Hanna Skotheim

hanna.skotheim@lomedia.no

Det er torsdag 12. mars. Statsministeren, helseministeren og landets helsetopper har bestemt seg. Koronapandemien må bremses. De mest inngripende tiltakene i fredstid legges fram: skoler, barnehager og universiteter stenger. Folk blir bedt om å jobbe hjemmefra, omgås så få som mulig og holde én meters avstand.

Vi gjør som myndighetene sier. Tar med oss laptop hjem og rigger til et hjemmekontor så godt det lar seg gjøre. Verden der ute får vi inn på mobilen og TV-skjermen. Andre må møte på jobb. Jobber som tidligere har vært usynlige, får status som samfunnskritiske. De utsetter seg selv for å bli syke slik at de kan holde hjulene i gang. Fra balkonger over hele landet klappes det for de nye heltene.

Her forteller åtte FO-medlemmer om sin nye hverdag i koronakrisen. For hvordan har det vært å jobbe i Nav etter at tusenvis ble arbeidsledige over natta? Hvordan har det vært å jobbe 14 dager i en barnevernsinstitusjon hvor ungdommene ikke lenger får dra ut? Og hvordan er det å sitte hjemme med en datter som har kommet inn i en verden i krise?

Disse tekstene er skrevet i perioden før påske, da regjeringens strenge tiltak med stengte skoler og barnehager fortsatt var gjeldende. Nå er samfunnet begynt å åpne seg så smått, men vi må likevel forberede oss på et annerledes 2020.

Øystein Lyby (42)

Utdannet barnevernspedagog og jobber i Ås barnevernstjeneste

Øystein Lyby

Adrian Nielsen

Det første døgnet er kaotisk. Alle blir kastet ut i en tilværelse og ingen vet helt hva som skal skje videre. Selv er jeg mest bekymret for hvordan ungene mine vil reagere på omstillingen. Heldigvis tar de det fint. Jeg er stolt over å se den omsorgen de viser for hverandre og andre i samfunnet. De er flinke til å følge opp venner på Teams, og de ringer besteforeldre via FaceTime. De synes det er hardt å ikke kunne treffe venner og familie, men de klager sjeldent.

Jeg er derimot svært bekymret for de familiene og barna vi i barnevernet ikke lenger kommer i kontakt med. Altså tilfellene der skoler og barnehager normalt ville meldt bekymring. Men jeg bekymrer meg også over de familiene vi faktisk kommer i kontakt med. Både fordi en telefon- eller videosamtale er mindre personlig, men også fordi en del av instansene vi er avhengig av å samarbeide med, er stengt.

Mest sannsynlig vil vi få mange flere og alvorlige saker i tiden framover og etter at krisen er over. Derfor må vi bare håpe på at barnevernet får de midlene som trengs, og at ikke de allerede tynnslitte budsjettene i Kommune-Norge gjør tilbudene våre dårligere.

Marit Frette Opsahl (36)

Utdannet vernepleier og hovedtillitsvalgt i Asker kommune

Marit Frette Opsahl

Werner Juvik

Det er en annerledes dag, fredag 13. mars. Sønnen min på 11 skal ha hjemmeundervisning på nett, og jeg skal ha hjemmekontor. Samboeren min får varsel om mulig permittering. Nå er samboeren min permittert, men heldigvis klarer vi oss greit økonomisk. Min møtekalender som vanligvis er full, er nå ganske tom, og hjemmeskolen går fint. Lærerne er flinke til å legge opp aktiviteter og undervisning som gjør at barna ikke mister motivasjonen.

Jeg har ikke vært så redd disse ukene, men jeg har vært bekymret. Bekymret fordi rus- og psykisk helsepasienter skrives ut fra spesialisthelsetjenestene for å frigjøre kapasitet. Jeg er redd ikke alle kommuner klarer å ivareta disse brukerne på en god nok måte. Og så var jeg bekymret da det var snakk om at regjeringen kanskje skulle slippe opp på kravene til politiattest slik at flere kunne jobbe med sårbare barn og brukere i denne perioden.

Midt oppi alle bekymringene, føler jeg på hvor fint det er at så mange melder seg til å hjelpe andre frivillig.

Lena Kristiansen (49)

Utdannet vernepleier og tillitsvalgt i Bardu og Måselv kommune

Lena Kristiansen

Hanna Skotheim

Når jeg går på møte torsdag 12. mars, er det forholdsvis normale tilstander. Men når møtet er ferdig, går jeg ut i en helt ny verden. Korona er på alles lepper og i alle landets aviser.

