Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Jeg har som mål å gjøre den usynlige fattigdommen synlig! sier Thomas Korsgaard, som ifølge Dagens Næringsliv er en dansk sensasjonsforfatter som skriver hardt og skittent, med glimt av sårhet, om en oppvekst nederst på Danmarks rangstige.

Forrige uke var han en kjapp tur i Norge for å snakke om sin skjønnlitteratur der han skriver om akkurat dette – om homofili, og en del mer.

Ingen planlagt trilogi

Thomas Korsgaard brakdebuterte i hjemlandet Danmark i 2017. 21-åringen ga da ut «Hvis det skulle komme et menneske», romanen med den poetiske tittelen som straks ble en bestselger.

Året etter fulgte han opp med bind to i det som skulle vise seg å bli en trilogi – som nylig kom på norsk og heter «En dag vil vi le av det». Til neste år får vi også tredje bind på norsk.

– Jeg planla aldri at dette skulle bli en trilogi, sier Korsgaard til FriFagbevegelse.

Han trodde heller aldri at han skulle bli skjønnlitterær forfatter, men kanskje en dag en brukbar journalist.

Ga alt!

Skjønt, allerede på barneskolen oppdaget han at ord var viktige for ham, at å sette sammen ord og setninger var noe han ønsket å lære seg mer om.

Som nittenåring fikk han på trykk i en avis noe stoff fra eget turbulent liv. Kort tid etter ble han kontaktet av et forlag som ville lese mer av det samme. To og et halvt år seinere kom debutboka.

– Nå må jeg gi alt, sa jeg til meg selv, forteller forfatteren.

Det er blant bokstaver Korsgaard hører til. Han opplever skrivingen som en gave.

– Jeg ønsker å si noe til noen, og har stor glede av å uttrykke meg. Det gir meg en slags intens kontakt med verden, sier han.

Trilogien er solgt til 7–8 land.

Overser de fattige

Tematikken han så intenst beskriver kunne sikkert også vært tatt opp i sakprosa, men det vil ikke Korsgaard. Han sverger til diktningen, og er god til og glad i å skrive replikkvekslinger.

– Personene jeg skriver om fins inni meg. Jobben min blir da å lytte til det de sier. I skjønnlitteraturen kan vi snakke om ting vi ikke vanligvis snakker om, sier han.

Og i denne trilogien er det særlig fattigdommen, de fattige menneskene, han vil snakke og skrive om. Han mener folk flest har fordommer, at de ikke bestandig veit hvem de fattige er. For det er ikke bestandig fattigdommen syns utenpå oss. Vi gjør vårt beste for å gjemme den bort.

– Vi skammer oss, vi holder ikke ut de fattige, vi vil ikke ha noe av dem, vi vil helst overse dem.

Virkelighetslitteratur

At det er i den såkalte virkelighetslitteraturen han befinner seg, plager Korsgaard ikke. En litterær sjanger som rommer norske forfattere som Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård – og mange, mange flere.

Den type skjønnlitteratur som legger seg tett opp til forfatterens eget liv. Korsgaard tror flere enn vi egentlig aner gjør nettopp dette: henter mye stoff fra eget liv. Kanskje også Dostojevskij? Hvem veit? Det er så lenge siden han levde.

– Hvis teksten spruter av levd liv, så er det bra, og det skjer hvis du bare skriver godt. Da spiller det mindre rolle om handlingen ligger tett opp til ditt eget liv, sier Korsgaard.

Han mener den gode litteraturen kommer fra en slags indre nødvendighet.

– Må du ha opplevd fattigdom, omsorgssvikt og familievold for å skrive godt om det?

– Nei, du kan skrive godt om det med et utenfra-perspektiv. Men har du selv erfart det, er det mye lettere å skrive deg rundt klisjeene.

Mangler opprørere …

At Korsgaard skriver arbeiderlitteratur, er det ingen uenighet om. Likevel fyller han ikke bøkene sine med opprørere, karakterer som vil endre det mistrøstige samfunnet de lever i. Skjønt, Tue – trilogiens hovedperson – blir litt opprørsk da han flytter til København i bok nummer tre, kan forfatteren fortelle.

– Jeg er et politisk menneske, som stemmer ved valg, men jeg vil ikke dømme noen av karakterene i bøkene mine, sier han.

Korsgaard elsker den store arbeiderdikteren Martin Andersen Nexø, han med Pelle Erobreren og Ditte et Menneskebarn.

– Han er en forfatter som virkelig tar vare på de svake i bøkene sine.

Men noen svart-hvitt-fortellinger, eller sosialistiske helteepos, ønsker ikke Korsgaard å skrive. Uten at han mener Andersen Nexø gjør akkurat det.

… men ikke humor

Norske anmeldere har påpekt at i Korsgaards ganske triste univers, fins det også en del humor.

– Har de rett i dette?

Korsgaard smiler og tenker seg om noen sekunder.

– Ja, og kanskje er det en overlevelsesmekanisme. Leserne skal jo holde ut å lese dette også. Og vi gjør jo så mye latterlig vi mennesker.

Korsgaard presiserer likevel at han aldri tenker på leseren når han skriver. Her er det take it or leave it.

– Jeg tror vi mennesker er så redde for å tape ansikt at dette i seg selv kan bli komisk. Det er mye av det beske ved min mor som sitter igjen i meg, forteller han.

Penger og klasseperspektiv

Er du fattig, mangler du penger. Også pengeproblemer er et skjult tema i skjønnlitteraturen, mener Korsgaard.

– Kjenner de som skriver skjønnlitteratur i dag i det hele tatt til pengeproblemer? Kanskje gjør de ikke det fordi det stort sett er middelklassen som skriver bøker, sier han.

Korsgaard vil at skjønnlitteraturen skal romme så mange perspektiver som mulig. Da blir den rikest, da blir den best.

– Den litteraturen vi har, sier mye om den klassen som får lov til å komme til orde, mener han.

Ingen kontakt med mor og far

Thomas Korsgaard går svært tett på sine egne foreldre i denne trilogien. Og det er ikke noe spesielt smigrende bilde han gir av dem, for å si det forsiktig.

– Hvordan har dine foreldre reagert på bøkene?

– Jeg har ingen kontakt med dem. Jeg veit ikke om de en gang har lest dem, sier han.

Og for første gang under intervjuet blir forfatteren ordknapp, dette signaliserer han raskt at han ikke har lyst til å snakke mer om.

Ny bok i januar

De fleste forfattere, i hvert så unge som 27-år gamle Korsgaard, har sine litterære forbilder. Han nevner den canadiske novellist og nobelprisvinner fra 2013 Alice Munro, og våre egne Vigdis Hjorth og Ingvild H. Rishøi.

Blant danske forfattere velger han seg Kirsten Thorup, som han mener er Danmarks svar på franske Annie Ernaux.

– De skriver alle om klasse, kjønn og klassereiser, sier han.

– Skriver du på noe nå?

– Jeg er nettopp ferdig med ei bok.

– En ny roman?

– Nei.

– Hva da?

– Det vil jeg ikke svare på, men boka kommer på dansk i januar.

– Enn så lenge reiser du rundt og snakker om bøkene du har skrevet?

– Ja, og det blir jeg aldri lei av, særlig ikke nå som jeg har fått litt mer avstand til dem, forteller Thomas Korsgaard.