På 70-tallet presset fagbevegelsen på for innvandringsstopp. LOs arbeid var preget av en slags fargeblindhet, ifølge historiker

Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

I september 1976 gikk ni såkalte «fremmedarbeidere» til streik ved gartneriet Norsk Champignon på Hvam i Skedsmo. De ni pakistanske arbeiderne krevde overtids- og helgetillegg, samt en slutt på det de mente var trakasserende oppførsel fra brødrene som drev gartneriet.

– En kvinne fra Trinidad som tidligere hadde jobbet ved gartneriet, fortalte at arbeiderne ble tilkalt ved plystring og at de ble beordret rundt «som bikkjer». Mens hun selv hadde fått spise inne med de norske arbeiderne, ble pakistanerne henvist til å spise ute. I tillegg hadde de fått en kummerlig innkvartering rett ved siden av komposten hvor det hele tiden var masse fluer, forteller historiker og rådgiver i LO, Jonas Bals.

Streiken ved Norsk Champignon endte ikke så bra for de ni arbeiderne. De hadde meldt seg inn i Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, som senere ble en del av Fellesforbundet, men havnet raskt i konflikt med sitt eget forbund. Forbundet mente de deltok i en ulovlig streik og ga eierne av bedriften sin fulle støtte. «Vi har ingen innvendinger mot ledelsen som har opptrådt korrekt», uttalte forbundsformann Knut Nakken til VG i november samme år.

Såpass interessant finner Jonas Bals denne streiken at han har viet den et helt kapittel i boken han er i ferd med å skrive for Res Publica forlag. Boken handler om streik, fra den første arbeidsnedleggelsen vi kjenner til i Egypt, til Foodora-streiken i 2019. Gartneristreiken var spesiell fordi det var den første «fremmedarbeiderstreiken» i Norge, påpeker Bals. Dette var første gang arbeidsinnvandrere fra Pakistan sto i spissen for en streik. Streiken fikk dessuten raskt andre dimensjoner enn ni streikende arbeidere kanskje skulle tilsi. Årsaken var at den gikk rett inn i datidens betente strid mellom den sosialdemokratiske venstresiden på den ene siden og AKP-ml-bevegelsen, som støttet de streikende pakistanerne, på den andre.

STØTTE: Avisa til Rød Ungdom skrev om «fremmedarbeiderstreiken» i 1976.

akp.no

Jonas Bals påpeker at han dessverre ikke har fått snakket med de streikende selv. Men etter å ha dypdykket i dette lille stykket LO-historie er han ikke spesielt imponert over måten Norsk Skog- og Landarbeiderforbund håndterte arbeidskonflikten ved Norsk Champignon på.

– Det var mer enn bare manglende interesse. Forbundet stilte for eksempel spørsmål ved om arbeiderne hadde betalt kontingenten, noe de kunne dokumentere at de hadde. Det var trolig en viss motvilje mot å hjelpe, sier han.

Fått med deg denne? Fire streiker som forandret norsk arbeidsliv:

Disse kvinnene streika for å ikke dø på jobb

FORENT OG UFORENT: – «Arbeidere i alle land foren eder» har aldri vært noen selvfølge. Det har alltid vært strømninger i fagbevegelsen som ønsker å forbeholde jobber for nordmenn, sier rådgiver i LO, Jonas Bals.

Leif Martin Kirknes

At de ni pakistanerne fikk støtte fra AKP-erne, bidro trolig til en kjølig behandling fra fagbevegelsens side, mener Bals.

– Men da hadde Skog og Land allerede vist seg å være et dårlig redskap til å løse de problemene de hadde, påpeker han.

Aktuelt: Mange lokkes av norsk lønn, men Egle og Mindaugas ville ha mer fritid

De første fremmedarbeiderne

Heller ikke den unge forskeren Aud Korbøl var imponert over fagbevegelsens møte med «fremmedarbeiderne» på 1970-tallet.

