Kjell Ross er sint over behandlinga faren fikk fra staten: – En skam

Tri Nguyen Dinh

tri@maritimlogg.no

– Folk visket og tisket om at han var alkoholiker og dranker, men få eller ingen visste årsaken bak, forteller Kjell Ross Bendiksen til Maritim Logg.

Han er sønnen til matrosen og skytteren Knut Ross Bendiksen som seilte i den norske handelsflåten.

Flåten var en av de alliertes viktigste bidragsytere under andre verdenskrig.

Traumene den unge matrosen fikk av alt han så og opplevde satte dype spor. Også i familien hans.

– Få eller ingen visste at han hadde vært på sjøen og kjempet mot nazistene. Det hadde hjulpet far, men det hadde også hjulpet oss. Det gjør meg sint at samfunnet kunne la det skje.

Fikk medaljer

Knut Ross var marineutdannet i Horten. Fra 1940–1945 tilhørte han blant annet Sjøforsvarets skytteravdeling for handelsflåten som skulle beskytte norske skip.

Norske handelsskip i utenriksfart måtte ha en form for egenbeskyttelse i tillegg til konvoieskorte, skriver Krigsseilerregisteret.

Skytteren mønstret på 15 skip under krigen og fikk seks utmerkelser for innsatsen.

Han ble likevel svartelistet i «Bad elements list», som Maritim Logg tidligere har skrevet om.

– Han var prinsippfast og unngikk nok ikke en krangel om han mente at noe var feil. Han hadde noen disputter med kapteinen, forteller sønnen.

– Jeg vet også at han nektet å seile et par ganger, da instinktet hans sa seilasen skulle bli farlig eller umulig, sier Kjell Ross.

Det står ikke noe hvorfor Knut Ross ble svartelistet. Og de som ble svartelistet hadde heller ingen tilsvarsrett.

Svartelistingen kan være årsaken til at han aldri dro på sjøen igjen etter sin hjemkomst i 1946, tror sønnen som har vært kritisk til at sjøfolk ble kalt «dårlige elementer».

Aktuelt: Svartelistede krigsseilere får ingen beklagelse fra departementet

Ble vekket av skrik og hyl

Sammen med en søster og en bror, vokste Kjell Ross opp med faren og moren på Setermoen i Troms.

På grunn av farens traumer mistet de mye av barndommen og skolegangen, forteller Kjell Ross:

– Han fikk aldri hjelp og det var drikking og mye mareritt på natta. Vi ble vekket av skrik og hyl. Men det verste var å være i konstant beredskap for neste utbrudd. Vi mistet fokus og konsentrasjon og det ble dårlig søvn.

Mye av Knut Ross sine traumer skyldtes at han allerede som 19-åring så døden på nært hold.

Han så skip frakte kasser med døde og halvdøde mennesker med manglende bein, armer og øyner, har han fortalt sønnen. Innvollene kunne tyte ut av kroppene.

Knut Ross måtte også fraseilte skrikende sjøfolk som lå på sjøen etter at skipene hadde blitt torpedert, ifølge Kjell Ross.

Faren slet, forståelig nok, lenge med dette. Men han var aldri voldelig eller ubehagelig mot barna. Han var en kjærlig og god far, tillegger Kjell Ross.

– Det verste med vår barndom var egentlig mangelen på respekt og anerkjennelse på hva far hadde vært igjennom og bidratt med for landets kamp for frihet.

Mye skam

Det ble ryktespredninger, baksnakking og fordømmelse som medførte mye skam.

– Vi burde egentlig følt på enorm stolthet for fars innsats. Det ble en del slåssing i løpet av barne- og ungdomsåra på grunn av drittsnakkingen.

Det at samfunnet ikke anerkjente faren og mange av de andre krigsseilerne i etterkrigstiden, synes Kjell er forferdelig trist.

– Da han kom fra krigen til Oslo og meldte seg til hyrekontoret ble han fratatt pass og seilebevis. Han fikk en bukse og en skjorte, men ikke sko, det var ydmykende.

– Når jeg tenker på hvordan noen av krigsseilerne ble behandlet etter deres bidrag blir jeg forbanna.

Ble anerkjent én gang

I løpet av sin barndom var det bare én gang Kjell Ross så at faren fikk anerkjennelse og en takk. Historien har brent seg inn i hans minne.

Han var åtte år gammel og på «Forsvarets dag» på Setermoen, der de skulle vise fram krigsmateriell og personale.

En drilltropp kom marsjerende med en med et befal i front. Da befalet så faren stoppet han opp marsjen og gikk rett bort til faren.

Krigsseiler-faren hadde på seg dress med medaljer og pitcher. Befalet gjorde honnør og faren gikk rett opp i giv akt.

– I ettertid har jeg tenkt mye på dette og tenkt at det var den eneste gangen noen viste respekt og visste hva far hadde vært igjennom, sier en gråtkvalt Kjell Ross og tørker bort noen tårer.

Det har tross alt gått bra med barna til krigsseileren Knut Ross Bendiksen.

Selv med en vanskelig barndom, preget av fyll, skam og redsel som gikk utover skolegangen, har søsknene ironisk nok blitt pedagoger alle tre.

