Bortskjemte nordmenn og sultne innvandrere
Trodde du at arbeiderklassen her til lands var død og begravet? At den har reist til Kina og Øst-Europa med enveisbillett? Nei, sånn er det ikke.
ARBEIDERKLASSE: At disse produksjonsarbeiderne ved SalMar på Frøya tilhører arbeiderklassen, hersker det neppe noen særlig tvil om. Illustrasjonsbilde fra 2017.
Sissel M. Rasmussen
jan.erik.ostlie@lomedia.no
– Arbeiderklassen er ikke lenger identisk med en hvit mannlig industriarbeider. I yrker der det er en overvekt av kvinner, som for eksempel frisører og helsefagarbeidere, finner vi også arbeiderklassen, sier Jørn Ljunggren, en av redaktørene av ei bok som setter et akademisk lys på flere og viktige sider ved dagens norske arbeiderklasse.
Voksende interesse
For nylig kom det ut ei bok med tittelen «Arbeiderklassen» redigert av sosiologene Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen. Boka belyser ulike aspekter ved denne klassen gjennom 21 artikler. Brorparten av dem er skrevet av sosiologer.
REDAKTØRENE: De to sosiologene Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren mener det er viktig å kartlegge hva vi legger i begrepet «arbeiderklassen».
Jan-Erik Østlie
Både Ljunggren og Hansen har tidligere forsket på ulikhet og klasse, men mener likevel at forskningen i nyere tid mangler det de kaller fokuserte studier av arbeiderklassen. De legger ikke skjul på at det i kjølvannet av Donald Trump og Brexit er skapt en situasjon der folk har fått øynene opp – ja, det har rett og slett i våre dager blitt en større interesse for arbeiderklassen.
Mye lest: Nav er klare for å betale ut feriepenger på dagpenger før sommerferien
Skjevfordeling av ressurser
Boka springer ut av et større tverrfaglig forskningsprosjekt med målsetning om å «pakke ut» den nåtidige norske arbeiderklassen. Ljunggren skriver følgende i første kapittel: «Selv om arbeiderklassen har endret seg betraktelig de siste tiårene og nå er mer mangfoldig og sammensatt enn tidligere, har den på langt nær forsvunnet.»
De to redaktørene er ikke så lystne på en stram definisjon av begrepet arbeiderklassen, men mener det handler om folks livssjanser og at arbeiderklassen kommer systematisk dårligere ut – uten at dette gjør den til en underklasse. De to sosiologene mener at de som opplever en systematisk skjevfordeling av ressurser og kapital, hører til arbeiderklassen. Det dreier seg om mennesker i yrker som er relativt åpne, som krever liten utdanning og som lønnes ganske dårlig. I boka definerer de klasse på grunnlag av mengde og sammensetning av økonomisk og kulturell kapital. Faglærte og ufaglærte arbeidere har mindre kapital enn klassene med høyere plassering i klassemodellen de bruker. Faglærte arbeidere har mest kapital, siden de befinner seg i jobber som krever fagutdanning. Ufaglærte arbeidere har mindre utdanning og vil som oftest også ha mindre økonomisk kapital, da ufaglærte i gjennomsnitt tjener mindre enn faglærte arbeidere. Velferdsmottakere har i utgangspunktet enda mindre kapital, siden de står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet.
Denne skaper debatt: Ingvild (24): – Jeg er hyggelig fordi det er jobben min, ikke fordi jeg er interessert i deg
Arbeidsgiverholdninger
Så kan vi jo lure på om det er noe nytt å si om arbeiderklassen – eller om boka avslører noen overraskende funn, noe vi ikke visste fra før?
– De mønstrene vi fant, er kanskje ikke så veldig overraskende. Men for eksempel i det kapitlet som heter «Bortskjemte nordmenn og sultne innvandrere» der mange arbeidsgivere, for eksempel i fiskeindustrien, avslører hvilke stereotype holdninger de har til arbeidstakere fra ulike land – det overrasket meg, sier Hansen, som samtidig understreker at denne boka på ingen måte er den fullstendige historien om den norske arbeiderklassen.
