Jens Marius Sæther, Dagsavisen

Kalle Moene er professor i økonomi ved Universitetet i Oslo. Under korona-krisen har han ønsket mer debatt om regjeringens økonomiske krisepakkker. Han mener alle burde fått utbetalt et beløp i måneden for å sikre at folk har en inntekt gjennom krisen.

Mange har stilt spørsmål ved om den massive nedstengingen av samfunnet kan forsvares når konsekvensene er så store. Er det et spørsmål du som samfunnsøkonom også stiller?

– Ja. De økonomiske konsekvensene av å stenge store deler av landets økonomi, får langvarige konsekvenser. Det er mye lettere å stenge ned enn å åpne opp igjen. Fram og tilbake er ikke like langt. Når man skal bygge noe opp igjen, møter man på alle slags flaskehalser, både nasjonalt og internasjonalt. Det kommer til å bli vanskelig.

Mener du at tiltakene har vært for kraftige?

– Det er alltid klokt at vi hele tida stiller spørsmålet om det var nødvendig. Det må også myndighetene kontinuerlig vurdere. Vi snakker om store inntektsreduksjoner for store grupper i samfunnet. Å veie dette opp mot helsefaren, er et vanskelig spørsmål. For meg ser det ut som at man har tråkket litt for hardt på bremsen. Helsegevinsten må være betydelig for at det kan forsvares.

Arbeidsløsheten har ikke vært høyere siden depresjonen på 1930-tallet, kronekursen er rekordlav og børsene faller. Hvordan vil samfunnet se ut på den andre siden av krisen?

– Vi vil være i en situasjon som det tar lang tid å komme ut av. Vi som alle andre land, blir fattigere enn vi var da vi gikk inn i krisen. Vi kan ikke ta igjen den tapte produksjonen, så det blir et betydelig tap.

Du har tatt til orde for at det bør betales ut en månedlig sum til alle nordmenn under krisen. Hva ville et slikt tiltak løst?

– Det ville først og fremst gitt økt trygghet og utjevning av inntektsstrømmen til vanlige folk. Jeg skrev dette sammen med Sverre Munck, så jeg kan ikke ta hele skylden. Hadde man gjort det vi foreslår, ville man i prinsippet nådd alle umiddelbart. Mange av tiltakene som regjeringen har gått inn for, krever omfattende saksbehandling og mye byråkrati i et overbelastet Nav. Jeg synes mer av inntektene skal komme alle til gode som en grunnleggende inntekt. Det har jeg ment lenge. I den dramatiske situasjonen vi er i nå, ville en slik løsning ført til et mye mindre dramatisk fall i levevilkårene til folk.

Du har uttalt at krisepakkene i for stor grad har vært rettet mot næringslivet og for lite mot vanlige folk. Kan du utdype?

– Vi kan ikke se det helt klart ennå. Men det er alltid lettest å tyne den lille mann. Det viser seg at det er enklere å få gehør for krisepakker som går direkte til næringslivet. Det så man under finanskrisen. Det var mye lettere å redde formuene til store selskaper enn å sikre inntekten til vanlige folk. Det første enhver regjering tenker på, er hva som er problemet til deres beste venner. Det er kanskje ikke så rart at vår regjering først tenkte på dem som skal betale formuesskatt og ikke på dem som trengte hjelp mest. Vi trenger nå mye mer debatt om fordelingseffekten av krisepakken. Det er snakk om en overføring mellom grupper i samfunnet, og det er ikke regjeringens egne penger som fordeles. Da må det være lov å ha en mer åpen debatt om disse tingene. At vi skal sitte stille i båten, er ikke en rett innstilling hvis man skal få folk med på dugnad. Regjeringene rundt om i verden bør heller oppfordre folk til å komme med motforestillinger og alternative forslag. Dette er en veldig viktig periode i de fleste lands utvikling.

Kan det komme noe godt ut av denne krisen?

– Ja, vi kan lære mange ting. Vi blir nå minnet på hvor avhengig vi er av hverandre og at det ikke går an å være små øyer, verken i Norge eller i verden. Det er også sånn at nød lærer naken kvinne å spinne. I denne tida kan vi finne på nye ting som kan gi varige forbedringer i etterkant. Vi lærer oss å undervise digitalt og ser at vi kan lage fleksible hjemmekontor som kan fungere godt. Det kan føre til at vi finner nye måter å ha kontakt med hverandre på. Verden er full av unødvendige reiser. Kanskje vi nå kan venne oss til å ha videomøter og finne nye måter å reise på.

Du har også sagt at denne krisen kan føre til en raskere omstilling til en grønnere økonomi.

– Krisen minner oss på at vi kan løse ting sammen. Noe av den samme oppskriften kan brukes til å løse miljøkrisen gjennom kollektiv rasjonalitet.

Hvilke uheldige konsekvenser kan den økonomiske krisen få på sikt?

– Mange snakker om at vi må bli mer nasjonalistiske. Faren er at vi blir oss selv nok. Det er viktig å huske at det ikke er vi som blir rammet hardest, men de fattigste landene. De har ikke mulighet til å iverksette slike helsetiltak som vi gjør eller kreve at folk skal holde seg unna hverandre. Det er ikke bare å si til folk som bor i slummen at de skal vaske hendene. I fattige land er sjansen for å få en kjempekatastrofe mye større. Vi må lære oss at vi må spre vår avhengighet til omverdenen på flere markeder og til flere leverandører.

Over til noen andre spørsmål: Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Da sier jeg «Poverty and famines» av Amartya Sen. Den lærte meg at de fleste kriser er mer selvforsterkende enn man har tenkt. Jeg vil også ta med romanen «Tre kamerater» av Erich Maria Remarque. Det er en litt naiv, men hyggelig historie som viser hvordan solidaritet i nærmiljøet kan hjelpe oss ut av en krise.

Hva gjør deg lykkelig?

– At folk er friske og kommer seg ut av korona-krisen.

Hvem var din barndomshelt?

– Jimi Hendrix og James Brown.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Det er masse, men jeg vil ikke plage folk med det.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg går på pub.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det meste, men jeg pleier å summere det opp med å gå i 1. mai-tog. Jeg pleier å gå i Palestina-seksjonen, det er en krise som alltid engasjerer.

Er det noe du angrer på?

– Det meste, men det er bedre å akseptere feilene man gjør og gå videre.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Alle mine gode kolleger på Universitetet i Oslo. Det er folk jeg liker veldig godt.