Kashif (45) er tillitsvalgt for Posten-ansatte fra alle kanter av verden: – Det varmer hjertet når folk kommer og takker deg

Merete Jansen

merete.jansen@lomedia.no

En kollega med øreklokker løfter hånden og vinker fra andre enden av lokalet.

– Det er en fyr jeg hjalp en gang, forklarer Kashif Mir.

Mannen er langt fra den eneste som hilser eller roper til den tillitsvalgte i grønn vest, der vi trasker sammen med ham gjennom de enorme, kjølige hallene i en av landets største postterminaler. Uten forvarsel suser en blå truck forbi. Like etter kommer en oransje i motsatt retning. Her gjelder det å holde seg på riktig side av markeringene på gulvet!

Midt i fredagens vaktskifte på Alnabruterminalen er det imidlertid langt fra så travelt som det pleier å være. Kashif Mir kan ta seg god tid til å prate med de få medlemmene som er på plass under vaktskiftet for å passe på at pakker kommer dit de skal. Han sier at det er her han trives best; ute i driften.

– Da kan jeg høre hvordan folk har det, om de har noe å dele, om det er noe som rører seg. Vi snakker om alt mulig, ikke bare konkrete problemer. Ofte noterer jeg navnet og tar kontakt igjen senere, hvis det er noe ureglementert.

Familien har røtter i området

Kashif Mir kom inn i Posten som sjåfør på varebil allerede i begynnelsen av 20-årene. Han startet med andre ord på gøllvet, som han sier det, med sin typiske østkantuttale; doble konsonanter og trykk på første stavelse, akkurat som når han snakker om konnteinere.

Røttene i området går langt tilbake i tid: Det var her på Alnabru at faren slo seg ned da han kom fra Pakistan på begynnelsen av 70-tallet. Han bodde i en brakke mens han jobbet med å blande farger til avistrykk.

Omtrent da Mir kom til verden, som eldst i en brødreflokk på tre, kjøpte foreldrene leilighet på Furuset, kort vei unna.

Senere flyttet de til en enebolig i bydelen som hadde fryktelig dårlig rykte på den tiden. Det hadde sine sider å bo akkurat der, sier Mir:

– Det har vært noen tøffe tak, ja. Greit, men tøft. Selv vanket jeg i et fint, blandet miljø av norske og de med utenlandsk bakgrunn. Jeg holdt meg unna verstingene og ble aldri innblandet i noe tull eller kriminalitet. Vi hadde en streng far som holdt oss i øra.

Fikk du med deg denne? På 70-tallet presset fagbevegelsen på for innvandringsstopp. LOs arbeid var preget av en slags fargeblindhet, ifølge historiker

GODT MED GULVPLASS: Kashif Mir går mangfoldige meter når han skal rundt og prate med medlemmene på den enorme pakkesentralen til Posten på Alnabru i Oslo.

Ole Palmstrøm

Får ikke rote seg bort i noe

Noe av denne strengheten har han tatt med seg videre i sin egen farsrolle.

– Det er viktig å holde barna litt i sjakk. Jeg merker at jeg er strengere og setter klarere grenser enn det de fleste foreldre gjør. Jeg gir barna også frihet under ansvar, men de skal holde det de lover.

Akkurat som sin egen far, er Mir opptatt av at barna ikke roter seg bort i noe tull.

– Jeg setter krav, og jeg setter mål som jeg håper ikke er urealistiske.

Den eldste sønnen er meldt inn på en kristen, luthersk privatskole siste året før videregående.

– Han hadde ikke vært borti noe tull, men bare en liten episode var nok til at jeg tenkte at «nei, du er flink på skolen, du skal satse».

Radiograf Ahmad har jobbet 50 år i Norge: – Pakistan er mitt fødeland, Norge er mitt hjemland

Måtte pakke ned musikkanlegget

– Hva var du selv interessert i som ung?

– Å gud, hva var nå det? Det var jo musikk – og det var jenter. Hahaha, det vanlige.

Når Mir ler, og det gjør han ofte, buldrer det fra langt nede i magen et sted.

Rap og hardrock var det han, brødrene og kompisene likte aller best. Det ble en del konserter, blant annet med Metallica og Rage Against the Machine. Da han flyttet for seg selv, plasserte han et svært musikkanlegg i stuen. Men så traff han kvinnen ønsket å gifte seg med, og da måtte anlegget pakkes ned.

Første gangen Oslo-karen så Sarah, var da hun kom fra England til Norge for å delta i fetterens bryllup. Han likte henne umiddelbart. 20 år senere jobber hun som sekretær på Oslo legevakt, og de har fire barn i alderen to til 14 år. Litt flere enn de først hadde sett for seg.