Ljunggren peker på at den heterogeniteten som de finner i arbeiderklassen gjennom artiklene i denne boka, altså at arbeiderklassen ikke er noen ensartet gruppe, er nyttig å merke seg.
– For meg er kanskje det mest overraskende at de største arbeiderklasseyrkene fortsatt er de samme, sier han.
Et godt analytisk verktøy
Det har fra tid til annen vært diskutert – ikke bare på den politiske høyresiden, men også langt inn i sosialdemokratiet – om et begrep som arbeiderklassen fortsatt er hensiktsmessig å bruke. Hansen og Ljunggren forteller at de ikke har gitt ut boka om de hadde tvilt på relevansen av begrepet.
– Begrepet arbeiderklassen har en lang tradisjon i det politiske, akademiske og aktivistiske miljøet. Vi bruker det først og fremst som et analytisk begrep som fanger opp ulikhet i Norge. Det er et godt analytisk verktøy som vi bruker til å synliggjøre tradisjonen, sier Ljunggren.
MANUELT ARBEID: Ikke alt er automastisert i rødfiskindustrien heller. SalMar 2018.
Jan-Erik Østlie
De er veldig tydelige i sin bruk av begrepet, plasserer seg i en sosiologisk fagtradisjon og mener det er viktig å holde dette atskilt fra en mer aktivistisk forståelse. Bønder og fiskere vil de imidlertid ikke uten videre inkludere i arbeiderklassen.
– Hvis du jobber på en fiskebåt for en eier, er du kanskje en arbeider, men stort sett så står primærnæringene i en særstilling når det gjelder klassebegrepet, mener Hansen.
Føyelige ansatte
– Er ikke arbeiderklassen i dag innvandrerne?
– Kanskje er det noen som tror det, men en sånn påstand er ikke særlig presis. Det er vanskelig å beregne dette, men vi finner at om lag 20 prosent av arbeiderklassen består av innvandrere. Og andelen har økt, sier Hansen.
I næringsmiddelindustrien tilhører nok mange av arbeidstakerne arbeiderklassen. Og denne næringen tiltrekker seg flere og flere innvandrere.
– Hvorfor er det sånn?
– Her er ingen av oss eksperter, men denne næringen ligner en del på bygningsbransjen. Her fins relativt åpne yrker, og en del av dem krever ikke særlig lang utdanning. Dessuten kan det jo også skyldes enkelte arbeidsgiveres holdninger sånn de framgår av Fribergs og Midtbøens artikkel i boka. Hvis arbeidsgiveres forståelse av at arbeidsinnvandrerne er føyelige ansatte med ekstra stor stå-på-vilje er riktig, må de jo være attraktive å rekruttere, sier Ljunggren.
Fikk du med deg denne? Almira gjemmer seg på badet hver morgen for at sønnen (6) skal tro hun har dratt på jobb
Omvendt klassereise
Et begrep som klassereise er etter hvert blitt ganske vanlig. Barn av arbeiderklasseforeldre forlater sin klasse via høyere utdanning og blir en del av middelklassen. Noe mer uvanlig er den motsatte klassereisen, det forskerne kaller nedadgående mobilitet – at folk med øvre-middelklasse eller overklassebakgrunn havner blant arbeiderklassen. Frivillig, men kanskje aller mest ufrivillig.
SALMAR: Om det er ryggdekning for denne, skal være usagt. Men fotografen fant den i hvert fall på ryggen av en hettegenser hos SalMar i 2018.
Jan-Erik Østlie
– Hvor vanlig er dette?
– Veldig uvanlig! Her handler det om ære, status og penger – ingen ønsker å tape det. Overklassen stiller også sterkest i utdanningssystemet, eller de har de riktige kontakter. Ressurssterke foreldre hjelper ofte barna sine fram, enten det dreier seg om bolig, utdanning eller jobb. Eller kanskje onkelen din har en bedrift du kan starte i, sier Hansen.
Mye lest: Christine lever på 14.300 kroner i måneden: – Norge har råd til å gjøre dette på en bedre måte
Klassebevissthet og yrkesvalg
– Klassebevissthet, fins det i dag?
