Adolf Larsen, medlem i Fellesforbundet

Mangeårige leder i LO i Oslo, Roy Pedersen har gått av, og ble behørig feiret på en tilstelning i starten av juni.

Det var mange gode, og velfortjente, ord å høre om Roys innsats, både for arbeidet for en brei front på venstresida i Oslo, og som en intellektuell arbeider. I hyllesten fra akademikerne var det allikevel ett perspektiv som helt manglet, og som jeg er glad for at jeg har fått spalteplass for å utfylle.

Ikke mange år etter at Pedersen var valgt som leder i avdelingen, og Oslo Bygningsarbeiderforening hadde sett dagens lys, gjennom en sammenslåing av flere mindre foreninger, ble norsk arbeidsliv innhentet av arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa. Ikke at det var noen ny situasjon for bygningsarbeiderne med arbeidsinnvandrere til Oslo, enten de kom fra Sverige eller Odalen, men omfanget og arbeidsoppgavene for fagbevegelsen endret totalt karakter med østutvidelsen.

ph

Ikke bare økte omfanget av arbeidere, men utnyttelsen av disse, med påfølgende saker for fagforeningen, vokste tilsvarende.

I en slik situasjon, og med fagforeningas begrensede ressurser, var det ingen selvfølge at Oslo Bygningsarbeiderforening tok på seg oppgaven med organisering av de utenlandske arbeidere.

Når parolen, og praksisen ble at Oslo bygning skulle være en fagforening for alle bygningsarbeidere i Oslo, kunne den med en annen ledelse, og politikk, blitt at den skulle være en fagforening for norske bygningsarbeidere.

I dager hvor de østeuropeiske arbeiderene sto i kø langt nede i trappa, på fagforeningens kveldsåpne dager, med lange lister med problemer og spørsmål, skulle det både solidaritet og et klart hode til for å holde på internasjonalismen.

Derfor er det slik at, fortsatt i dag, sier de østeuropeiske bygningsarbeiderne at Oslo Bygningsarbeiderforening er den eneste organisasjonen som noen gang har ønsket dem velkommen til Norge.

Derfor ble heller ikke skapt noen grobunn for politiske motsetninger mellom norske og utenlandske arbeidere, og ingen rasistisk argumentasjon rundt på arbeidsplassene.

ph

Nå er det slik at politikk ikke skal personifiseres, og Roy var ikke hele fagforeninga, men jeg tillater meg allikevel å tildele Roy mye av æren for at poltikken ble som den ble. Det skal fagbevegelsen og venstresida vær veldig glade for!

I dag, når paroler om at sosial dumping kan stoppes på grensa, og problemet er arbeidsinnvandringen, og ikke kapitalismen og kyniske og kriminelle arbeidsgivere er i framgang, kunne en ønske seg flere Roy Pedersen.

Selvfølgelig har en slik politisk linje kostet, og mange vil mene at ressursene kunne blitt brukt annerledes, noe som kan støttes av at selv med et voksende antall potensielle medlemmer ligger både organisasjonsgrad og tariffdekning på et urovekkende lavt nivå. Etter min, og forhåpentligvis andres, mening hadde det kostet mer om rasismen, og motsetningene i arbeiderklassen hadde fått spre seg.

Til slutt vil jeg legge til at selvfølgelig har Roy også sine svake sider. Som bygding vil jeg rette kritikk mot hans nedsnakking av landsbygda, og når jeg for noen år siden ba om råd til forskaling på hytta, fikk jeg tilbud om å låne hans gamle lærebøker.

Det går rykter på Hvittingfoss om at i Roys mappe hos overvåkningspolitiet ble det, blant annet, slått fast at «Pedersen er skoleflink og meget godt likt blant folk.» Når det gjelder det siste punktet har jeg fortsatt ikke truffet noen som er uenig. Og ikke minst er Roy en veldig god kamerat!