De første dagene drar jeg på jobb som vanlig, men jeg vasker og spriter hendene mine betydelig oftere. Så blir det hjemmekontor også på meg. Det oppleves både trygt og utfordrende. Trygt fordi jeg har bedre kontroll på hygienetiltak, utfordrende fordi det ikke alltid er like lett å ha tilgang på alt det man trenger på et hjemmekontor. Særlig savner jeg å reflektere sammen med kollegaene mine.

Det er også utfordrende på hjemmebane. Det er vanskelig å ikke kunne dra på besøk til familie som er i risikogruppen, og det er rart å skulle handle varer til dem, men ikke være med dem.

Jeg ser for meg at vi det neste året må være forsiktige med hva vi gjør og hvor vi ferdes. Jeg tror ferier legges til nærområdet og ikke utlandet og at jobben vil bære preg av møter og sosialisering på digitale plattformer. Den dugnaden vi nå ser, tror jeg vil fortsette en stund til. Det er spesielt å se at folk bryr seg og tar hensyn til myndighetenes oppfordring. Samtidig synes jeg det er skummelt med dem som ikke ser ut til å ta dette på alvor, for de finnes også.

Christian Haaland (43)

Utdannet vernepleier og jobber til vanlig i bydelens avdeling for utvikling og prosjekter. For tiden i pappapermisjon.

Christian Haaland

Hanna Skotheim

Jeg er med min datter på butikken når de strengeste tiltakene legges fram. Der er det hektisk og folk ser nervøse ut. Det virker som folk allerede da har en formening om hva som kommer til å skje. Det neste døgnet går med til å lese og høre hva som blir sagt. Forstå hva disse tiltakene egentlig betyr. Når jeg legger med den kvelden, tenker jeg «for en verden». Det er underlig og urovekkende det som skjer.

Jeg er for tiden i pappapermisjon så mine dager er hovedsakelig styrt av min datter Harriets ønsker og behov. Hun gjør hverdagen og livet rikere på alle måter, og det kjenner jeg ekstra mye på nå. Bare ni måneder inn i denne verden er Harriet lykkelig uvitende om at hun lever i en verden der det akkurat nå utspiller seg en krise som verden ikke har sett maken til.

Jeg er redd for at mange av konsekvensene av de tiltakene som nå er innført, vil koste mer enn det smaker. At vi vil se en hel generasjon slite med å komme seg inn i arbeidsmarkedet, at flere faller utenfor, at arbeidsledigheten øker og at bedrifter går konkurs. Samtidig ser vi at krisen også fører med seg noe positivt. Se bare på alt det som skjer innenfor det digitale landskapet. Enn så lenge jobber jeg i kommunen, og der må kostnadene ved denne krisen på en eller annen måte hentes inn igjen. Det kan bli brutalt. Likevel har jeg troen på at det vi som mennesker klarer å skape sammen, er det som virkelig betyr noe.

For meg skulle 2020 bli året der jeg skapte meg en ny karriere. Nå er alt satt på vent. Å søke nye jobber føles foreløpig som bortkastet tid. Samtidig har krisen gjort at jeg i enda større grad ser framover. Jeg bruker mye tid på å lese og å holde meg oppdatert. For det kommer jo en tid etter dette. Det må vi ikke glemme.

Navn: Celin Bergqvist (47)

Utdannet sosionom og saksbehandler i Nav

Celin Berqvist

Adrian Nielsen

Det er surrealistisk, men samtidig riktig å stenge ned store deler av Norge. Mange av oss ansatte i Nav har flyttet kontorene hjem og fortsetter oppfølgingsarbeidet via digitale plattformer. Viktige møter avvikles på telefon eller på video. Selv tar jeg gjerne en digital kaffe- eller lunsjpause med kollegaer et par ganger i uka.

Det vil nok være et ekstra trykk på ytelser og tjenester fra Nav i flere måneder framover. Jeg håper flertallet kan gå tilbake til jobbene sine om noen uker, men en del kan nok ikke det. Disse er det viktig at vi tar vare på. Myndighetene og arbeidsgivere må være tydelige og omsorgsfulle i sin ledelse.

Det er mye ved denne situasjonen jeg synes er skummelt. Se for eksempel på alle de økonomiske og sosiale konsekvensene og trykket på helsevesenet i land hvor toppen av pandemien er nådd. Her i Norge håper jeg toppen flates ut med tiltakene som nå gjøres. Samtidig som mye er skremmende, er det fint å se alt «livet» som springer fram på skjermene våre med konserter og danse- og treningstimer. Det kreves mye av oss alle om dagen, men jeg har troa på at vi sammen klarer oss gjennom dette.