«Selv fagbevegelsen har ikke tatt initiativ eller vist særlig interesse for å støtte fremmedarbeiderne og forbedre deres situasjon. Med unntak av enkelte forbund og full oppslutning i enkeltsaker hvor fremmedarbeidere har vært grovt misbrukt, har ikke fagbevegelsen tatt ansvar», skrev hun i sin 500 sider lange avhandling Den kritiske fase fra 1973.

Gjennom tre år, fra 1970 til 1973, fulgte Korbøl de pakistanske arbeidsinnvandrerne tett, og dokumenterte hvordan de bodde, levde og arbeidet. Hennes pionerforskning er i dag en viktig kilde til kunnskap om denne perioden i norsk innvandrings- og arbeidslivshistorie. Deler av det hun dokumenterte, handlet om kummerlige boforhold, utnyttelse og dårlige arbeidsforhold.

UFAGLÆRT ARBEID: Mange av de nyankomne arbeidsinnvandrerne på 1960- og 1970-tallet fikk jobb i hotell- og restaurantbransjen, og ofte i de dårligst betalte jobbene, som i oppvasken. Bildet er fra 1971.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Les også: Radiograf Ahmad har jobbet 50 år i Norge: – Pakistan er mitt fødeland, Norge er mitt hjemland

Den pakistanske «invasjonen»

1967 blir av mange ansett som året som markerer starten på den moderne arbeidsinnvandringen i Norge. Dette er det første året med netto innvandring til landet. Mens det tidligere hadde kommet arbeidsinnvandrere fra blant annet Jugoslavia og Sør-Europa, begynner det nå å komme innvandrere fra asiatiske land, først og fremst Tyrkia, Marokko, India og Pakistan. Viktigst av disse ble Pakistan.

I 1967 ble det registrert 14 pakistanske arbeiderne av norske myndigheter. I 1970 hadde antallet steget til 110. Så kom 1971, og i løpet av noen få vårmåneder hadde gruppen av pakistanske arbeidsinnvandrere økt med flere hundre. Mye av årsaken til tilstrømningen var at andre europeiske land i tur og orden hadde innført innvandringsstopp. I 1970 stengte også Danmark portene. Men til Norge var det fortsatt mulig å komme.

Den plutselige tilstrømningen av pakistanere vekket oppsikt. Pakistanere som manglet bosted, slo seg ned i parker og på campingplasser. Avisene skrev om en «eksplosiv økning», om «menneskesmugling» og «slavehandel», og myndighetene var redde for å miste kontrollen. Også i LO så man med gryende bekymring og skepsis på økningen i såkalte «fremmedarbeidere».

Mange av de utenlandske arbeidsinnvandrerne fikk seg raskt ufaglært arbeid i ulike serviceyrker, særlig i hotell- og restaurantnæringen, og lønns- og arbeidsbetingelsene var til dels dårlige. Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet var derfor tidlig ute med å engasjere seg i innvandringsspørsmålet. Allerede på landsmøtet i juni 1969 uttrykte formann Eivind Strømmen bekymring for at «utlendingene» skulle opptre som «lønnstrykkere» i bransjen, og forbundet stilte blant annet krav om obligatorisk fagforeningsmedlemskap for utenlandske arbeidere. Akkurat det fikk de imidlertid ikke arbeidsgiverne med på.

MANGLET BOSTED: På disse feltsengene ble pakistanere innkvartert på Majorstua skole i juli 1971.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Beskytte norske lønns- og arbeidsvilkår

– Fagbevegelsens første respons på arbeidsinnvandringen var utvilsomt preget av en proteksjonistisk holdning, sier Jon Rogstad, forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet.

Fagbevegelsen ønsket å beskytte norske arbeidsplasser og etablerte lønns- og arbeidsvilkår, og svaret ble å kreve en regulering av selve innvandringen. Særlig Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var en pådriver i dette arbeidet. Etter påtrykk fra HRAF presset LO presset på for å få en innstramming i innvandringspolitikken som tilsvarte reglene i Danmark og Sverige. LO tok også til orde for å begrense andelen fremmedarbeidere til 25 prosent i hver enkelt bedrift.

Da regjeringen Bratteli i 1974 foreslo å innføre en midlertidig innvandringsstopp, var LOs støtte til forslaget avgjørende, fastslår Hallvard Tjelmeland i bind 3 av Norsk innvandringshistorie.

