JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Går av etter 46 år:

Livet i Posten har gitt Kai Harald (63) de beste kameratene – og til og med kjærlighet

Da Kai Harald startet som postmann på 70-tallet, var Posten en av Norges aller største arbeidsplasser. Tidvis ble yrkeslivet tøffere enn ventet, men alt i alt gikk regnestykket i pluss.

Alf Ragnar Olsen

20.11.2021
07:00
22.11.2021 09:37

nina.hanssen@lomedia.no

Det var med stjerner i blikket og en god porsjon nysgjerrighet 17-årige Kai Hoel fra Nannestad møtte opp i hovedstaden for å få tildelt sin første postrute og en hybel midt på 70-tallet. I det gamle posthuset i Dronningens gate ble de målt og veid, før alle fikk utdelt uniformer. Så var det bare å starte i jobben.

Han tenkte det var en fin start på yrkeslivet, men at det skulle bli 46 år i Posten, ante han ikke den gang.

Gode minner og tøffe tak

Den empatiske mannen med glimt i øyet ser tilbake på et langt yrkesliv med mange gode minner. Gjennom Posten har han fått kollegaer som har blitt venner for livet, men det har også vært tøffe tak han helst skulle vært foruten.

Hans første postjobb var som bud i Sandvika, og da måtte han bo med andre postansatte ved Solli plass. Posten eide mange bygårder og også hoteller på den tiden, og innlosjerte alle som fikk jobb.

– Jeg måtte dele hybel med en jeg aldri hadde møtt før. Det jeg husker best, var at han alltid tømte syltetøyet på kjøkkenbordet og skrapet det med en kniv over på brødskiva si, sier han, og humrer.

Den første lønningen gikk til å kjøpe et gigantisk stereoanlegg fra Svendsen musikkforretning som han bar hele veien hjem – fordi han aldri hadde kjørt trikk før og ikke visste hvor han skulle gå på og av.

I Nannestad var det verken trikker eller trafikk i Kais oppvekst.

PENSJONIST: Etter 46 år i Posten ser Kai Hoel fram til pensjonisttilværelsen.

PENSJONIST: Etter 46 år i Posten ser Kai Hoel fram til pensjonisttilværelsen.

Alf Ragnar Olsen

Hoel var nysgjerrig og motivert for å lære nye ting og gjennomførte både trinn 1 og 2 på postskolen. Så var han klar for både å betjene alle tjenester på postkontor og ta på seg lederutfordringer.

Etter hvert tok han også flere lederfag på BI for å fylle på kunnskapsbanken.

Postkom og lederstillinger

Det var naturlig for unge Hoel å melde seg inn i Postkom allerede i 1975. Bestefaren var arbeiderpartimann og ivrig på 1. mai for å få sine barnebarn til å engasjere seg. Hoel tenkte det var kjekt å ha LO i ryggen.

Hans positive innstilling førte til at han raskt fikk en lederstilling og ble vaktleder for et stort kontor i hovedstaden med rundt 20 ansatte. Hoel koste seg med nye utfordringer og rykket stadig oppover i stillinger samtidig som han ble etablert på privatfronten.

Da de innførte skrankemaskiner på postkontorene, søkte han om å få lære opp kollegene til å betjene disse. På denne tiden reiste han mye rundt i Oslo og Akershus og ble kjent med mange mennesker.

– Det var en morsom tid da vi skulle legge over regnskap fra manuelt til elektronisk. Mange trodde kanskje at de eldste kollegene ville ha problemer med å takle overgangen, men det som imponerte meg, var lærevilligheten til deres. Flere av de eldste lærte faktisk raskere enn de yngste, sier han.

Vi som var ledere og distriktssjefer, hadde jevnlige møter. Den dag i dag har vi fortsatt et godt vennskap og møtes regelmessig, forteller Kai Harald.

Vi som var ledere og distriktssjefer, hadde jevnlige møter. Den dag i dag har vi fortsatt et godt vennskap og møtes regelmessig, forteller Kai Harald.

Alf Ragnar Olsen

Hoel ble vaktleder på Vika postkontor der de var 50 ansatte og hadde et godt sosialt miljø.

– I en bedrift som Posten med 30.000 ansatte, ble det mange sosiale samlinger. Vi som var ledere og distriktssjefer, hadde jevnlige møter. Den dag i dag har vi fortsatt et godt vennskap og møtes regelmessig, forteller han.

Gjennom Posten har Hoel fått de beste kameratene, deltatt aktiv i idrettslaget og til og med opplevd kjærlighet. Postromantikken førte til et tvillingpar født i 1992.

Mens barna var små jobbet han som sjef for Oslo sentrum postsenter i fem år og senere for bedriftssenteret.

– Det var lange dager og mye stress. Jeg hadde ansvaret for mange selgere, og vi hadde ikke gode nok rutiner og systemer for å følge opp alle. Hele systemet var basert på tillit, forteller han.

Distriktstillitsvalgt: Kashif (45) er tillitsvalgt for Posten-ansatte fra alle kanter av verden: – Det varmer hjertet når folk kommer og takker deg

Brå vending

Lokalt ble de enige om å samle alle selgerne på Sentrum postsenter tettere på Hoel som leder. Midt i denne prosessen skjedde noe som har preget Hoel resten av livet.

