«Om du er fra Odalen eller Krakow, ingen skal lønnes under tariff», sier avgått leder for LO i Oslo, Roy Pedersen

Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Da EU innlemmet ti østeuropeiske land i unionen i 2004 og dermed åpnet det norske arbeidsmarkedet for arbeidsinnvandrer derfra, valgte Oslo Bygningsarbeiderforening en linje som er blitt stående som en bauta i norsk fagforeningssammenheng.

For med de ferske arbeidsinnvandrerne fra øst økte også mulighetene for og omfanget av grov sosial dumping. Men i stedet for å slå ring om egne arbeidsplasser og avvise de østeuropeiske håndverkerne, diskuterte Oslo Bygg seg fram til at her var alle velkomne. De vedtok å være en fagforening for alle arbeidere, ikke bare rotnorske.

– Så kom neste spørsmål. Hva slags lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde, hvilke krav skal vi reise? Jeg har alltid sagt at absolutt ingen skal lønnes under tariff, samme hvor de kommer fra. Så vi jobbet ut fra det, forteller daværende leder for Oslo Bygningsarbeiderforening, Roy Pedersen.

Ute etter billig arbeidskraft

Det startet ganske forsiktig med noen polakker som tok kontakt med foreninga. De fikk på plass ansatte som kunne snakke polsk, og deretter bare økte det på. Enkelte kvelder var det kø av mer og mindre desperate folk ute i gangene, arbeidere som trengte hjelp og råd.

– Det var en flom rett og slett. Men også behov for arbeidskraft, glem ikke det. Vi innså at det eneste fornuftige for å oppnå målet om tariffvilkår for alle var å kreve at tariffavtalen skulle allmenngjøres, altså gjelde for alle uansett om de var på bedrift med tariffavtale eller ikke.

Arbeidet med å få allmenngjort tariffavtalen var langdrygt og seigt. NHO sto steilt på et nei og stemte imot hver gang saken var oppe i tariffnemda – organet som vedtar allmenngjøring.

– NHO var ute etter billig arbeidskraft. Noe av poenget for dem er jo nettopp at det skal være konkurranse om absolutt alt!

• Han er uenig med egen nestleder: – Det er ingenting som tyder på bedring i bemanningsbransjen

Saken fortsetter under bildet.

SER TILBAKE: Roy Pedersen gikk over i pensjonistenes rekker 1. juli i år.

Håvard Sæbø

EEC tente gnisten

Roy Pedersen vet hva han snakker om. Han er vokst opp i svært enkle kår på Komnes ved Hvittingfoss. Faren var skogsarbeider om vinteren og på gård om sommeren, og medlem i Skog og Land. I mappa Roy Pedersen til slutt fikk utlevert fra Politiets overvåkingstjeneste sto det at unggutten var «skoleflink og godt likt». Men den skoleflinke arbeidergutten valgte politikken, først i AUF og for alvor i forbindelse med EEC-striden i 1972. På Kongsberg var det medlemmer i Norges Kommunistiske Parti som ledet an på nei-sida, og Pedersen ble medlem der. Han ble i NKP i ti år, meldt seg ut, ble i mange år partiløs og var på nittitallet faglig leder av SV. I dag er han igjen partiløs.

Omtrent samtidig som nei til EEC-vinden blåste over landet tok han sine første steg inn i byggebransjen, som ufaglært. Etter hvert ble han faglært forskalingssnekker, en nokså middelmådig sådan etter eget utsagn. Samtidig ble det raskt verv i Oslo Stein og Jord.

– Det var en legendarisk forening. Nærmere grunnplanet kommer du nesten ikke, sier Pedersen.

Da lederen i foreninga gikk av med pensjon i 1987 overtok Roy Pedersen klubba.

– Og siden har jeg vært pamp på heltid.

Han har vært på alle landsmøtene i Fellesforbundet og alle LO-kongresser etter 1988, han har sittet i Fellesforbundets forbundsstyre – og han ledet Oslo bygningsarbeiderforening fra den ble stiftet ved sammenslåinga av Maler og tapetserernes forening, Murernes Union og Oslo Stein- Jord- og Sementarbeidernes Forening. Siden gikk han videre i systemet og ble leder for LO i Oslo.

Saken fortsetter under bildet.

FAST INNSLAG: Roy Pedersen har vært på alle LO-kongresser og landsm

Håvard Sæbø

– Arbeidsinnvandrere var ikke noe nytt for oss ved EU-utvidelsen i 2004. Det var allerede store problemer med innleide dansker og svensker. Veldig mange av disse hadde uryddige forhold, særlig på arbeidstid. De sto på utsida av fagbevegelsen. Men det var ikke sosial dumping, sier Pedersen.

Oslo bygningsarbeiderforening starta så det møysommelige arbeidet med å organisere flest mulig av de utenlandske arbeiderne. Tanken var å slåss med dem, ikke for dem, for rettigheter. For at ingen skal lønnes under tariff. En så enkel ting som en brosjyre på polsk med et tydelig «Velkommen!» ble lagt merke til.

– Mange av dem vi møtte fortalte at ingen, absolutt ingen andre, hadde sagt at de var velkomne. Poenget er jo ikke å skille mellom norsk og utenlandsk arbeidskraft. For det er ikke et problem at det jobber så mange polakker i bemanningsbransjen. Det er bemanningsbransjen som er problemet.

