Isabell Dahl

styremedlem i Sp Bergen, masterstudent innenfor administrasjon og organisasjonsvitenskap ved UiB

Se for deg et miljømessig eller sosialt ødeleggende bedriftsprosjekt – for eksempel utbygging av en vindmøllepark, eller et gruveprosjekt som kan forurense den lokale vannforsynningen.

Se for deg et privat veibyggingsprosjekt som vil fortrenge hundrevis av beboere i nabolaget ditt, og som planlegger avskoging og utbygging i tur og naturområder i lokalesamfunnet ditt.

p

Du og ditt lokalsamfunn, og til og med kanskje lokalpolitikere er imot disse prosjektene. Dere bringer saken inn for retten. Domstolene dømmer i deres favør, og prosjektet blir stoppet.

Men da saksøker investeringsselskapet bak prosjektet den norske staten for tapt fortjeneste, krever millioner eller til og med milliarder kroner i kompensasjon. De krever erstatting også for fremtidig fortjeneste.

Du trenger egentlig ikke å forestille deg all dette. Det er en virkelighet som håndheves av en ordning kalt «investor-stat-tvisteløsning», ISDS.

ISDS gir utenlandske selskaper rettigheter nasjonale selskaper ikke har, til å saksøke staten i et internasjonalt tribunal av advokater. Deres avgjørelse er hovedsakelig basert på innholdet i handelsavtalen og internasjonal sedvanerett, ikke nasjonale lover.

Disse rettssakene omgår innenriks domstoler, og tillater multinasjonale investorer å kreve erstatning selv om regjeringsvedtak eller domstolsavgjørelser kan ha et mål om å beskytte mennesker eller miljø.

Jeg kan for eksempel nevne rettsaken mot Colombia. Etter at Colombias domstol forbød gruvevirksomhet i et følsomt økosystem som gir drikkevann til millioner av colombianere, saksøkte det kanadiske gruveselskapet Eco Oro landet for skader på 764 millioner dollar.

Antall saker som føres i ISDS-tribunaler har økt dramatisk de siste årene. I perioden 2015–2018 har vi hatt nesten 1000 ISDS-saker der regjeringer har blitt saksøkt for mer enn 623 milliarder dollar.

Dette tallet tilsvarer 90 prosent av alle utenlandske direkte investeringer i alle utviklingsland i 2018. Norge har ISDS i alle bilaterale investeringsavtaler (utenom avtalen med Madagaskar), og i EFTA avtalen med Singapore.

p

I 2016 protesterte befolkningen i hele Europa, også i Norge, mot handelsavtalene TTIP og TISA, for å stoppe overgrep fra multinasjonale investorer.

I år, mens vi forbereder oss til lokalvalget her hjemme, og på tross av stor motstand mot «bedriftsdomstolene» verden over, arbeider EU intenst for en verdensdomstol (MIC). Forhandlingene pågår i FNs kommisjon for internasjonal handel (UNCITRAL).

I følge EFILA, den europeiske føderasjonen for investering og voldgift med base i Brussel, beror legitimiteten til forhandlingene på at «interessen til de interessante» – altså at interessen til investorer og deres juridiske rådgivere – blir ivaretatt.

Peter Th Ørebech, professor i rettsvitenskap ved UiT skriver i sin høringsuttalelse (2015):

«Ved vurdering av slike avtaler er det virkningen som teller. Jeg vil her kun beskjeftige meg med ett forhold som gjelder forskjellsbehandling av norske og utenlandske bedrifter, i disfavør av de første. Regjeringens ønske om å styrke norske bedrifters rettsvern for egne investeringer i utlandet gjennom 'Investor-stat-tvisteløsningsavtaler' har en boomerang-effekt som regjeringen neppe kan ha overveiet. Samtidig som slike avtaler bedrer norske selskapers sikkerhet for fravær av tap ved investeringer ute, vil utenlandske selskapers investeringer i Norge være sikret mot å måtte følge ordinær praksis med stevning og rettsforhandlinger for norske domstoler. Mens tap av fremtidig inntjening som følge av nye norske offentligrettslige reguleringer normalt ikke nyter rettsvern i Norge, vil lovendringer som fører til redusert inntjening eller tap for utenlandsk investor være erstatningsbetingende. Ved slike investor-stat-avtaler er det derfor snakk om å innføre et nytt rettsvern for utenlandske selskap som ikke vil komme norske bedrifter til gode. I en slik situasjon vil de utenlandske selskapene utkonkurrere de norske 'på hjemmebane'.»

p

Den norske regjeringen fører ikke en selvstendig og proaktiv nasjonal politikk i denne saken. Offentlige dokumenter publisert på UNCITRAL (FN) sine nettsider antyder at norske interesser blir representert av EU.

Man kan lure på om det er dette regjeringen og pro EU-partiene kaller for en aktiv EU-politikk i en sak der regjeringer fra ulike land konkurrerer hardt for å fremme egne interesser. Kina eksempelvis, har utredet eget forslag om hvordan en slik verdensdomstol bør se ut.