Hanne Kullerud Nielsen

hanne@lomedia.no

TROFORS: Egle Rimdzuite (27) og Mindaugas Giedraitis (39) traff hverandre på jobben. De arbeidet i samme bedrift. Hun var regnskapsfører. Han var gullsmed og hadde 17 år bak seg med produksjon av vakre smykker. Begge var skilt. Til sammen hadde de tre barn.

De hadde vært på tur til USA og giftet seg i Miami, da de fikk fire timers venting under et flybytte på Gardermoen, for å komme hjem til Litauen.

Nå har familien bodd i den lille bygda Trofors i snart to år, og de stortrives som innbyggere i Grane kommune og som industriarbeidere i Norgesvindu Svenningdal AS.

Vervet av venner

En fersk undersøkelse som Fafo har gjort om arbeids- og levevilkår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen for blant annet Fellesforbundet og LO, viser at det norske lønnsnivået er motiverende på mange som flytter hit til landet for å jobbe.

Det var ikke det som var viktigst for dette litauiske paret.

– Mindaugas og jeg drømte om å bytte jobb, kanskje flytte til en annen by i Litauen. Vi var lei av å bruke halvannen time i bilen til og fra jobben i hjembyen Šiauliai. Vi snakket om at det kunne være fint å prøve å bo i et annet land. Jeg bodde et år i Norge i 2013, i Aust-Agder: Det var et fantastisk år, jeg hadde gode erfaringer med norsk arbeidsliv. Mindaugas foreslo derfor at vi kunne reise hit, forteller Egle.

Fikk du med deg denne? Rashid Nawaz startet som renholder i Folkets Hus i 1999. Nå er han «bydelsordfører» for 33.000 innbyggere

Norgesvinduet Svenningdal bruker ikke byrå eller innleiefirma for å trekke til seg arbeidskraft fra Litauen. Det er ryktebørsen som ordner opp. De ansatte verver selv nye ansatte blant venner fra sine hjemland. Det skjedde også med Egle og Mindaugas.

Hennes barndomsvenninne Zita Meskaite bodde i Norge, med sin norske samboer John Erik Hundal. Så Egle diskuterte ideen med henne. Og dermed gikk det slag i slag.

Zita og John Erik satte dem i forbindelse med Norgesvinduet Svenningdal på Trofors, der de selv jobbet, og de fant et hus til leie for dem, samt at de snakket med lærere på skolen og barnehagen og fikk plass til alle de tre barna.

BRÅBESTEMT: Egle Rimdzuite og Mindaugas Giedraitis forlot Litauen og bosatte seg på Trofors i Nordland.

Tormod Ytrehus

Lærer norsk av Jo Nesbø

– Vi sluttet i jobben fredag og startet i ny jobb mandag. Det gikk veldig raskt, smiler Egle og Mindaugas.

De påpeker at familien er veldig takknemlige for all hjelpen de har fått av vennene sine og av Heidi Brennhaug fra Fellesforbundet. Det går på norsk og engelsk, men Egle vil helst snakke norsk. Språket prøver hun å lære seg på nettkurs ved Folkeuniversitetet, og ved å snakke norsk med andre. Og hun leser bøker. I bokhylla hjemme står en hel serie av Jo Nesbøs bøker, på både norsk og litauisk.

Undersøkelsen til Fafo viser at under halvparten av arbeidsinnvandrerne snakker i hovedsak norsk på jobb. Generelt er det hele 30 prosent som svarer at de snakker ganske lite norsk, og 8 prosent svarer at de ikke snakker norsk.

Litauerne er mer ivrige til å gå på norskkurs enn polakkene. Å være kvinne og ha mottatt fødselspenger øker dessuten sannsynligheten for å ha gått på norskkurs, ifølge Fafo-rapporten.

SPRÅK: Egle Rimdzuite leser bøker av Jo Nesbø på både norsk og litauisk. Sånn lærer hun norsk.

Tormod Ytrehus

Skole og barnehage

Egle og Mindaugas flyttet til sitt nye hjemland og hjemsted 1. juli 2019. De tre barna, Egles sønn Jona (7), og Mindaugas datter Kotryna (13) og sønn Kristupas (6) har alle funnet seg vel til rette i miljøet i bygda, på skolen og i barnehagen, og med fotball og basket.

Det eneste savnet er deres andre foreldre som er i Litauen og som de ikke har fått besøkt siden jula 2019 på grunn av koronapandemien. Og de savner besteforeldrene og hunden sin. Men de to kattene ble med til det nye hjemlandet.

Nå har de bodd i snart to år i Grane kommune, som har i underkant av 1.500 innbyggere.

FAMILIEN: Egle Rimdzuite og Mindaugas Giedraitis synes de har et godt liv på Trofors sammen med barna Jona, Kristupas og Kotryna.

