Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

De store jordene ligger innhyllet i dis. Det er siste uken i april. Utenfor vinduet i taxien er lønnetrærne uten blader. Gresset er brunt. Vi kjører inn til Ottawa sentrum.

– I fjor på denne tiden var det varmt og grønt. Nå er et fortsatt snø enkelte steder. Men det vet vel dere alt om? Hva gjør dere her?

Drosjesjåføren vår, Bezu, har holdt praten i gang siden vi satte oss inn i bilen hans. Han kommer fra Afrika, men vil ikke si hvor. Han har bodd i Europa. Nå bor han i Canada.

– Vi skal skrive om de store omveltningene i Canada Post – om fjerning av dør-til-dør-leveransene, den store portoøkningen og alle nedskjæringene.

– Å, det ja. Jeg vet ikke så mye om det. Det jeg vet er at sjefene ikke bryr seg noe om de som arbeider under seg. De ser ikke at den lønna som den ansatte får, betaler mat og hus og skole til familien. De bryr seg bare om profitt og sin egen lønn, sier Bezu.

Profitt er en av årsakene til at Canada Post vil foreta dramatiske kutt. I de neste fem årene skal all postombæring i byer og tettbygde strøk forsvinne. All post skal leveres til sentralt plasserte postkassestativ – enkelte vil oppleve å måtte hente posten sin flere kilometer fra hjemmet sitt. 8000 postansatte vil miste jobben sin – i tillegg til 15 000 ansatte som man forventer vil gå av med pensjon eller slutte av andre grunner. I tillegg vil portoen øke betraktelig. Nylig ble den økt med nærmere 60 prosent. Det vil komme mer – snart.

Canada Post har, i likhet med andre postselskaper, fått merke at volumet av brevpost synker. Siden 2008 har det blitt sendt 24 prosent færre brev. I følge det statseide selskapet taper de nå penger. Mange penger. De har fått utarbeidet en rapport som sier at de vil tape fem milliarder i 2020 om ikke dramatiske endringer gjennomføres.

Det er tall som ikke alle er enige i.

Vil utnytte potensialet

– Du får det du ber om, sier Denis Lemelin.

Han er leder for de 54 000 medlemmene i CUPW – de postansattes organisasjon.

Han konstaterer at Canada Post har tjent penger hvert eneste år – unntatt ett år.

– Det var i 2011. Da gjennomførte Canada Post en lockout. De stengte arbeiderne ute, og produksjonen stoppet opp. Det førte til at de tapte penger. Det er dette året som blir lagt til grunn for utregningene av det forventede tapet i 2020.

Lemelin erkjenner at Canada ikke er unntatt utviklingen i resten av verden. Brevvolumet fortsetter å gå ned, og regnskapene for 2013 viser at Canada Post nå begynner å gå i minus.

Lemelin vil likevel ikke vil sitte stille og se på at Canada Post bygges ned.

– Vi aksepterer endringer i sykelønnsordningene. Vi aksepterer at begynnerlønna må gå ned. Vi aksepterer endringer i arbeidsoppgaver. Men vi aksepterer ikke at det kun er kutt i tjenester og arbeidsplasser som skal være løsningen, sier Lemelin.

Han mener at selv om volumet går ned, har selskapet potensial til å tjene mer penger.

– Vi ønsker at dette potensialet utnyttes. Samtidig som brevvolumet går ned, sendes det flere pakker. Hvorfor prøver ikke Canada Post å få en større del av dette markedet? Hvorfor vil de ikke vurdere å ha banktjenester, som mange andre land har – med stor suksess? Hvorfor prøver de ikke å øke inntektene?

Lemelin mener svaret er åpenlyst. Privatisering. Han mener ledelsen i Canada Post, og den sittende konservative regjeringen, gjennom ord og handling viser at de ønsker å selge statsselskapet til private.

– De vil gjøre Canada Post mer lønnsomt med å kutte tjenester. Deretter vil de privatisere, fastslår Lemelin.