Dagen startet som vanlig, han tok bussen inn og hadde tatt den første kaffekoppen. En av arbeidsoppgavene var å hjelpe seks, sju selgere med å flytte kontorutstyret sitt.

– Så krøp jeg under bordet for å ta ut en telefonkontakt. Da jeg sto på knærne under bordet, skjedde det plutselig noe inni meg. Jeg trodde hjertet svikta og at jeg skulle dø. Det var nesten så jeg besvimte, og kolleger forsto raskt at det var noe galt og hjalp meg opp. Anfallet var kraftig, og jeg var helt utslått og visste ikke hva det var. Senere satt jeg på kontoret og så i veggen, forteller han.

Den mangeårige lederen ble plutselig redd for livet og hva fremtiden skulle bringe.

Roet ned

Dagen etter følte han seg litt bedre og reiste på jobb. Men anfallene kom oftere.

– Diagnosen legen ga meg, var angstanfall, fordi alle må ha en diagnose med en kode. Jeg fortsatte i 100 prosent stilling i en kortere periode, men fant ut at jeg ikke kunne være leder med disse stadig tilbakevendende anfallene. Det førte meg til en ny stilling som kundebehandler på et bedriftssenter. Jeg fortsatte i hel stilling, men hadde plager fortsatt. Det skjedde ofte.

– Hvordan reagerte de andre kollegene?

– På Sentrum postkontor hadde jeg mange gode kollegaer som forsto. Der ble jeg aldri sett ned på og trivdes der. Det var et inkluderende arbeidsmiljø. Men da jeg kom på det nye arbeidsstedet, ble det vanskeligere.

– Etter en tid hørte jeg at folk begynte å snakke om meg. De skjønte jeg var mye syk og kalte meg «deltidsarbeider», «besøkende» og «turist». Jeg brydde jeg meg ikke om det, men det var ikke hyggelig, innrømmer han.

Dette ble en vanskelig periode i yrkeslivet, men Hoel gikk på jobb hver dag når han var frisk.

Fikk du med deg denne? I mer enn 100 år har Postfullmektigenes forening stått for vennskap, samhold og fest i hovedstaden

Varslingssak

Urettferdighet og uredelighet tåler han imidlertid ikke. Da Hoel oppdaget at det ble manipulert med rapportering av egenmeldingene hans, ble han forbanna.

– Jeg hadde krysset av for at fraværet hadde med arbeidsforholdet å gjøre, men det skjedde ikke noe. Da tok jeg kopi av fem av meldingene og sendte dem inn til varsling. Jeg påpekte også at jeg var feilsitert i et møtereferat. Den dag i dag skulle jeg ønske at jeg aldri hadde varslet, sier han.

Hoel involverte både tillitsvalgt og vernetjenesten med varslingsinstituttet, men de kunne ikke hjelpe han siden han hadde varslet. De leverte tilbake all dokumentasjon i saken og sa: «Kai, nå har du varslet. Da står du alene!»

Etter dette spurte jeg tillitsvalgte om hvem jeg nå kan støtte meg til. Svaret var: «Det vet jeg ikke. Arbeidstilsynet, kanskje?»

Den aktuelle tillitsvalgte sier at ettersom saken ble varslet til sentralt hold i konsernet, lå dette på et høyere nivå, og at man uansett ikke går inn i varslingssaker.

For Hoel virket det som taushetsplikten ble opphevet i det øyeblikket han varslet.

– Det virket som om alle visste at jeg hadde varslet, og jeg følte meg dømt uten å få forklare eller forsvare meg. Jeg ble baksnakka og utelukket, og enkelte sluttet å hilse på meg, forteller han trist.

Dette skjedde i 2012 og plaget han lenge. Likevel fortsatte han i jobben fordi han trivdes og hadde fine kolleger.

Kommunikasjonssjef Kenneth T. Pettersen hos Posten Norge sier at de ikke kommenterer varslingssaker.

– Vi har meget gode systemer og rutiner for varsling, og det er svært viktig og en selvfølge at saker som kommer inn via en varslingskanal, behandles fortrolig. Jeg er mest opptatt av å takke ham for alle de 46 årene han har jobbet i Posten og bidratt positivt, det er en lojalitet vi verdsetter høyt, og vi ønsker ham lykke til videre, sier Pettersen.

Trivdes – tross alt

– Etter dette har jeg aldri hatt problemer i Posten. Jeg har trivdes svært godt på Etterstad postkontor de siste seks årene, med 50 prosent uføretrygd og 50 prosent jobb. Men da jeg tok ut AFP i fjor, omgjorde jeg uføretrygden til AFP. Nå er jeg pensjonist på heltid og trives i mitt nye liv. Mine postale venner er fortsatt de beste vennene mine, så jeg er alt i alt fornøyd med mitt yrkesliv. Jeg har opplevd ran 3–4 ganger, men har aldri vært redd.

Han ser veldig fram til resten av pensjonisttilværelsen.

– Det var fint å kunne stå i jobben til jeg er 63 år, og nå skal jeg nyte livet. Jeg er en positiv fyr og glad i mennesker, så jeg savner jo kollegene og kundene allerede, sier den nyslåtte og glade pensjonisten.

Alf Ragnar Olsen

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
20.11.2021
07:00
22.11.2021 09:37