– Jeg hadde vel egentlig trodd at jeg skulle vært ferdig med å være småbarnsfar, nå som jeg er 45 år. Men etter at de to første kom i skolealder, fikk vi lyst på en attpåklatt. Og plutselig kom det enda en som ikke var planlagt, og som snudde tilværelsen på hodet. Så nå er det full rulle. Et vanvittig tempo fra før klokka seks på morgenen.

Hjemme er fortsatt på østkanten i Oslo, men nå i boligfeltet Dal/Brenna, tett på skogen. Der går mye tid med til å følge de to eldste, en gutt og en jente, til fotballtrening og kamper.

– Det har blitt mange vafler og pølser opp gjennom årene.

– Så du spiser pølser?

– Ja, men ikke med svin. Jeg er ikke spesielt religiøs, men jeg er fortsatt muslim, slår Mir fast.

Trakassering på jobben: Camilla jobber for at nulltoleranse for seksuell trakassering skal bli en del av arbeidskontrakten

Kolleger fra hele verden

Bakgrunn fra en fargerik kant av byen kan kanskje vært greit å ha i bagasjen når man jobber hos Posten på Alnabru. Her er det ansatte med røtter i alle verdenshjørner, nærmere bestemt et 70-talls ulike land.

Noen ganger får Mir glede av at han har lært urdu og punjabi av foreldrene, men i det daglige snakker han bare norsk og noen ganger engelsk.

– Med brødrene mine har jeg alltid bare snakket norsk, noe annet faller ikke naturlig.

Blant kollegene er norskkunnskapene litt mer ymse. Enkelte snakker lite norsk, og kanskje ikke så mye engelsk heller, forteller Mir.

– Sånt kan by på utfordringer, helt klart. Men de er veldig heldige som har jobb! De får muligheter, og det er flott å se. Posten åpner dørene for de fleste, samme hvor de er fra. Du skal ikke føle at du ikke er velkommen.

Mir skryter av at på denne arbeidsplassen er det nulltoleranse for rasisme og andre former for trakassering.

– Vi kan fleipe med ting mens vi jobber, det er takhøyde for slikt. Men jeg har ikke fått en eneste sak som tillitsvalgt som gjelder rasisme eller seksuell trakassering.

Hektiske arbeidsdager

På alle kanter hviner og skriker det i endeløse transportbånd oppunder taket. Høye dunk og smell demonstrerer at pakker finner veien fra båndene og ned i beholdere merket med ulike destinasjoner.

– Det er mye som skjer her nå, Posten har mange baller i luften! Her på «Manuell» skjer grovsorteringen av pakker. Akkurat nå er det høysesong for vinterdekk.

Mir peker mot høye stabler av sort gummi plassert i et eget område.

– Alt vel? hilser han nok et medlem.

Zeeshan Farooq er koordinator på en avdeling der man stabler pakker på plass i ventende konteinere. Under fredagens vaktskift står han alene, men slik pleier det ikke å være ellers i uken.

– Vi setter nye rekorder hver dag. Det er vanvittig mange pakker.

– Bare vent til Black Friday, skyter Mir inn.

Økt netthandel: Stress og tidspress kan ha gjort postansansatte mer utsatt for ulykker

NÆRKONTAKT: Det er i samtaler med andre at aktuelle problemstillinger kommer til overflaten. Her slår Mir av en prat med koordinator Zeeshan Farooq.

Ole Palmstrøm

Se at spillereglene følges

Han har vært tillitsvalgt i mange år, de siste på fulltid som distriktstillitsvalgt. Det hadde ikke vært unaturlig om han søkte seg videre oppover i Fagforbundet Post og finans, men han sier at det ikke er tema.

– Jeg har ikke tenkt på det. Jeg vil være på «gøllvet», der det skjer. Det er der den virkelige kampen tas. Hvis arbeidsgiver bøller med noen, kan man få orden på ting, være med å påvirke. Passe på at spillereglene følges.

Ifølge Mir er det vanvittig gøy å være tillitsvalgt.

– Man blir aldri utlært. Og så er jeg stolt av å få gjort en jobb for medlemmene. Det varmer hjertet når de kommer og takker deg.

En av dem som er setter pris på hjelpen han har fått, er mannen som vinket fra avstand litt tidligere.

– Han hadde litt klabb og babb med sjefen. Jeg sørget for at han fikk tilrettelegging. Da husker de deg! Og da kommer de kanskje tilbake og spør om mer hjelp. Når man får orden på sakene, da er det gøy å være tillitsvalgt, fastslår Mir før han føyer til:

– Jeg håper dere har fått et godt inntrykk av Posten.

– Ja, du er jo rene reklameplakaten …

– Hehe. Jeg får heller filleriste dem i stillhet og smile utad.