Kronikk: Jon Ivar Elstad og Kristian Heggebø

En trygg og stabil plass i arbeidslivet, helst med et akseptabelt inntektsnivå og uten umiddelbar fare for arbeidsledighet, er i mange tilfelle en forutsetning for et godt liv. Det er derfor en velferds- og sosialpolitisk bekymring dersom en stor gruppe personer ikke har en slik stabil posisjon i arbeidslivet. I seinere år, særlig etter at boka «Prekariatet, den nye farlige klassen» av Guy Standing kom i 2011 (på norsk i 2014), har flere kommentatorer og forskere ment at faste, stabile tilknytninger til arbeidslivet blir stadig færre. Samtidig skal en økende andel i befolkningen ha en situasjon preget av det motsatte, nemlig løse, ustabile og lavt betalte jobber. Disse omtales ofte som et «prekariat», og et voksende «prekariat» ville definitivt være en negativ utvikling i arbeidslivet.

ph

Løse og ustabile tilknytninger til arbeidsmarkedet kan måles på ulikt vis, for eksempel ved å se på hvor mange som har midlertidige jobber eller (uønskede) deltidsstillinger. Men å ha slike usikre jobbtilknytninger i en kort periode er ikke uvanlig, særlig blant unge som leter etter et fast fotfeste på arbeidsmarkedet etter fullført utdanning. Å ha ustabile arbeidsinntekter kan selvsagt være både vanskelig og stressende, men blir først og fremst problematisk dersom situasjonen varer i lengre tid. I slike tilfelle – der personen har en frynsete tilknytning til arbeidslivet i en årrekke – vil resultatet kunne bli store levekårsvansker og mye utrygghet. Antallet «ekte» løsarbeidere i arbeidsmarkedet (og størrelsen på «prekariatet») kan derfor bare anslås ved å undersøke langvarige tilknytninger til arbeidsmarkedet.

En slik undersøkelse har vi gjennomført. Studien er publisert i Søkelys på arbeidslivet nr. 3 i 2019. Artikkelen ser på de såkalte kjernegruppene i arbeidslivet (ca. alder 30–55) i to sju-årsperioder (1993–1999 og 2009–2015), og den undersøker hvordan de fordeler seg på ulike typer langvarige plasseringer i arbeidsmarkedet. Særlig ville vi undersøke om vedvarende løse og ustabile tilknytninger til arbeidsmarkedet har blitt mer vanlig over tid.

Vi definerte en stabil arbeidstilknytning som å ha en arbeidsinntekt i alle de sju årene 2009-2015, som minst var på nivå med typisk helårslønn for en ufaglært arbeider. Et betenkelig funn var at bare 58 prosent i den voksne befolkningen vi undersøkte, hadde en såpass bra situasjon. Rundt fire av ti voksne (42 prosent) hadde ikke en slik stabil plassering i arbeidsmarkedet, men de fordelte seg på flere typer langvarige arbeidstilknytninger. Ganske mange (15,6 prosent) hadde relativt bra arbeidsinntekter i flere år, men ikke i alle sju. Omtrent åtte prosent var i en «prekariat»-lignende situasjon ved at de både hadde små arbeidsinntekter, oftest under halve helårslønnen til de lavest betalte yrkene i Norge, og dessuten opplevde gjentatte ganger at arbeidsinntektene ble kraftig redusert fra ett år til det neste. I tillegg var om lag 11 prosent i praksis helt utenfor arbeidslivet i de sju årene.

Vi fant altså at en ikke ubetydelig andel (8,2 prosent) av den voksne befolkningen hadde en langvarig svak og «prekariat»-liknende plassering i arbeidslivet, og i tillegg var rundt 11 prosent praktisk talt helt uten arbeid. Men overraskende nok fant vi at «prekariatet» ikke vokser. På 1990-tallet var det tvert imot flere som hadde en slik svak arbeidstilknytning, enn i 2009–2015.

ph

Vi fant også andre tegn til forbedringer. Å ha en stabil tilknytning, definert som en arbeidsinntekt minst på nivå med en lavtlønnet arbeider, er blitt mer vanlig. I 1993–1999 hadde 51 prosent en slik tilknytning, mot 58 prosent i 2009–2015. Dette skyldes særlig at mange kvinner har gått fra deltids- til fulltidsstillinger, men også at innvandrerne har kommet seg mer inn i arbeidslivet. Også blant personer med bakgrunn fra Afrika, Asia og Tyrkia, som ofte har særlige vansker med å få jobb, var situasjonen bedre i 2009–2015 enn i 1993–1999. Dette tyder på at deler av integreringspolitikken har fungert nokså bra i en periode med relativt høy innvandring til Norge, selv om det fortsatt er åpenbare rom for forbedringer.

I vår analyse fant vi derfor ikke en økende polarisering på arbeidsmarkedet mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen. Mer urovekkende er den økende ulikheten etter utdanning. De med lite utdanning er nå i større grad marginalisert enn de var på 1990-tallet. Dette krever kanskje politiske grep slik at de som ikke ønsker å tilbringe mange år på skolebenken også får anledning til å delta på det norske arbeidsmarkedet.

ph

Noen forbehold må vi ta. Våre funn påvirkes selvsagt av definisjonene vi valgte. Andre definisjoner kunne gitt noe annerledes resultater, men også da ville det vise seg at «prekariatet» ikke har blitt større siden 1990-tallet. Ettersom vi undersøkte langvarige arbeidstilknytninger, måtte vi overse de med kort botid i Norge. Arbeidsinnvandrere fra Øst- og Sentral-Europa er trolig underrepresentert i vår studie. Derfor har vi kanskje undervurdert størrelsen på «prekariatet», men det er samtidig de som er fast bosatt i Norge som er av størst velferds- og sosialpolitisk interesse. En svakhet ved vår studie er dessuten at vi ikke får tak i de subjektive erfaringene og opplevelsene til de som har en løs tilknytning til arbeidsmarkedet. Selv om deres «objektive» situasjon – målt i kroner og øre – kan ha blitt bedre over tid, kan stress og bekymringer ha blitt verre over tid. Dette er noe som det bør forskes på i tida framover.