Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

«Kjære alle sammen. På en iskald ettermiddag i februar for akkurat 27 år siden landet en fortvilet familie på Fornebu. En familie som flyktet fra alt de hadde. Hus, venner, hjem og tilhørighet. Det var min familie. Pappa var redaktør og journalist. Han hadde opplevd forfølgelse og tortur.»

Berørte

Slik åpnet Ayesha Wolasmal sin tale foran Eidsvollsbygningen 16. februar, en tale som ble sett og hørt av
9 00 000 nordmenn som fulgte sendingen fra grunnlovsfeiringen på NRK. Og da hun fortsatte med å prise Norge, landet som så varmt tok imot hennes afghanske far, mor og søsken, var få øyne tørre. Hun snakket seg inn i det innerste rom hos det norske folk på en måte som verken Kongen, Dronningen, Stortingspresidenten eller Statsministeren – alle sittende på første benkerad – noensinne vil være i stand til.

– Du så uforskammet sikker ut – var du ikke nervøs?

– På generalprøven ble jeg satt litt ut av en del tekniske detaljer, og ti minutter før jeg skulle på, hadde jeg mest lyst til å trekke meg. Men fordi jeg også skulle fortelle historien om min familie, hadde jeg i tillegg et ansvar overfor dem.

– Og hva syns mor og far om talen?

– Da jeg ringte dem etter at talen var over, klarte de ikke å snakke – de bare gråt. Så jeg har nok gjort inntrykk.

Alt er ikke rosenrødt

Året etter at familien kom til landet ble hun født på Aker sykehus. I dag er hun godt fornøyd med at valget falt på Norge. Norske myndigheter var de eneste som handlet da evakuering fra Pakistan, hvor familien bodde i 1986, måtte skje raskt. Og den store familien – hun har 10 søsken – flyttet inn i to leiligheter ved Schous Plass på Grünerløkka i Oslo – et steinkast fra det flotte Deichmanske bibliotek, avdeling Grünerløkka.

I Eidsvoldstalen snakket Ayesha Wolasmal om hvor viktig den friheten som er nedfelt i den norske Grunnloven er. Men selv om talen var svært rosende, mener heller ikke hun at alt er rosenrødt i Norge. Det fins en del uheldige holdninger, men at rasismekortet dras hver eneste gang, syns hun ikke noe om.

– Vi må skille mellom rasisme og uvitenhet. Fremmedfrykt er ikke det samme som rasisme. At Oslo er en delt by, liker jeg dårlig.

Hun bor ikke lenger på Grünerløkka, men har vokst opp i denne bydelen lenge før den ble det hippeste stedet i byen.

Muligheter, men ikke for alle

Hun forteller at hennes familie slett ikke kom til landet som ressurssvake. Og alle ungene har klart seg bra. I dag spiser hun som det mest naturlige av alt like gjerne lunsj på Majorstua som et hvilket som helst annet sted i Oslo. Hvis hun da ikke er på reise. I et aller annet land i Midtøsten eller Sørøst-Asia. Hun har nylig et langt opphold i Pakistan bak seg. Interessen for hva som skjer i den store verden, virker nesten grenseløs. For det kan det være nyttig å sammenligne ulike verdener.

– For meg har livet vært en klassereise. Er du ambisiøs og villig til å gjøre en innsats, har Norge alt. Det er mye lettere å lykkes her enn mange andre steder. Norge har verken nepotisme eller korrupsjon. Men for all del – selv om dette landet gir muligheter folk i andre land bare kan drømme om, fins det mennesker også i Norge som ikke får de samme mulighetene. Det må vi aldri glemme.

Guttejente

Hun forteller at hun alltid har vært en rastløs sjel. Videregående ble hun så lei at hun hoppet av det siste året. Under ett av sine mange besøk i Afghanistan, så hun en dag en ISAF-kolonne. Da ble tanken født – hvorfor ikke ta førstegangstjeneste i Forsvaret? Det endte med et lengre opphold i indre Troms, et sted som lå langt unna hennes urbane vaner og interesser. Etter førstegangstjenesten fikk hun anledning til å tjenestegjøre i Afghanistan, det som hele tida hadde vært målet. Hun forteller at hun til tross for rastløsheten er ganske flink til å planlegge. Noe går som planlagt, men ikke alt.

– Jeg har alltid hatt en liten gutt i meg. Faren min sier jeg er mer en sønn enn en datter. Forsvaret har bestandig appellert til meg. Og at dette er et utradisjonelt valg av en kvinne, trigget meg også.

Sivil jobb i uniform

Ikke mange nordmenn har vært i Afghanistan under talibanstyre, men Ayesha Wolasmal har, på sommerferie.

– I dag har Kabul og resten av Afghanistan gjennomgått en transformasjon uten like. Under Taliban levde folket i total isolasjon, i dag har den urbane befolkningen atskillig flere muligheter. På landsbygda er mye ved det gamle. Taliban fortsetter å sabotere mye av utviklingen, men de er fortsatt en aktør vi må regne med, sier hun.

Siden hun selv har vært soldat i Afghanistan, mener hun naturlig nok at det internasjonale nærværet – både det militære og sivile – har bidratt til Afghanistans positive utvikling.

– Men det er også mange ting det internasjonale samfunnet ikke har fått til. Hvor har for eksempel alle pengene blitt av? Deler av bidraget har vært preget av lite realisme. Vi hadde kommet langt med tålmodighet. Dessuten må det internasjonale samfunnet forplikte seg om det skal hjelpe Afghanistan. For det fins ikke noe quick fix her.

– Hva syns du om den militære innsatsen?

– Når vi nå diskuterer hva vi har oppnådd, er det viktig å huske på utgangspunktet vårt. De internasjonale styrkene har bidratt til at Afghanistan har en hær. Utfordringen nå er at afghanske soldater frykter situasjonen den dagen de internasjonale soldatene forsvinner. Selv om mye kunne vært gjort annerledes, følte jeg at den jobben vi gjorde hver eneste dag ga mening.

Store kontraster

Begreper som frihet og demokrati er viktig for henne. I dag studerer hun på fulltid på Blindern.

– Jeg prøver å løfte temaer som frihet og demokrati i Norge når jeg minner folk på hvor godt vi har det. Og ikke minst diskuterer jeg med kvinner og menn i Afghanistan hva disse begrepene kan bety. Kontrastene er store, men de hjelper meg samtidig til å forstå begge verdener. Og jeg kan jo alltid reise hjem. Jeg kan også være offer for tidsklemma, men den er ikke det verste som kan skje – for mange mennesker rundt om i verden er hver dag et spørsmål om liv eller død, sier hun.

Kvinnedagen

– Hvilket forhold har du til 8. mars og den internasjonale kvinnedagen?

– Jeg har holdt noen appeller, markerer dagen, men går ikke i tog. Dessuten har jeg ofte vært utenlands på denne dagen. Ett år var jeg i et afghansk kvinnefengsel. Og det er ikke til å underslå at kvinnekampen har en mye lenger vei å gå internasjonalt. Men selv om jeg generelt sett er veldig opptatt av det internasjonale politiske perspektivet, bryr jeg meg om det meste. Likevel er stedet for den optimale 8. mars-talen en liten landsby i et fattig land. For der kan ordene mine gjøre en forskjell.

– Hva skal du bli når du blir stor – hva er drømmejobben?

– Jeg har aldri vært så forvirret som jeg er nå. Det var lettere da jeg var åtte år, da visste jeg hva jeg ville bli.

– Hva da?

– Det vil jeg ikke si, sier Ayesha Wolasmal.