De gamle øynene blir blanke, igjen. Det er så mye hun ikke klarer. Hun var kjent for å være lett på foten. «Du går alltid så fort», pleide de å si til henne. Men nå må hun klamre seg til denne rullatoren eller aller helst til en arm for å komme seg av gårde.

Men av og til glemmer hun å bruke noe å støtte seg til. Og en dag falt hun på gulvet. Det gjorde så vondt i armen at hun glemte å trykke på knappen på trygghetsalarmen som hun bar rundt halsen.

I stedet hadde hun slept seg bort til døra. Til slutt hadde en nabo kommet forbi og funnet henne. Armen var brukket.

Hun hadde glemt. Det var så mye hun glemte. Oppholdet på sykehuset hadde gjort henne helt ør.

– Jeg roter så fælt, sier hun, og jeg kan bare nikke.

– Hvordan går det med huset, jeg ønsker ikke at det skal se så trist ut, spør hun.

– Det er snart 20 år siden du flyttet fra det huset. Du har bodd i leiligheten din lenge nå, svarer jeg.

Fortvilelsen brer seg over ansiktet hennes. Øynene blir blanke. En tåre i øyekroken vokser så stor at den triller ned over kinnet hennes. – Jeg roter så fælt, sier hun.

Hun vet hva som holder på å skje. Trofast har hun besøkt de gamle. Det er ikke ett sykehjem eller én eldrebolig i den lille byen som hun ikke har besøkt, mange ganger.

Hun vet hva som holder på å skje. Og selv om hun mange ganger har vært klar over at det også ville komme til henne, at også hun ville begynne å rote, blir hun fortvilet når hun skjønner at det har skjedd.

Jeg gir henne en klem, og ser den lille lute skikkelsen kjempe seg bortover korridoren.

En tåre i øyekroken vokser så stor at den triller ned over kinnet.

thås,-

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 8/2011)