«Politisk hestehandel»
Stortinget vedtok torsdag to viktige saker som det egentlig ikke er flertall for i det norske parlamentet.
169 stortingsrepresentanter utgjør det norske parlamentet.
ANB-arkiv
kjell.werner@anb.no
Flertallet av våre folkevalgte gikk inn for å avvikle norsk pelsdyroppdrett og stramme inn på abortloven. Venstre og KrF fikk her gjennomslag for sin primære politikk. Dette var en avtalt hestehandel mellom de fire regjeringspartiene.
Statsminister Erna Solberg lyktes for øvrig med å bruke abort-saken som lokkemiddel for å få KrFs veivalg til å tippe i hennes favør. I januar i år fikk Erna Solberg dermed oppfylt sin drøm om en borgerlig flertallsregjering. Den regjerer på en politisk plattform der Høyre, Frp, Venstre og KrF har gitt og tatt i harde forhandlinger. Her er det mange kompromisser, men også en del blanke seire til hvert av regjeringspartiene.
Slik var det også med samarbeidsavtalen som Høyre/Frp-regjeringen til Solberg i starten hadde med Venstre og KrF. Det sikret for eksempel «vern» av Lofoten, selv om det da var flertall på Stortinget for å utrede konsekvensene av eventuell oljevirksomhet i de aktuelle områdene. SV og Sp hadde et tilsvarende Lofoten-veto i den rødgrønne regjeringen.
Det er snart 60 år siden Ap hadde flertall på Stortinget. Siden den gang har Norge enten hatt mindretallsregjeringer eller flertallsregjeringer bestående av flere partier. Normalt bør det være slik at flertallet i Stortinget også manifesterer seg i vedtak det reelt sett er flertall for, men noen ganger får vi altså utslag som torsdag kveld.
Det gir forutsigbarhet og stø kurs når partier inngår forpliktende samarbeid, i regjering eller som parlamentarisk grunnlag. Alternativet er mindretallsregjeringer som søker støtte fra sak til sak og dermed lever mer farlig. Da vil fløypartier fort bli stående på sidelinjen uten makt, mens sentrumspartier ofte får en innflytelsesrik vippeposisjon.
La oss dvele litt ved det norske demokratiet slik det vanligvis defineres. Det er et folkestyre der velgerne har indirekte innflytelse på beslutningene som fattes i Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene. Dette demokratiet kjennetegnes ved at vi har frie valg, har flertallsstyre med mulighet til å være uenig med flertallet og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.
Det er altså flertallet som bestemmer. Hvor demokratisk er det da at mindretallet har et slags veto i visse spørsmål? Det er i det minste et spørsmål som er berettiget å stille. Det er høyst forståelig at partier bruker sin maktposisjon til å hestehandle fram egen politikk. Men det er grenser for hvor langt det er klokt å strekke seg for å tekkes særinteresser. Det handler om at folk flest må ha tillit til demokratiet vårt. Derfor må vi holde fast ved hovedprinsippet om at det er flertallet som bestemmer.