Les også: Tankesmie foreslår lavere medlemskontingent for nyankomne innvandrere

Indre motsetninger

Men den norske fagbevegelsens møte med arbeidsinnvandringen på 70-tallet er ingen enhetlig historie, mener LO-rådgiver Jonas Bals. Arbeidsinnvandrerne ble møtt med alt fra motvilje via manglende interesse til engasjerte sjeler som jobbet hardt for å organisere og bedre forholdene for dem.

I sin avhandling fra 1973 peker Aud Korbøl på hvordan fagbevegelsens forhold til fremmedarbeiderne var preget av indre motsetninger, men også av motsetninger mellom de tillitsvalgte «på gølvet» og LO-ledelsen. Toppledelsen i LO forsto lite av utfordringene knyttet til språk, kultur og kommunikasjon ute på arbeidsplassene, mente enkelte tillitsvalgte. Eller som en norsk arbeider uttrykte det til Aud Korbøl: «Aspengren kjenner ikke engang hvitløkslukten», men henvisning til daværende LO-leder Tor Aspengren.

Kultur- og språkproblemer

Streiken ved Norsk Champignon i 1976 viste tydelig noen av fagbevegelsens utfordringer i møte med arbeidsinnvandrerne i den første fasen, mener Jonas Bals.

– Når fagbevegelsen møter nye grupper av arbeidere, stiller det noen krav til fagbevegelsen. Det første er en viss kulturell nysgjerrighet. At man faktisk prøver å sette seg inn i den virkeligheten arbeidsinnvandrerne står i. Det andre er at man må ha virkemidler og strategier for å overvinne språkutfordringer. Og det tredje er en forståelse for hvilket mektig våpen det kan være for en arbeidsgiver å true med at arbeidsinnvandrerne kan bli kastet ut av landet eller miste oppholdstillatelsen, sier han.

Skal vi tro Aud Korbøls avhandling fra 1970-tallet, var det så som så med den kulturelle forståelsen og nysgjerrigheten i starten. «For å kunne nyttiggjøre seg de tilbud som fagbevegelsen har, må en mer eller mindre tenke, handle og være som norske arbeidere», skrev hun og fortsatte:

«Fagbevegelsen oppfatter sitt ansvar først og fremst som et ansvar for sine egne, det vil si at fremmedarbeidernes interesser forsvares først når de er blitt medlemmer. Dermed er saken snudd på hodet: Man erklærer solidaritet med fremmedarbeiderne først når disse oppfører seg som nordmenn».

«Gjør som oss»

Den første fasen i fagbevegelsens arbeid med innvandring var preget av en «gjør som oss»-holdning, forteller Margrethe Daae-Qvale og Frank Meyer i artikkelen «LO og fagforbundenes arbeid med innvandring og innvandrere 1970-2004». Den tradisjonelle måten å fagorganisere seg på ble ansett som normen.

– Fram til 1975 var LOs arbeid preget av en slags fargeblindhet. Man så ingen grunn til å se på innvandrernes behov spesielt, forklarer Frank Meyer, historiker og tidligere leder av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, til LO-Aktuelt.

LO virket i liten grad interessert i å innføre særlige tiltak for innvandrere, og sa for eksempel nei til å sette i verk en egen tillitsvalgtopplæring for arbeidsinnvandrerne, påpeker Meyer og Daae-Qvale.

Det var imidlertid ett forbund som lå et hestehode foran de andre, og det var Hotell- og restaurantarbeiderforbundet. Samtidig som HRAF var en pådriver for å stramme inn arbeidsinnvandringen, forsto også forbundet at det var nødvendig å få de nyankomne fremmedarbeiderne inn i fagbevegelsens egne rekker. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet ble derfor en pioner i arbeidet med å organisere arbeidsinnvandrerne. De trykket brosjyrer på flere språk og fikk inn i tariffavtalene at bedriftene skulle presentere arbeiderne for de tillitsvalgte og gjøre det klart at de ikke hadde noe imot at arbeiderne organiserte seg. Sakte, men sikkert økte antallet medlemmer med innvandrerbakgrunn.