50 års kamp

Ser man bort fra den opplagte forskjellen i areal og antallet innbyggere, er Canada og Norge ganske like land. Flesteparten av innbyggerne bor i noen få byer, mens det er store områder med spredt bebyggelse. Mens Posten Norge, i samarbeid med de ansattes organisasjoner, har gjennomført nedskjæringer over lang tid, har Canada Post ventet. Nå skal kuttene tas – uten at de ansatte blir tatt med i prosessen.

– Vi har kjempet for at Canada post skal være et offentlig eid selskap i 50 år. Det vil vi fortsette med. Satt på spissen står kampen nå mellom de som vil utvikle Canada Post, de som vil ha innovasjon og flere tjenester, og de som ha færre tjenester, sier Lemelin.

Den grånede forbundslederen lener seg tilbake i stolen, og ser i taket. Han konstaterer at et velfungerende samarbeid mellom bedriftsledelse og arbeidstakere i Canada Post er en utopi.

– Det har alltid vært konfrontasjon med Canada Post. Om arbeidstid, helse og sikkerhet, arbeidsmiljø, hvordan jobben skal gjøres. Sånn har det vært i siden forbundet ble stiftet for 50 år siden. Det viser alle streikene vi har hatt i disse årene. Vi har dessverre alltid følt at vi har vært nødt til å slåss mot ledelsen. Det nye er at vi nå også må slåss mot regjeringen, sier Lemelin.

Lover omkamp

Lemelin setter sin lit til at neste års valg vil endre det politiske klimaet. Han og CUPW håper den nåværende opposisjonen, det sosialdemokratiske New Democratic Party (NDP), vil få tilgang til regjeringskontorene. Det samme gjør Alexandre Boulerice, parlamentsmedlem fra Montreal.

– Canada Post får det til å virke som om det er verdens ende. Slik er det ikke. De har tjent penger de siste 16 av 17 år. Men det er klart; hvis man kutter tjenester og øker prisen, vil man komme til å tape penger. Vi vil arbeide for at Canada Post ikke får fortsette med dette, sier Boulerice.

Han konstaterer at kuttene i det nasjonale postselskapet engasjerer. Rett etter at vedtaket om kutt og portoøkning ble klart, strømmet det på med protestbrev. Fortsatt får kontoret hans brev ukentlig.

– Dette er en god valgkampsak for oss. Det er en enkel sak å kommunisere. Dette handler om hva man kan kreve av samfunnet. Gode posttjenester er en av tingene jeg mener man kan kreve. Når Canada Post i tillegg har en administrerende direktør som argumenterer med at eldre bare har godt av mosjon og frisk luft, trenger man egentlig bare å sitere ham for å gjøre det til en vinnersak, sier Boulerice.

Kvinnekamp

I Norge er det ikke mange postkontor igjen. For 20 år siden hadde vi 2500 postkontor – nesten hver eneste lille bygd hadde et kontor. I Canada er det omlag 3300 postkontor utenfor byene, som bemannes av om lag 10 000 ansatte – halvparten i deltidsstillinger. Nå ønsker Canada Post å fjerne mange av disse. Mange vil miste jobben. Hardest vil det gå ut over kvinnene.

– Postkontorene har en viktig funksjon. Vi har sett at tilbudet blir dårligere der kontorene er blitt gjort om til franchise. Kostnadene har kanskje gått ned, men det har også inntjeningen, sier Brenda McAuley, president i CPAA – forbundet til postmesterne og deres assistenter.

Hun er selv fra det rurale Canada. Har jobbet deltid på et lokalt postkontor, og vært lykkelig hver gang stillingsbrøken har økt. Hun vet at for mange er denne jobben eneste alternativ.

– Å beholde flest mulig postkontor er et spørsmål om tilbud til lokalbefolkningen, men også et spørsmål om arbeidstakerrettigheter og kvinnekamp. De som jobber på postkontorene har rettigheter, som de som jobber i franchisene ikke får. Det er ikke bare tilbudet som blir svekket. Det samme gjelder lønns- og arbeidsvilkårene, sier McAuley.

