Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Jeg trodde jeg var den eneste i verden som opplevde at gutten min ble tatt fra meg. Jeg visste ikke om noen andre, sier Maria (30).

Smilet kommer forsiktig fram. Tidligere i år fikk hun tilbud fra Familievernkontoret i Vest-Agder, avdeling Kristiansand, om å bli med på kurs for foreldre med barn i fosterhjem. Invitasjonen kom som en flyer i posten, uten konvolutt.

– Jeg hadde tenkt å kaste den i søpla. Jeg tenkte at det var en felle som barnevernet satte opp for meg. Familievern og barnevern, jeg forsto ikke forskjellen, sier hun.

Maria forteller at hun hadde det heftig i to år, før hun kom på kurset.

– Nå vet jeg at jeg ikke er den eneste moren som går gjennom dette. Bare vi som har opplevd det, kan vite hvor vondt det er, og hvordan det er å skamme seg, sier hun.

Foreldre skal følges opp

Foreldre skal følges opp etter vedtak om omsorgsovertakelse, sier Barnevernloven. Der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. Dette er blitt tydeliggjort i flere av dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) det siste året.

Han har vært med å dømme Norge i tre barnevernssaker. Nå tror han tiden som dommer i Strasbourg vil gå med til klager på koronareglene i Europa

Marit Elisabeth Reinertsen ved Familievernkontoret i Vest-Agder, merker større pågang fra barnevernstjenestene i fylket. De vil ha hjelp til å følge opp foreldre med barn i fosterhjem.

– Det vil bli lettere for fagfolk å hjelpe denne foreldregruppen om man husker på at sinne er en naturlig reaksjon på sorg, sier Marit Elisabeth Reinertsen.

Erling Slyngstad-Hægeland

– Vi har fått en del henvendelser om kursene våre og tror det har sammenheng med at barnevernstjenestene nå opplever mer press på seg til å følge opp foreldre, sier hun.

Ingen plikt å tilby kurs

Familievernkontoret i Kristiansand har tilbudt kurs til denne foreldregruppen siden 2015 og har vært en pioner på området. Intervju med sosionom Karin Hildèn som startet opp, kan du lese her.

Familievernkontorene plikter ikke å tilby kurs, og det varierer hva slags tilbud som gis rundt i landet (se undersak). Kursrekken i Kristiansand består av fire ettermiddager og en helgesamling.

Anettes tre barn bor i hvert sitt fosterhjem: – Fostermoren til datteren min får meg til å føle at jeg er verdifull

Marit Elisabeth Reinertsen holder kurset sammen med en mor, som opplevde at hennes fem barn ble plassert i fosterhjem. Reinertsen sier kvinnen er en svært viktig brobygger som har mye kunnskap og erfaring om hvordan det er å ha barn i fosterhjem, hvordan det er å samarbeide med barnevern og fosterhjem, samt tilbakeføring av barn.

– Jeg synes det er veldig sterkt å få foreldre på kurs, som sier at vi er de første de forteller til og snakker om omsorgsovertakelsen med. Noen har ikke klart å fortelle verken naboen eller familien hvor barnet er, og noen har ikke nettverk i det hele tatt, sier Reinertsen.

Dagen hun ikke glemmer

Reinertsen sier skamfølelsen er det vanskeligste de jobber med på kurset.

– Vi tror det hjelper å møte og snakke med andre, og at de får høre fra oss at de fortsatt er foreldre, selv om barnet er i fosterhjem. Målet er å gi dem et utvidet perspektiv på foreldrerollen, sier hun.

På den første kurskvelden har de en oppvarmingsøvelse. Da skriver de «omsorgsovertakelse» på tavla og snakker om hvilke følelser som kommer opp. Mange har mye å bearbeide, ifølge kursholderen.

Marias sønn ble første gang plassert i fosterhjem da han var rundt to år. Hun gikk med på frivillig plassering i tre måneder. Etter at hun fikk ham hjem, gikk det en stund før han igjen ble flyttet i fosterhjem. Da den frivillige avtalen gikk ut, ble hun innkalt til møte i barnevernet.

– Den dagen glemmer jeg aldri. De sa at han var tilknyttet fostermor og at han ikke skulle hjem til meg før han ble 18 år. Da fikk jeg sjokk.

Mye lest: «Leo» (5) ble akuttplassert uten at han var utredet for autisme. Etter fem års kamp, har mor fått gutten hjem

Ringte til kurslederen

Samtidig som møtet pågikk, hentet noen andre gutten i barnehagen.

Maria skjelver på leppene når hun forteller om denne dagen.

– Jeg stolte så veldig på dem som jobbet i barnevernet. Jeg fortalte alt i livet mitt til dem. Alt som var vanskelig og vondt, og så ble det brukt mot meg. Jeg ble så sint, sier Maria.

Hun sier at det gikk to år uten at hun fikk noe tilbud om oppfølging. Så kom flyeren i postkassen. En familieveileder som var hjemme hos henne, så den ligge på bordet og sa: «Dette tror jeg er noe for deg».

Maria hadde tenkt å kaste invitasjonen om kurs i søpla. Det er hun glad hun ikke gjorde! Hun har lært om samarbeid, hva foreldreansvar betyr og har fått nye perspektiv på morsrollen.

