Stig H. Christensen

stig.christensen@lomedia.no

Lederen av Folkets Hus i Sandefjord, Kåre Karlsen, var en stolt mann lørdag 25. januar. Da markerte fagbevegelsen i byen innflyttingen 100 år tidligere med temadag om Sandefjords arbeiderhistorie i samarbeid med Hvalfangstmuseet og Vestfoldmuseene. Fagforbundets Eddie Whyte presenterte Sandefjord arbeiderhistorieforening, Vivi Aaslund fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek viste bilder. Folk i salen kjente igjen personer på lokale bilder, og på den måten kunne de supplere fortellingen. Foredraget om Folkets Hus ble holdt av historiker Dag Ingemar Børresen fra Hvalfangstmuseet, som denne artikkelen i stor grad bygger på.

Står støtt

Kåre Karlsen kan fortelle at åtte - ni fagforeninger i dag holder til i huset sammen med LO i Sandefjord og Arbeiderpartiet i byen. Hele bygningen er på rundt 4300 kvadratmeter og ligger tett inntil torget, i hjertet av byen.

– Vi leier ut i 1. etasje til forretninger og Vinmonoploet, sier Karlsen til LO-Aktuelt. Han legger til at huset går med overskudd, noe det ikke alltid har gjort.

Begynnelsen

25. januar 1914 var 350 mennesker benket til fest i Sandefjord Kurbads gamle festivitetslokale. Festen markerte det faktum at arbeiderbevegelsen i Sandefjord endelig hadde fått egne forsamlingslokaler. 100 år etter, sist lørdag, var 70 - 80 mennesker samlet samme sted. I mellomtiden har det vært stor aktivitet og harde slag. Både konkurs og et forsøk fra rederkapitalen i byen for å overta tomta til rådhus ble slått tilbake.

Ikke lukt og larm

Det var noen klausuler i kontrakten i 1913. Huset måtte ikke benyttes til noe som kunne «genere Sandefjord bad eller dets gjester - så som røk, larm, lukt eller andre ulemper».

Huset var dyrt og medlemmene måtte stadig betale inn ekstrakontingent for å få det til å gå rundt. Arbeideren Eimar Green kom tidlig i kontakt med Folkets Hus som han tjente trofast i over 50 år. Han har fortalt at fagforeningsfolk kjøpte andeler i huset ved å låne på sine egne hus. Andelene ble aldri innløst.

Barnelaget «Rosa»

Som gutt var Eimar med i et barnelag under Arbeiderpartiet, og laget hadde møter i Folkets Hus store sal. «Vi gikk i første mai tog med røde vimpler og ble kalt for Bolsjevik-toget...». Eimar Green har videre fortalt at barnelaget «Rosa» var oppkalt etter Rosa Luxenburg, den revolusjonære tyske kommunisten som ble skutt av offiserer under spartakistopprøret i Berlin i 1919. I Sandefjord var det ikke like populært å sympatisere med arbeiderbevegelsens ideer.

– Klassemotsetningene i samfunnet var tydelige, og Eimar Green opplevde å bli spyttet på av foraktfulle tilskuere da han gikk i første maitog, kan Børresen fortelle.

Militærforlegning

Storstreiken i 1924 og lockouten i 1931 preget også Sandefjord. Det gjorde sterkt inntrykk på Green at det ble opprettet en militærforlening på Byskolen med militære styrker som var klare til å aksjonere mot de streikende arbeiderne. Under lockouten i 1931 ble Framnæs Mek. Verksted (FMV) stengt, og de medlemmene som fortsatt var i arbeid betalte 1/3 av lønna til streikekassen for utestengte Framnæs-arbeidere i hele seks måneder.

– Folkets Hus og De Samvirkende Fagforeningene støttet solidarisk opp om de utestengte arbeiderne fra FMV, forteller Børresen.

Skolering

Det var stor faglig og politisk aktivitet og Folkets Hus drev opplysningsvirksomhet blant medlemmene. «De store på Handelsskolen» holdt kveldsskole i regnskap og bokføring. Like viktig var skolering i tillitsmannsarbeid og opplæring i å snakke i forsamlinger.

– Folkets Hus var som et folkeuniversitet for arbeiderklassen, forteller Børresen. En gang var Karl Evang og kona Gerda der. Seksualopplysning sto på dagsordenen. De trakk 300 mennesker. Gerda tok med seg alle kvinnene over i lille sal og viste dem prevensjonsmidler, noe som var uvant på den tiden.

Yrende liv

I mellomkrigsårene var det et yrende liv på Folkets Hus med arbeidermannskor, damekor, teateroppføringer og dans. Fagbevegelsen måtte også gardere seg mot alle private som kjøpte opp eiendommer med strandlinje langs fjorden. «Det ble bare privat og adgang forbudt, hunden er løs», forteller Green. Dermed kjøpte Folkets Hus Buerøya i Sandefjordsfjorden. 1500 mennesker var til stede da anlegget på øya ble innviet St.Hansaften 1933.

Mot fascisme og nazisme

Fagforeningene tok klar avstand fra Franco-fascismen, og nazismen i årene før krigen. Et tysk linjeskip besøkte Larvik året etter at nazistene hadde tatt makta i Tyskland i 1933. Offiserene besøkte Sandefjord og det tyske konsulatet ved Byparken heiste hakekorsflagget. På ettermiddagen dukket det opp en mann med fakkel som satte fyr på flagget. Senere viste det seg at det var lederen i NKP i Sandefjord. Mange år etter, under krigen, ble han arrestert og sendt til Sachsenhausen, der han døde.

Tomta truet

Ifølge byutviklingsplanen fra 1918 skulle et nytt rådhus plasseres på tomta til Folkets Hus. Våren 1938 tok ordfører Gulliksen opp saken i bystyret. På eget initiativ undersøkte han mulighetene for private bidrag for ikke å belaste kommunekassa. Han opplyste senere at han hadde mottatt et tilbud fra skipsreder Anders Jahre om 100 000 kroner i støtte og løfte om et tilsvarende beløp fra skipsreder Lars Christensen. Etter en lang debatt i Bystyret bestemte kommunen å ekspropriere tomta om nødvendig. Ap stemte imot. I desember 1939 ble Fellesorganisasjonen spurt om Folkets Hus var til salgs, men avslo. Krigen kom og arbeiderbevegelsen måtte ut av Folkets Hus. Tyskerne herjet med bygningen. «Det så ut som et grisehus etterpå», ifølge Eimar Green. Etter mye om og men frafalt bystyret retten til å kjøpe huset i 1945/46. Etterkrigstidens utfordringer og uløste oppgaver ble trolig prioritert.

Nybygg på 60-tallet

Folkets Hus ble revet og bygd nytt på begynnelsen av 60-tallet. Løsningen på dette økonomiske løftet var å leie bort alt som kunne leies bort. Samarbeidet med Folkets Hus Landsforbund (FHL) var i den forbindelse helt sentralt. 1960-åra ble for øvrig en nedgangstid for Folkets Hus-bevegelsen i Norge. Mange hus ble revet, nedlagt , solgt eller leid ut. Og mange ble avpolitisert. Flere steder overtok «samfunnshus» for Folkets hus, men ikke i Sandefjord. Der var man enige om at Folkets Hus skulle være samlingsstedet.