Stadig flere innvandrere

– Det er lett å være etterpåklok, sier forsker Jon Rogstad.

– Men på 1970-tallet visste man ikke hvor lenge fremmedarbeiderne kom til å bli.

Verken i arbeiderbevegelsen eller samfunnet for øvrig hadde man noen klar forestilling om hvor viktig arbeidsinnvandringen skulle bli for Norge, poengterer Rogstad. Tanken bak den midlertidige innvandringsstoppen fra 1975 var å få et pusterom for å kunne bedre forholdene for fremmedarbeiderne som allerede befant seg i landet. Men til tross for at innvandringsstoppen ble forlenget flere ganger, fortsatte antallet innvandrere til Norge å øke. Innvandringsstoppen gjaldt nemlig ikke flyktninger eller familiemedlemmer som kom på familiegjenforening, og det ble fortsatt gitt dispensasjon for personer med spesiell kompetanse.

– Ideen om å regulere seg bort fra den internasjonale migrasjonen viste seg vanskelig, sier Rogstad.

Fremmedarbeiderutvalget

I hele perioden fra 1977 til 1989 hadde LO i sitt handlingsprogram at innvandringen til Norge måtte reguleres. Samtidig fikk arbeidet med å organisere og styrke innvandrernes stilling på arbeidsmarkedet gradvis mer plass, i hvert fall i noen forbund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet begynte så smått å engasjere seg i spesielle «fremmedarbeiderkrav». For eksempel pushet forbundet på for at arbeidsgiverforeningen skulle be medlemsbedriftene om å ta hensyn til fastemåneden ramadan, slik at muslimer ikke ble trukket kostpenger for mat de ikke spiste.

I 1980 ble LOs såkalte Fremmedarbeiderutvalg etablert, men ifølge artikkelen til Margrethe Daae-Qvale og Frank Meyer var utvalget lite synlig og ble heller ikke høyt prioritert. LO-forbundene manglet en helhetlig politikk overfor innvandrere på 1980-tallet, påpeker de. Dermed var det store forskjeller i hvordan LO-forbundene forholdt seg til innvandrere og innvandringsspørsmål på.

Få tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn

Skal vi tro Jon Rogstad, har fagbevegelsens fortsatt en vei å gå når det gjelder å være oppmerksom på saker som angår minoritetene.

– Holdningen har vært litt sånn: «Vi er veldig opptatt av mangfold så lenge mangfoldet er opptatt av det samme som vi er opptatt av», sier Rogstad.

Det var først utpå 1990-tallet og 2000-tallet at fagbevegelsen begynte å diskutere integrering i egen organisasjon. Fra egne rekker kom det kritikk mot forbundene, og mot LO, for at de tillitsvalgte – og særlig de med høyere verv – ikke reflekterte mangfoldet i medlemsmassen.

Jon Rogstad mener fagbevegelsen ikke har vært flinke nok til å få fram gode rollemodeller, og at LO ikke har lyktes like godt med å nå ut til innvandrergruppene med et tydelig budskap om hvorfor LO er relevant for dem.

– Kampen mot diskriminering og for mangfold har ikke vært en veldig viktig fanesak for LO. Etter mitt syn har ingen av LOs ledere har vært veldig tydelige når det gjelder disse temaene, sier Rogstad.

Lorina Farman er eneste forbundsstyremedlem med ikke-vestlig bakgrunn i LOs forbund

TILLITSVALGT: Muhammed Akram var trolig den første pakistaneren som ble tillitsvalgt i Norge. Bildet er tatt i mai 1973.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Organisere, ikke utestenge

Noe har likevel endret seg vesentlig siden den tidlige arbeidsinnvandringen. I dag er holdningen om at arbeidsinnvandrerne bør stenges ute, mer eller mindre død i fagbevegelsen, mener LO-rådgiver Jonas Bals. Det til tross for at arbeidsinnvandringen i nyere tid er av en helt annen størrelsesorden enn den som fant sted på 70-tallet. Mellom 1967 og 1975 kom det et sted mellom 5000 og 6000 arbeidsinnvandrere til landet, ifølge SSB. I perioden fra EU-utvidelsen i 2004 og fram til 2016 var det til sammenligning 240.000 arbeidsinnvandringer til Norge. Nesten 160.000 av dem var fra EUs nye medlemsland, som Polen, Litauen og Romania.

