ANNE SIRI RENÅ

anne.siri.rena@lomedia.no

– Det ser ut til at fagforeningene har akseptert at arbeidsgiverne har styringsrett over arbeidets innhold, sier Ann Cecilie Bergene, forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet.

Hun mener tillitsvalgte nå bør stille seg i posisjon til å forhandle om nettopp innholdet i arbeidet, altså antall oppgaver og produksjonsmål.

– Det vil definitivt kunne bidra til å styrke fagbevegelsen, kommenterer Bergene.

Eksempel: den første sommeren Bergene selv vikarierte som postbud, skulle hun i løpet av én dag levere post til 300 husstander. Antallet var økt til 400 da hun kom tilbake sommeren etter.

Individuell utilstrekkelighet

– I Posten måtte vi virkelig skru til, forteller Bergene.

Ettersom hun selv bare var sommervikar vet hun ikke om de tillitsvalgte var involvert i økningen av arbeidsoppgaver.

Men var det i det hele tatt mulig plutselig å skulle øke antallet husstander fra 300 til 400 i løpet av en og samme arbeidsdag? Det varierte med mengden reklame og hvor mye post det faktisk var, ifølge Bergene.

Postbudene gikk som regel over arbeidstida, men maks en time av hensyn til kundene. Det en ikke rakk å levere ut den ene dagen ble liggende over til neste dags ombæring. Noe som var svært lite populært blant lederne.

Postbudene ble detaljstyrt fra ledernivå, mener Bergene. De som ikke klarte ruten innenfor tiden fikk med seg leder ut for å lære å bli mer effektiv. Hvordan løfte lokket av postkassa, når dra opp håndbrekket på bilen. For å spare sekunder, minutter.

– Denne styringen foregår på mikronivå. En del ansatte vil føle på en utilstrekkelighet fordi lederen er med ut og demonstrerer. Jobben individualiseres, mener Bergene.

Kutter pauser og jobber gratis

Med oversikt over store deler av norsk arbeidsliv ser Bergene at produksjonsmålene strammes til i flere sektorer. Flere oppgaver skal utføres innafor samme tidsperiode som før.

Renholdspersonalet på hotell får beskjed om å gjøre rent flere rom enn tidligere. Lærerne blir tildelt flere undervisningstimer. Forskere, som Bergene selv, har et faktureringskrav fra oppdragsgivere som de må forholde seg til.

– Hva skjer hvis tida ikke strekker til?

– Mange kutter pauser og lar være å føre timer for det de jobber ekstra. Flere tar opp igjen arbeidet på kveldstid. Dermed får de også færre rettigheter fordi de ikke kan bevise at de jobber overtid, det blir deres egen «skyld».

– Arbeidsmengden øker, men ikke nødvendigvis lønna. Enkelte føler press for å gjøre mer enn de får betalt for, fortsetter Bergene.

Klokketid mister betydning

– Norske fagforeninger har klart å komme i forhandlingsposisjon både når det gjelder lønn og arbeidstidens lengde, og til en viss grad også når på døgnet og i uka arbeidet skal foregå. Dette er regulert gjennom tariffavtaler og Arbeidsmiljøloven, forklarer Bergene.

Dette har vært svært viktig, mener hun.

Arbeidsgivers styringsrett på dette området er innskrenket, og framstår som vanskelig å gjøre noe med.

– Mange arbeidsgivere vil nok mene dette er rigid, fortsetter Bergene.

Økning i arbeidets intensitet blir dermed en alternativ strategi til å øke arbeidstiden, særlig fordi innhold i mye større grad er uregulert farvann, ifølge forskeren.

– Nettopp derfor kreves det nytenkning i fagbevegelsen, fastslår Ann Cecilie Bergene.

Kroppen sier stopp

Bare fire prosent arbeidstakere svarer at tillitsvalgte i stor eller svært stor grad har innflytelse på målene som blir satt for arbeidet, viser fakta fra arbeidstakerorganisasjonen YS' arbeidslivsbarometer for 2014.

Videre framkommer det at arbeidstakere som blir mer målstyrt på individnivå har større sannsynlighet for å jobbe mer enn 45 timer i uka og som regel mer enn ti timer i løpet av en arbeidsdag.

Arbeidsmiljølovens grense for alminnelig arbeidstid er ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager.

Forskning har vist at arbeid ut over 40 timer i uka kan ha negativ effekt på fysisk og psykisk helse, inkludert i form av risiko for arbeidsulykker.