Les også: LO-medlem Adolf Larsens hyllest til Roy Pedersen

Innvandring og EU-kritikk

Roy Pedersen tegner en større himmel over sitt faglige engasjement. Han ser en sammenheng heller enn en motsetning mellom å ønske østeuropeiske kamerater velkommen og å ha et svært kritisk syn på måten EU utvikler seg.

– Det gjelder å skape en felles holdning blant arbeidere. Den nyliberale måten å organisere arbeidslivet på dominerer i Europa. Det handler om fleksible ansettelsesformer, om å undra seg kontroll, om å unndra seg minstelønn.

Nyliberal kapitalisme med EØS som pådriver gjør at arbeidsgiverstrategien igjen er å undergrave landsomfattende tariffavtaler ved å slippe til mer lavlønnskonkurranse. Derfor var det også så viktig for dem å vinne reise-, kost og losji-saken.

Pedersen peker på at «det nye Europa» egentlig er veldig gammelt. Rykk 100 år tilbake i tid, likhetene er slående.

– Når lønninger og sosiale utgifter i Europa spenner mellom 50 og 500 kroner timen sier det seg selv at det må bli sosial dumping så lenge det er fri flyt. Noe annet blir som å sprenge demningen, og så tro at vannet ikke kommer til å renne ut.

Saken fortsetter under bildet.

Pedersen står med andre ord med begge beina trygt plassert i nei til EØS-leiren. For ham står det klart at den norske modellen ikke vil overleve innenfor EØS, der den angripes både fra bunnen og toppen. Han påpeker likevel at arbeidsinnvandring vil være et tema for norsk fagbevegelse uansett hvilken tilknytning vi har til EU.

– Derfor må vi ha reguleringer. Dette har jeg diskutert med folk både i den tyske faglige sammenslutningen DGB og i franske CGT. Alle er enige om problemene. Men ingen vil stoppe arbeidsinnvandring.

Men selv disse to gigantene i europeisk fagbevegelse sliter. I Tyskland er omtrent 16 prosent av arbeiderne organisert, i Frankrike ligger det enda lavere. Sett bort fra Norden, fagbevegelsen i EU er omtrent halvert siden 80-tallet.

– Det pågår stadige debatter om lovbestemt minstelønn, og en europeisk minstelønn. Definitivt et uttrykk for svakhet, mener Roy Pedersen. Når kravet blir lovbestemt minstelønn skyldes det at tariffavtalene ikke lengre dominerer lønnsnivået.

Folka er ikke problemet

Oslo bygningsarbeiderforening gjorde – og gjør fortsatt i dag – mye for å organisere de utenlandske arbeiderne. Heller ikke her vil Pedersen være med på at det er spesielt vanskelig å organisere østeuropeere.

– Det har ikke gått så verst. Den virkelig store bragden var å få tariffavtale i Adecco. Men det er krevende å organisere folk i leiefirmaer. Husk bare, det er like krevende uansett hvilken nasjonalitet arbeiderne har. Det er ansettelsesformen som er problemet.

Etter mange år som leder for LO i Oslo gikk Roy Pedersen av med pensjon før sommeren. Nå driver han valgkamp for LO i Oslo. En gang yrkesaktivist, alltid yrkesaktivist. Pedersen støtter det rødgrønne prosjektet. Men det er ikke nok for fagbevegelsen å ville skifte regjering, mener han.

– Vi har et NHO som står til høyre for høyreregjeringa. Når vi ser hva de kan få til ved hjelp av EØS, i saker som Holship og reise, kost og losji, blir det veldig tydelig hvilke innskrenkinger EØS pålegger oss.

Her er den nye lederen av LO i Oslo

Trenger en mer offensiv fagbevegelse

Pedersen mener også at fagbevegelsen må på offensiven for å rykke i maktbalansen ute på arbeidsplassene.

– Det må bli slutt på snakket om at «det viktigste er å unngå streik». Arbeidsgiverne trenger ikke ruse seg på champagne med slikt snakk i våre rekker! Målet må ikke være å unngå streik for enhver pris, men å finne et levelig kompromiss, mener Pedersen.

– I stedet for å varsle fare for streik, må oppfordringene bli; forbered dere på kamp!

Han påpeker at selv om de groveste utslagene av sosial dumping nå blir sjeldnere, er det en større gruppe som bidrar til å bremse tariffavtalens betydning for lønn og vilkår. Arbeidslivet er femdelt, mener han. En del har tariffavtale, en del er i nærheten av de tarifferte vilkårene men har ikke avtale, en del går på minstelønn, en del jobber under tariff og en del befinner seg i den svarte økonomien.

– En hovedutfordring for fagbevegelsen er å ta tak i de to nederste. Klarer vi ikke å hindre at folk lønnes under allmenngjort tarifflønn mister tariffavtalen sin betydning.

Også Roy Pedersen kan gremmes over de såkalte gratispassasjerene, de uorganiserte som nyter godt av de resultatene fagforeningsfolk kjemper fram.

– Men uansett hvor irriterende det er, hovedproblemet er ikke de som har samme vilkår som meg, det er de som ligger under. Jobben din trues ikke av dem som tjener det samme som deg, sier Pedersen.