Den store tilstrømningen av arbeidskraft fra Øst-Europa har skapt mye uro i fagbevegelsen. Arbeidslivskriminalitet, fallende organisasjonsgrad og press på lønns- og arbeidsvilkår har vært helt reelle bekymringer i bransjer hvor det har kommet mange arbeidsinnvandrere. Diskusjonene som har pågått siden EU-utvidelsen, er slett ikke ulike de man hadde i arbeidsinnvandringens første fase, påpeker Jon Rogstad. Den gang var fagbevegelsen bekymret for at fremmedarbeiderne skulle være «lønnstrykkere». I dag snakker vi om «sosial dumping». Men strategiene for å møte disse utfordringene har endret seg mye, påpeker Jon Rogstad.

– Debatten har flyttet seg, fra at det var arbeidsinnvandrerne selv som var problemet, til at det er arbeidsgiverne og de som kjøper arbeidskraften som har skylden. Der det i arbeidsinnvandringens første fase var arbeidsinnvandrerne man ville kontrollere, er det nå arbeidsgivernes makt man ønsker å regulere, sier Rogstad.

VERVET POLSKE ARBEIDERE: Rørleggernes Fagforening i Oslo og Akershus på vervetokt blant utenlandske arbeidere i 2012. – I Polen er fagforening for mye politikk! Slik er det ikke her, fortalte Krzysztof Lopacinski (ytterst til høyre), til Magasinet for fagorganiserte.

Håvard Sæbø

Fått med deg denne? Hit ringer arbeidsinnvandrere som trenger hjelp: – En fikk beskjed om at han kunne få pizza i stedet for lønn

En del av fellesskapet

– Det avgjørende for fagbevegelsens holdningsendring var at mange av arbeidsinnvandrerne ble værende. De ble fagforeningskamerater, og en del av fellesskapet, sier Jonas Bals.

I noen bransjer, som i byggebransjen, har fagbevegelsen brukt mye ressurser på å organisere arbeidsinnvandrerne, ikke minst fra Øst-Europa. Som tidligere organisasjonsarbeider og ombud for baltiske arbeidere i Oslo Bygningsarbeiderforening har Bals dratt fra byggeplass til byggeplass i hovedstaden for å organisere arbeidsinnvandrere. Det er tidkrevende arbeid, understreker Bals, fordi det tar tid å bygge tillit og felles forståelse.

– Den etablerte måten å tenke fagforeningsarbeid på passer ofte ikke inn.

Å bruke mye tid på oppsøkende arbeid og organisering nedenfra er imidlertid avgjørende for å lykkes, mener Bals.

Forskning viser hvordan integrering og organisering henger tett sammen. Jo lengre innvandrerne har bodd i landet, dess høyere er andelen organiserte. Blant dem som har bodd mer enn ti år i landet, er det omtrent like vanlige å være organisert som blant norske arbeidstakere.

– Det har blitt en allmenn aksept i fagbevegelsen for at hovedstrategien i møte med arbeidsinnvandringen, er organisering. Så får fagbevegelsens folk jobbe for strukturelle endringer samtidig, sier Bals.

Kilder: «LO og fagforbundenes arbeid med innvandring og innvandrere 1970-2004», Arbeiderhistorie 2013; «Mellomstasjon eller endemål? Kvinner, ungdom og 'fremmedarbeidere' i norsk hotell- og restaurantbransje», Arbeiderhistorie 2010; Norsk innvandringshistorie bind 3; «Lavere organisasjonsgrad, et spørsmål om nykommere?», Søkelys på arbeidslivet 2015; «Arbeidsinnvandrere – fra hovedstadsfenomen til vanlig syn i hele landet», Samfunsspeilet 2017