– Man kan godt si at vi er løvetannbarn. Det ble folk av oss også.  

Nå ønsker Kjell Ross at Norge og myndighetene skal lære mest mulig av historien og ta skikkelig vare på framtidige krigsseilere og veteraner når de kommer hjem fra en krig.

At de får den anerkjennelsen, respekten og den medisinske behandlingen de fortjener etter en innsats for storsamfunnet.

– Vi kan ikke la historien gjenta seg. Det er en skam det som skjedde, den skammen må ikke gjentas, avslutter han.

Tri Nguyen Dinh

– Ble ansett som noe negativt

Krigsseilere har vært forbundet med folk som ikke takler livet, derfor kunne det å være barn av krigsseilere være vanskelig, ifølge forsker Bjørn Tore Rosendahl.

Han er historiker og leder for Norsk senter for krigsseilerhistorie. Ifølge ham klare de fleste krigsseilerne seg utmerket, men de ble ikke nødvendigvis sett på som krigsseilere:

– Men bare vanlige fungerende mennesker. Mens traumatiserte og alkoholiserte sjøfolk som hadde seilt under krigen ble forbundet med å være krigsseiler. Det kunne gjøre det skamfullt å være barn av en krigsseiler.

Gjennom arbeidet med Krigsseilerregisteret har han vært i kontakt med hundrevis av krigsseilerbarn og gjennomgått dokumentasjon rundt temaet.

Mange har fortalt lignende historier som Kjell Ross Bendiksen; om en vanskelig oppvekst med en alkoholisert og traumatisert far.

Manglende forståelse for hva krigsseilerne hadde vært igjennom gjorde det skamfullt for både sjømannen og familien.

 – Det er et paradoks at de som hadde gitt det største bidraget i krigen ble ansett som noe negativt. Det kom av at mange av krigsseilerne som ikke taklet hverdagen i etterkrigstiden ble veldig synlige blant folk, sier Rosendahl.

Forsto ikke at de hadde traumer

At familien til krigsseileren også møtte på fordommer og vanskeligheter, skyldtes manglende kunnskap, mener forskeren.

Folk visste ikke hva krigsseilerne hadde utrettet, hvilke risiko de hadde vært utsatt for og hvilke følger det kunne få for dem. Man kjente ikke til forklaringen på hvorfor mange av sjøfolkene ikke taklet livet, sier han.

Mange sjøfolk var selv ikke klar over at de hadde traumer og at det var derfor de ikke taklet hverdagen.

Det gikk mange år før man forsto, både i storsamfunnet og i familiene selv, at innsatsen på handelsflåten under verdenskrigen hadde virket inn på helsa, sier forfatter og forsker Guri Hjeltnes.

Hun har skrevet krigsseilernes historie og møtt mange hundre krigsseilere og deres familier.

 – Mange av krigsseilernes koner og deres barn kunne si til meg: «Vi forsøkte å dekke over og overså både sinne og frustrasjon. Vi måtte jo få hverdagen til familien til å gå opp. Vi fikk lite hjelp til å forstå hva som skjedde når ektemann/far slo seg vrang eller kom opp i vansker».

Mange av krigsseilerne slet for eksempel med søvnproblemer, men forsto ikke hva det skyldtes. Mange av problemene ble heller ikke merkbare med én gang, men kom etter hvert.

Det kom med årene senskader og etterreaksjoner og verken familien, lokalsamfunnet eller storsamfunnet hadde kunnskap til å knytte det opp mot hva de hadde opplevd under krigen, ifølge Hjeltnes.

– Det tok lang tid før man skjønte at hvis en sjømann skalv på hendene, det luktet av han og han slet med alkohol så var det ikke fordi han «bare» var en sliten fyllik, men var reaksjoner etter belastningen etter mange år på sjøen.

Ujålete folk

Hjeltnes understreker at det tross alt gikk det bra med de fleste krigsseilerne:

– Sjøfolkene på handelsflåten var en robust, stolt og dyktig yrkesgruppe som var tilpasningsdyktige. En sjømann er et menneske som prøver å finne løsninger. Ujålete folk og praktiske.

Mange sjøfolk kunne sy, strikke, henge opp gardiner og pusse opp et hus.

Fikk de en jobb og fikk en tilknytning til samfunnet da de kom hjem fra krigen, så gikk det stort sett bra med dem, forteller Hjeltnes:

– Heldigvis gjaldt det de fleste, men dessverre var det mange som ikke taklet de harde årene på havet, sier Hjeltnes og føyer til:

– Vi kan jo virkelig spørre oss om hva generasjoner veteraner fra tidligere kriger har slitt med – når den medisinske kunnskap om traumer og det vi i dag alle kjenner som posttraumatisk stressyndrom kom så sent.

For framtida er det viktig å ha kunnskap og bevissthet om hva de som har opplevd krig kan ha gjennomgått, mener forsker Bjørn Tore Rosendahl.

– Det kan være en grunn til at folk er som de er eller gjør som de gjør. Om vi har kunnskap og forståelse vil det være mindre skamfullt og vanskelig for både krigsdeltakerne og deres familier om historien skulle gjenta seg, sier han.