Erling Slyngstad-Hægeland

«Nei, jeg tar ikke det kurset hvis det er barnevernet», svarte Maria.

Hun var redd for å si ting om seg selv på et kurs, som kunne bli brukt mot henne. Likevel gikk hun med på å ringe kurslederen. Etter en god samtale, bestemte hun seg for å melde seg på.

– Det har jeg aldri angret på, sier hun og smiler.

En måned før oppstart av kurset, vant Maria ankesaken i tingretten: Gutten (7) skal flyttes hjem til henne, og de er i en prosess hvor samværet gradvis økes før tilbakeføring. Hun valgte likevel å delta.

– Jeg tenkte det kunne hjelpe meg å bli en bedre mor, og det vet jeg at det har gjort. Det var så godt å komme på det kurset. Ingen av oss hadde turt å snakke med noen om det som var skjedd, sier hun.

Les mer: Sosionom i familievernet: – Noen har aldri fortalt at barna er tatt fra dem. De lyver om hvor barna er. Det er så skambelagt

Naturlige sorgreaksjoner

Marit Elisabeth Reinertsen er med Maria i intervjuet med Fontene.

Hun lytter oppmerksomt til det Maria forteller, og sier at det å håndtere sinne, sorg og tap er et av de viktige temaene på kurset.

Maria (t.h) har vært veldig sint på barnevernet etter at gutten hennes ble tvangsplassert. Hos kursholder Marit Elisabeth Reinertsen i familievernet har hun fått hjelp til å bearbeide følelsene.

Erling Slyngstad-Hægeland

– Å være sint er en naturlig reaksjon ved sorg. Men sorgen er underkjent. Vi tåler ikke sinnet disse foreldrene får, sier hun.

Mange kan synes det er ubehagelig når aggresjonen går utover en ansatt i for eksempel barnevernet.

– Hvis man prøver å ikke ta det personlig, men heller tenker på det som en naturlig reaksjon, blir det lettere å møte sinnet på en god måte, mener Reinertsen.

Hun er utdannet sykepleier og familieterapeut og har jobbet med mennesker i krise i mange år.

– Det er veldig viktig også for barna å vite at foreldrene blir ivaretatt, minner hun på.

Skrev alt i notatbok

Maria hadde med seg notatbok på kurset og skrev masse i boka.

– Jeg lærte så mye om meg selv og hvordan jeg kan være en bedre mor, og jeg fikk gode tips. For eksempel, hvis noen i barnevernet ringer, kan det være lurt å tenke før man svarer og heller spørre – kan jeg ringe opp etterpå, sier hun.

– Hva har du vært mest sint for i disse årene?

– På meg selv. For at jeg stolte på barnevernet. De refererte mange episoder som ikke stemte med mine opplevelser, eller som de tolket uten å spørre hva jeg mente. En gang skrev de at jeg snakket sint til sønnen min, men de spurte ikke hva jeg hadde sagt på morsmålet mitt. Sånne ting, sier hun.

Trekanten som er viktig

Reinertsen snakker mye om samarbeid med kursdeltakerne, og om «trekanten» som må fungere mellom barnevernet, fosterhjemmet og foreldrene.

FAGARTIKKEL: Slik kan fosterhjem og barnets foreldre få et godt samarbeid

– Målet er jo at barnet skal ha det bra der det er, sier hun.

På en av kurskveldene setter hun også sammen et samtalepanel der blant annet fylkesmannen og en barnevernsleder er representert. Da kan kursdeltakerne stille alle slags spørsmål. De snakker om rettigheter og hva foreldreansvar betyr.

Reinertsen ser at mange foreldre har stort utbytte av kurset, og noen ber om å få følge det en gang til. Hun mener det å rekruttere foreldre til å delta er den store, vanskelige oppgaven.

Maria har mange tanker om hvordan det kan gjøres:

– Alle foreldre må få info tidlig etter omsorgsovertakelsen. Dessuten bør familievernet sende et koselig brev sammen med invitasjonen!

Maria er opptatt av at flere må få mulighet til å delta:

– Det er godt å gå på det kurset. Ting blir annerledes. Man klarer å se andre veier, og det kan gjøre ting bedre. Og det var en lettelse å få det ut, alt jeg hadde holdt inni meg, sier hun.

Får bedre veiledning

Maria får nå veiledning fra barnevernet siden gutten skal hjem.

– Veilederen er veldig flink. Hvis jeg hadde fått den samme gode veiledningen før, så hadde det hjulpet meg mye mer til å ha gutten hjemme. Nå sier jeg til kollegene mine på jobben at jeg er glad barnevernet skal komme hjem til meg. Jeg er klar for å lære.

– Hva er bra nå?

– Hun som kommer hjem til meg leser det hun har skrevet om meg, og så endrer hun det som ikke stemmer, som er misforståelser.

– Merker du at du er mindre sint?

– Jeg har ikke vært sint etter kurset! Og vet dere? Lillebroren i fosterhjemmet kaller meg også for mamma, for han hører gutten min si mamma til meg, sier Maria og ler.

Maria er ikke hennes egentlige navn. Hun må være anonym av hensyn til barnet og familien.

Leste du denne? Advokat Cecilia Dinardi ble mor som 17-åring: – I dag hadde jeg skjønt det hvis det ble sendt en bekymringsmelding til barnevernet