Tormod Ytrehus

I undersøkelsen til Fafo svarer over 60 prosent av de bosatte polske og litauiske arbeidsinnvandrerne at de vil fortsette å bo her i landet, hvis de har jobb.

Når de blir bedt om å se seg selv fem år fram i tid, så er det 24 prosent av de litauiske og 18 prosent av de polske som sier de vurderer å reise tilbake, og ytterligere 10 prosent er usikre på framtida.

Etter terroren: Rasismen finnes mest sannsynlig også på din arbeidsplass, tror Marita i Folkehjelpa

Mange fra Litauen

I industribygda Trofors, kjent som hjemstedet til musikertvillingene og hjerteknuserne Marcus & Martinus, er vindusfabrikken Norgesvindu en hjørnesteinsfabrikk med 106 ansatte. Og Egle og Mindaugas er ikke de eneste litauere i bedriften. Hele 48 av de 106 ansatte er fra Litauen. Ellers er det tre syrere, en svenske, en serber og en australier i tillegg til 52 nordmenn.

Det er en sterk fagforening ved Norgesvinduet, og ifølge nestleder i klubben, Joachim Engbakken, har de vært heldige og hatt lite permitteringer i forbindelse med pandemien. Permitteringsvarsler ble trukket tilbake med en gang fordi folk begynte å pusse opp etter kort tid med nedstengning.

GULLSMED: Mindaugas Giedraitis var gullsmed i Litauen. Her sparkler han en dør Norgesvindu Svenningdal.

Tormod Ytrehus

Arbeidstakerne i Fafo-undersøkelsen har, som dette paret, i all hovedsak oppholdt seg i Norge under pandemien. De har dermed ikke blitt rammet av innreiserestriksjoner.

Blant dem som deltok i undersøkelsen til Fafo, har 26 prosent av de polske arbeidstakerne blitt permittert, helt eller delvis, og ytterligere 5 prosent har blitt arbeidsledige. Blant litauerne er det 20 prosent som har blitt utsatt for permitteringer, helt eller delvis, og 2 prosent har blitt arbeidsledige.

Europeiske ledighetstall: Trøndelag og Nord-Norge best i Norden

Liker norsk arbeidsliv

Arbeidsinnvandrerne har en lavere organisasjonsgrad enn generelt blant arbeidstakerne i Norge. Kvinnene er i større grad enn mennene organisert.

Ifølge forskerne er det ingen tvil om at fagbevegelsen har noe å hente når det gjelder arbeidsinnvandrere. Hele 37 prosent av de polske og 34 prosent av litauerne sier at de ikke er blitt spurt om de vil være medlemmer.

For Egle og Mindaugas var det et selvsagt valg å melde seg inn i Fellesforbundet. De setter stor pris på det norske arbeidslivet der det er kort vei mellom arbeiderne og ledelsen.

– Vi har andre erfaringer fra Litauen. Der er ikke lederne så nært de ansatte. Her kan vi diskutere og prate med sjefene. Det setter vi stor pris på, sier de to.

Og de nyter å leve på et lite sted, midt i naturen som de bruker mye til turer. De håper å bli her i landet permanent, og planlegger å kjøpe hus etter hvert, slik flere av deres landsmenn på jobben har gjort.

REGNSKAP: Egle Rimdzuite setter tetningslister på et vindu. I Litauen førte hun regnskap.

Tormod Ytrehus

Lav arbeidsløshet

Arbeidsinnvandrerne blir gjerne betraktet som en fleksibel buffer, med løsere tilknytning til arbeidsstedet, og er mye brukt i bransjer med store svingninger i behovet for arbeidskraft.

Forskerne ved Fafo har funnet tall som viser at bildet er annerledes for dem som har bosatt seg. Åtte av ti av de polske og nær ni av ti litauere er fast ansatt på heltid. De har stort sett skriftlige arbeidsavtaler.

Sp-ordfører Ellen Schjølberg i Grane tror industrien hadde hatt problemer med å skaffe folk uten tilgang på utenlandsk arbeidskraft. Arbeidsløsheten er svært lav i Grane, som ligger en halv time sør for Mosjøen.

Hun mener det er viktig at alle som kommer til Grane blir tatt imot og ønsket velkommen.

– Det er opp til oss som kommune og til de som kommer hit at vi snakker sammen for å få til en skikkelig integrering. Vi kan bli flinkere til det, sier hun, og ønsker at også de frivillige organisasjonene som Jeger og fisk og idretten tar initiativ til å integrere arbeidsinnvandrere og andre utenlandske som bosetter seg i kommunen.

– Det er for eksempel ikke alle som vet om allemannsretten med fri ferdsel, eller hvor man får kjøpt fiskekort, sier ordføreren.

Les også: Bortskjemte nordmenn og sultne innvandrere