Jan B. M. Strømme

For på baksiden av det samme LO-Aktuelt nr. 20 oppsummerer tegneren Eriksen hvordan situasjonen fortoner seg for strømkundene: «Beklager, det finnes INTET alternativ. Prisene stiger når det er for lite eller for mye eller sånn passe med vann i magasinene, skjønner’u…»

Heldigvis finnes det en løsning. Den er enkel. Det må selvfølgelig produseres nok strøm i forhold til etterspørselen, og strømnettet må bygges ut slik at hele landet får dekket sitt strømbehov. Dette klarte politikerne før, den gang Arbeiderpartiet var lokomotivet som trakk landet framover.

Forklaringen på det underlige fenomenet som nå har inntruffet, skyldes at regjeringen har bestemt det motsatte av hva Arbeiderpartiet bestemte før. Den har bestemt noen regler som gjør at kraftproduksjonen stopper opp. Når kraftforsyningen svikter skal strømprisen gå opp. For noen i regjeringskonstellasjonen kan strømprisen aldri bli for høy! Regjeringen får det akkurat som regjeringen har bestemt. Strømkundene og industrien får problemene!

Vi trenger debatten om at prisen for strøm ikke blir for høy, sier Arve og Hans. Men er man egentlig interessert i debatt når man fastslår at man er helt uenig i at politikerne skal innføre en sikkerhetsklausul for strømforsyningen til eget samfunn. Konsekvensen av å være mot en slik sikring betyr nemlig at for mye vannkraft blir eksportert. Da blir det for lite kraft til det norske samfunnet!

Det norske kraftunderskuddet, som på denne måten bare øker, må derfor kompenseres med import av dyrere kraft. Slik importert kraft er enten forbudt å produsere eller har slike restriksjoner at det i praksis ikke er mulig å produsere den i Norge. Selv om denne kraften kommer fra olje, gass og kull, som Norge eksporterer mye av! I tillegg importerer vi kjernekraft, som det ikke er tillatt blir produsert i Norge. Hvordan er det mulig å forsvare en slik vanvittig, selvpålagt og klønete energipolitikk?

Innen EU/EØS er Norge den desidert største energinasjonen. I 2009 (siste år med data for et helt år) produserte Norge olje, gass, kondensat og kull tilsvarende 2?727 TWh. Det er ca 23 ganger norsk årlig middel vannkraftproduksjon. Dette energi- kvantum går i hovedsak til eksport og utgjør cirka 11 ganger Norges årlige totale energiforbruk. I EU må 54 prosent av energiforbruket importeres. Norge har Europas høyeste andel fornybar energi. 6 ganger høyere enn EUs gjennomsnitt på cirka 10 prosent. Med dette bakteppet er det altså at noen hevder at vi må eksportere så mye vannkraft at vi tømmer vannmagasinene våre og får for lite strøm selv. Ellers får vi ikke importere kraft når vi trenger det!

De fleste EU-land, skriver Hans og Arve, har store planer om utbygging av mer fornybar kraft, samt planer for å knytte det europeiske strømnettet tettere sammen for å møte behovet for fornybar kraft. Dette må Norge koble seg til slik at det blir «lettere å selge vår overskuddskraft», sier Hans og Arve. Det ønsket er allerede innfridd. Intensjonsavtalen er undertegnet. Men hvor i all verden kommer overskuddskraften fra? Er det kanskje den forventede fremtidige fornybare kraften fra grønne sertifikater det er snakk om. Den kraften som norske forbrukere må subsidiere gjennom direkte høyere strømpriser. Forbrukerne skal altså subsidiere kraften for at den skal kunne eksporteres? Eller er det havvindmøller, som staten må subsidiere, altså skattebetalerne, som skal sørge for at Norge skal «få være med» i nettverket? Det nettverket som strategene bak vil knytte til fastlands-Norge slik at de kan tappe Norge for ren vannkraft når det er for lite vind offshore til å drive vindmøller.

Vi har etterlyst en mer helhetlig energipolitikk, sier Hans og Arve, og sier at de har god tro på at regjeringen vil lytte til dem. Ja, det har manglet en helhetlig energipolitikk i flere tiår nå, men det er ikke dermed sagt at alle innspill er like smarte å følge når en enhetlig energipolitikk skal meisles ut.

En helhetlig energipolitikk må kvitte seg med teoretiske og ideologiske særinteresser om vi skal få oppleve å se slutten på den særnorske og håpløse energipolitikken.

Den uheldige regjeringsalliansen vi har skaper problemer og usikkerhet for forvaltningen av energiressursene, for handlingsrommet for petroleumsvirksomheten og for rammevilkårene for industrien vår. Det må åpnes for gasskraftverk i Norge uten krav til CO2-rensing. Gasskraft er en miljøkraft i EU og da er den selvfølgelig det samme i Norge! Nå må vi få en helhetlig og proaktiv energipolitikk, som står i stil med Arbeiderpartiets historie!

Mitt håp for 2011 er at Arbeiderpartiet skal komme til sans og samling!

(Innlegget sto på trykk i LO-Aktuelt nr 1/2011)