– Noe av dette er tilbakelagt. Men klasseidentitet, som favner noe bredere, det eksisterer. Nå er det mer snakk om ikke å bli sett og hørt, ikke å bli anerkjent. Og langt mindre stolthet over å tilhøre gruppa arbeidsfolk, sier Ljunggren.
– Det som betyr mest i dag, det som gir ære, det er utdanning, mener Hansen.
– Hvor mye styrer utsikten til å tjene gode penger dagens utdannings- og yrkesvalg?
– Dette er komplisert og sammensatt. Mange velger nok også utdanningsløp som du ikke blir rik av, sier Hansen.
– Lønnsnivå er ikke uviktig, men det fins også håndverksyrker som gir bra uttelling lønnsmessig, mener Ljunggren.
– Er det flere menn enn kvinner som tilhører arbeiderklassen?
– Hvis vi ser på faglærte og ufaglærte arbeidere og velferdsmottakere i alderen 35-50, er 46 prosent kvinner og 54 prosent menn. Andelen menn er høyere hvis vi kun ser på faglærte og ufaglærte arbeidere, sier Marianne Nordli Hansen.
– Dette avhenger nok av hvilke yrker vi snakker om, svarer Jørn Ljunggren.
Sagt om fiskeindustrien
I artikkelen «Bortskjemte nordmenn og sultne innvandrere», skrevet av Jon Horgen Friberg og Arnfinn H. Midtbøen, framgår dette sitatet fra en arbeidsleder på en fiskefabrikk som mener det er åpenbart at lokale ungdommer ikke ønsker jobb i produksjonslinjen:
«Det skjønner jeg godt, jeg ønsker ikke at mine unger skal jobbe i en sånn type produksjon. Fordi det er tungt, og det er ikke noe du baserer deg på å gjøre hele livet., på en måte. Jeg hadde ikke stått nede på gulvet der hele livet, det hadde jeg ikke … Jeg vet jo folk som er arbeidsledige på øya her, men de har ikke søkt om å jobbe her.»
Cappelen Damm
Hvis arbeidsgiveres forståelse av at arbeidsinnvandrerne
er føyelige ansatte med ekstra stor stå-på-vilje er riktig,
må de jo være attraktive å rekruttere.
Jørn Ljunggren, sosiolog
Arbeidsinnvandrerne i fiskeindustrien
I bokas kapittel 7 finner vi artikkelen «De transnasjonale arbeiderne» som professor i sosiologi ved NTNU i Trondheim Johan Fredrik Rye har skrevet. Han bruker fiskeforedlingsindustrien på Hitra og Frøya som eksempel for å diskutere hvordan den økende tilstedeværelsen av arbeidsinnvandre endrer klassedynamikken.
– Du skriver også at mange arbeidsinnvandrere i fiskeindustrien opplever en deklassering – hva mener du med det?
– At det foregår en nedadgående sosial mobilitet fra hjemlig middelklasse til norsk arbeiderklasse. Dette er i utgangspunktet negativt, de fleste nordmenn vil i hvert fall unngå det arbeidslivet som innvandrerne kommer til, sier Rye.
Lønn betyr mye
Rye forteller blant annet om utdannede lærere fra Polen som kommer til Norge og starter opp som produksjonsarbeidere i fiskeindustrien. Det de taper i status, vinner de igjen i lønn fordi lønnsforskjellene er så store mellom Norge og Øst-Europa.
– Den sentrale motivasjonen disse har er todelt. For det første er mulighetene til å få jobb større i Norge enn i Polen, for det andre er en jobb for eksempel i fiskeindustrien i Norge betydelig bedre avlønnet enn i hjemlandet, sier han.
Skjønt lønnsforskjellene er ikke like store i dag som de var for en 10-15 år siden, men fortsatt merkbare. På Hitra og Frøya har mange blant fiskeforedlingsindustriarbeiderne en klar middelklassebakgrunn i hjemlandet. Rye finner både lærere, sosiologer, mellomledere i offentlig og privat sektor og andre med typiske middelklasseyrker blant sine informanter. Og de kommer, som de fleste andre arbeidsinnvandrere ansatt i fiskeindustribedriftene på norskekysten, i all hovedsak fra Øst-Europa.