Kjersti Flakstad (38)

Utdannet vernepleier og jobber i leiligheter hvor det bor personer med psykisk utviklingshemming og andre diagnoser i Stange kommune

Kjersti Flakstad

Adrian Nielsen

Det er først døgnet etter at skoler, barnehager, treningssentre og frisører stenger, at jeg skjønner alvoret. Barna mine tar det hele med blandede følelser. Verken de eller jeg forstår hva det vil si å ha hjemmeskole. Takket være fantastiske lærere og god informasjon kommer vi heldigvis raskt i gang.

Det fineste i denne perioden er samholdet med barna mine og kjæresten. Vi må forholde oss til hverandre i mye større grad enn før, men det har bare styrket oss.

Selv om situasjonen har endret seg en del hjemme, er arbeidssituasjonen min nokså lik. Samtidig gjelder reglene for å forebygge smitte også hos oss. Vi skal for eksempel forsøke å holde avstand, men det er ikke lett når vi skal hjelpe beboerne med hverdagslige gjøremål. Foreløpig har ikke viruset gjort oss mer presset, men vi snakker mye om hvordan vi best mulig skal kunne hjelpe beboerne hvis de blir smittet og hvordan vi skal forhindre at det spres videre. Selv tenker jeg på hvordan det blir å ivareta beboerne hvis det blir syke.

Hvordan vil det påvirke meg privat? Samtidig er det snakk om en sårbar gruppe som vi må stille opp for, slik at hverdagen deres blir så bra som mulig. Det skal vi gjøre uavhengig av om de blir smittet eller ikke.

Sara Livden Kjelstad (27)

Utdannet sosionom og jobber ved barnevernsinstitusjonen Torpet Minikollektiv som er en del av Klokkergårdstiftelsen

Sara Livden Kjelstad

Adrian Nielsen

Jeg sitter allerede i karantene når Norge stenger. Egentlig skulle jeg vært på jobb. Jeg utviklet symptomer på viruset etter å ha spist pizza med åtte andre, men det tar ni dager jeg før jeg blir testet. Jeg blir testet fordi jeg er regnet som helsepersonell. Tre dager senere får jeg svar: Testen er negativ.

Jeg kommer meg heldigvis tilbake til Torpet. Til vanlig jobber vi med sosial utvikling, men nå har vi isolert oss fra omverdenen for å forebygge smitte. Det fratar oss viktige læringsarenaer, som for eksempel skole, treningssenter og andre fritidstilbud. Dette gjør at vi må tenke kreativt.

Jeg opplever arbeidssituasjonen min som bra. Samtidig gjør smitteverntiltakene at hverdagen her blir uvanlig. Siden vi bor så tett på ungdommene over lang tid, føles det rart å skulle holde én meters avstand.

Jeg bekymrer meg for alle de barna og unge som allerede har det vanskelig hjemme og som bare vil få det vanskeligere nå. Jeg bekymrer meg også for næringslivet. For det er ingen som vet hvordan Norge og verden vil se ut etter denne krisen. Se bare på den økende arbeidsledigheten og de sosiale problemene som stadig bygger seg opp. Midt oppi det hele er det fint å se at krisen får fram det gode i folk, og at mennesker stiller opp for hverandre uten at de har spesielt tette bånd.

Silje Strømland (29)

Utdannet vernepleier og jobber ved soningsinstitusjonen Elevator, drevet av Frelsesarmeen

Silje Strømland

Adrian Nielsen

Det første døgnet går med til å søke informasjon og løsninger om hvordan dette skal gå. Jeg har selv barn i barnehagen og er usikker på hvordan jeg skal løse det når barnehagen er stengt. Jobben min krever jo at jeg er fysisk til stede. Heldigvis beroliger arbeidsgiveren min meg raskt og ser løsningene. Dette var før vi visste at barnehagene ville holde åpent for barn med foreldre i samfunnskritiske yrker.

Det er vært fint å se hvor raskt arbeidsgiveren min har utarbeidet gode rutiner for situasjonen vi står i. Vi har funnet løsninger for de av våre beboere som enten er i risikogruppen eller har andre behov. Selv om pandemien herjer, er det god stemning på huset.

Selv er jeg i beredskap og har ikke vært fysisk til stede på jobb siden 13. mars. Jeg og flere kollegaer er daglig i kontakt med beboerne via epost og telefon. Selv om Covid-19 har satt Norge på hodet, trenger beboerne hos oss fremdeles en bolig å løslates til, bistand til å søke sosialhjelp fra Nav og bistand til gjeldsarbeid. De må også få dekket helsebehovene sine. Selv om arbeidshverdagen har endret seg, forsvinner ikke arbeidsoppgavene våre. På Elevator er vi derfor opptatt av å skape forutsigbarhet og trygghet ved å fortsatt ha fokus på de hverdagslige tingene.