Men kanskje viktigst, sett ut fra de ansattes ståsted, er kvinneperspektivet.

– 95 prosent av våre medlemmer er kvinner. Mange er i små deltidsstillinger på små steder. De har ingen andre jobber å gå til. Ved å legge ned postkontorene fjerner vi de få kvinnearbeidsplassene som er der, sier McAuley.

Styrt avvikling

Vi er på vei til noen av medlemmene i organisasjonen hun leder. Allerede en drøy halvtime utenfor bykjernen, er landområdene og skogene store. Det er langt mellom husene. I Manotick skal 150 års postkontorhistorie avsluttes. Det hjelper ikke at de som sorterer posten på bakrommet får mer å gjøre. For selv om brevvolumet synker, øker antallet innbyggere. Det sorteres flere pakker og blader. Likevel skal kontoret stenges, og erstattes av en luke i veggen.

– Vi vet hva som kommer. Det er første skritt på vei til full nedleggelse. Når kundene ikke lenger får se varene som postkontoret tilbyr, slutter de å bruke kontoret, fastslår McAuley.

Hun er ikke i det minste tvil om at det er det som vil skje i de neste årene i Manotick. McAuley er heller ikke i tvil om at den utviklingen er ønsket av ledelsen i Canada Post.

– Vi har sett det samme skje før, konstaterer McAuley.

Grønne tall og røde lamper i Montreal

– Hva er problemet? Dere slapp jo inn en hel delegasjon med journalister for en uke siden.

Yannick Scott er regiontillitsvalgt for CUPW i Montreal. Han har avtalt omvisning på postsentralen i Montreal. På sentralen sorterer de brev og pakker til 3,5 millioner innbyggere. Scott vil vise oss hvordan de som jobber her har det. Inntil nå trodde han at det ville være enkelt. Det er det ikke likevel. Nå står han i resepsjonen og diskuterer med halve informasjonsavdelingen.

– Beklager. Dere får ikke komme inn. Dere får i alle fall ikke ta bilder.

Informasjonsarbeideren ved postsentralen i Montreal smiler litt oppgitt. Hun har tatt de telefonene hun kan. Nå prøver hun å ta noen flere.

Det hjelper.

– Greit. Dere kan få gå inn. Men dere får ikke ta bilder. Kanskje bare av noen av de ansatte – hvis de vil, og det ikke forsinker arbeidet. Men ikke av maskinene.

Tøffere hverdag

Maskinene er det ikke noe spesielt med bortsett fra at de sorterer post – og av og til stopper opp. Da kommer arbeidslederne i blå skjorer for å finne ut hva som er galt.

– Jeg kaller dem smurfene, ler Scott.

Han har ikke mye til overs for blåskjortene, selv om han skjønner at de har arbeidsledere over seg igjen.

– Problemet er at når maskinene stopper fordi brevene er ukurante, eller at de får tekniske problemer, så går produktiviteten ned. Det er det de som jobber med maskinene som får skylden for. Smurfene ser bare det røde lyset og skjermen som viser at dagsproduksjonen synker. Men hva kan de som jobber ved maskinen gjøre?

Scott trekker på skuldrene. Han mener klimaet på arbeidsplassene i posten har endret seg. Fortsatt har de et sikkerhetsnett for ansatte som ikke klarer å jobbe full tid, eller som har fått plager som gjør at de ikke kan stå en hel dag nede på gulvet. Men kravene er blitt flere – menneskeligheten mindre.

– Det er ikke nesten ikke rom for feil. Det tar ti minutter hver vei til kantina. Stempler en inn ett minutt for sent, etter lunsj, står du i fare for å miste jobben. Sånn skal det ikke være, sier Scott.

Tilbake i drosja på vei inn til Ottawa, en snau uke tidligere. Vi begynner å nærme oss bykjernen. Parkene er tomme. Det er ennå noen dager til de inviterer til en spasertur. Bezu ser ut av vinduet. Så ser han på meg gjennom sladrespeilet.

- Det har vært en hard vinter. En veldig hard vinter.