Fra lokalavisa: Hva skulle Hitra- og Frøya-samfunnet gjort uten oppdrettslaksen?
Jan-Erik Østlie
Lavstatusarbeid
Det er rimelig å anta at den store andelen av arbeidsinnvandrere til hele norsk næringsmiddelindustri, men spesielt til fiskeindustrien, forsterker nordmenns tilsynelatende manglende interesse for å søke jobb her. Sosiologen bekrefter denne antagelsen. Det er en sjølforsterkende effekt. At en manuell jobb i fiskeindustrien blant nordmenn regnes som lavstatusarbeid, gjør ikke saken noe bedre.
– Dermed får vi migrantnisjer hvor mange arbeidsplasser blir dominert av arbeidsinnvandrere. I tillegg vet vi fra annen forskning at det fins arbeidsgivere som har stereotype forventninger til arbeidstakergrupper fra ulike land – for eksempel at de og de har høy arbeidsmoral, sier Rye.
Og som han skriver i artikkelen sin som et generelt bilde: «Majoriteten av arbeidsmigrantene ender opp i de minst privilegerte posisjonene på arbeidsmarkedene, i yrkene for ufaglærte og i de manuelle yrkene, som kjennetegnes av relativt dårlige lønns- og arbeidsvilkår og lav sosial status.»
Sosial mobilitet
Rye skriver også om arbeidsinnvandrere som bruker jobben i fiskeindustrien som springbrett til bedre betalte og mer attraktive jobber i Norge.
– Noen bruker de pengene de tjener i Norge til å styrke sin sosiale og økonomiske posisjon i hjemlandet ved at levestandarden heves, mens andre forsøker å bruke denne inngangen på det norske arbeidsmarkedet til å få jobber med bedre lønn og høyere status i Norge. Hvor mange dette er, vet vi ikke, men vi forsker for tiden på blant annet dette.
– Hvor store er sjansene for at arbeidsinnvandrerne gjør karrierehopp internt i fiskeribedriften?
– Dette er også en problemstilling vi jobber med. Vi tror nok det er et fåtall som gjør et sånt opprykk, men man ser eksempler på at det er mulig. For eksempel å bli linjeleder med litt mer ansvar. Men mellomledere er det nok ikke mange av dem som blir, sier Johan Fredrik Rye.
Organiserer seg ikke
En problemstilling tillitsvalgte i NNN kjenner godt er at mange av arbeidsinnvandrerne er lite villige til å fagorganisere seg. Rye skriver blant annet følgende om dette: «Det er mindre aktuelt å stille til valg i den lokale fagforeningen hvis man forventer – håper – å slutte i jobben om ikke så lenge.» I tillegg nevner han de historiske negative erfaringene med fagforeninger i Øst-Europa etter andre verdenskrig. Som kjent var nærheten mellom det dominerende kommunistpartiet og fagbevegelsen tett. Men arbeidsinnvandrerne glimrer stort sett med sitt fravær i andre politiske organisasjoner også. Johan Fredrik Rye skriver: «Det var så godt som ingen østeuropeiske navn på valglistene til lokalvalgene på Hitra og Frøya høsten 2019.»
Og dermed trekker han den slutningen at det økte innslaget av utenlandske arbeidsinnvandrere bidrar til en svakere organisert arbeiderklasse.
Flere saker
Sagt om fiskeindustrien
I artikkelen «Bortskjemte nordmenn og sultne innvandrere», skrevet av Jon Horgen Friberg og Arnfinn H. Midtbøen, framgår dette sitatet fra en arbeidsleder på en fiskefabrikk som mener det er åpenbart at lokale ungdommer ikke ønsker jobb i produksjonslinjen:
«Det skjønner jeg godt, jeg ønsker ikke at mine unger skal jobbe i en sånn type produksjon. Fordi det er tungt, og det er ikke noe du baserer deg på å gjøre hele livet., på en måte. Jeg hadde ikke stått nede på gulvet der hele livet, det hadde jeg ikke … Jeg vet jo folk som er arbeidsledige på øya her, men de har ikke søkt om å jobbe her.»
