TERJE I. OLSSON

– Opprøret i Øst-Tyskland i juni 1953 var en genuin arbeideroppstand, men kravene var også en blanding av faglige krav mot de økte akkordtariffene og politiske krav, sier historikeren dr. Renate Hürtgen. Hun er selv oppvokst og utdannet i DDR, og har utgitt flere bøker om fagbevegelsen og faglige forhold i DDR-tiden.

Hun legger til:

– Selv om demonstrantene hadde plakater og paroler som krevde regjeringens avgang, så ønsket de ikke gjeninnføring av kapitalismen. Streikeaksjonene ble dominert av mange gamle, sosialdemokratiske fagforeningsfolk, og det var aldri noen krav for eksempel om reprivatisering av bedriftene. De ville demokratisere, ikke restaurere, som Willy Brandt skriver i en av sine erindringsbøker, sier dr. Hürtgen.

Den reelle lederen i DDR i 1953 var partisjefen Walter Ulbricht, mens den erkekonservative Konrad Adenauer regjerte i Vest-Tyskland. Typisk var en plakat med påskriften: «Vekk med Ulbricht og Adenauer, vi snakker bare med Ollenhauer!». Erich Ollenhauer var lederen for det sosialdemokratiske SPD i Vest-Tyskland.

Opprør i hele DDR

Men opprøret varte ikke lenge. I løpet av dagene fram til den 20. juni var det streiker, aksjoner eller demonstrasjoner i over 500 byer og tettsteder over hele DDR, historikeren dr. Jens Schöne hevder å ha en liste på 701 steder. Antallet deltakere er heller ikke helt sikkert. Mange historikere anslår at cirka 600.000 deltok (Jens Schöne mener det var nærmere en million), mens en KGB-rapport opererer med 430.313 streikende og 336.376 demonstranter. Hvordan russerne kom fram til så eksakte tall er ikke klarlagt.

Situasjonen i disse juni-dagene kom raskt ut av DDR-myndighetenes kontroll. Det kom til voldelige sammenstøt, og i flere byer ble kontorene både til den østtyske landsorganisasjonen FDGB og til det ledende kommunistpartiet SED stormet. I noen tilfeller kom det til dødsfall, på begge sider. I flere byer ble fengslene stormet og de politiske fangene satt fri. Selvsagt kom det også til vandalisme og i en del tilfeller til overfall og ran, innbrudd og tyverier. Men det holdt seg innenfor visse grenser.

–Det var ingen lynsjestemning i Øst-Berlin slik vi så det tre år senere i Budapest, sier dr. Hürtgen.

Politiet sjanseløse

Det østtyske politiet var sjanseløse i den situasjonen som oppstod. Ved middagstider den 17. juni erklærte den sovjetiske militæradministrasjonen unntakstilstand og satte inn 16 divisjoner med over 20.000 soldater samt 8.000 østtyske paramilitære. Da var situasjonen allerede i ferd med å roe seg, og det kom bare unntaksvis til episoder mellom sovjetiske militære og demonstranter.

Uroen og streikene rundt 17. juni var i utgangspunktet en protest rettet mot de nye akkordtariffene for bygningsarbeiderne. Det var arbeiderne på blokk 40 i den nye paradegaten Stalinallé i Berlin sentrum (i dag Karl Marx Allé) og arbeiderne på det nye sykehuset i Friedrichshain like i nærheten som tok initiativet. Men aksjonene hadde også klare politiske sider. Man krevde regjeringens avgang, frie valg og slutt på undertrykkelse og sensur.

Dr. Renate Hürtgen sier man må se på forhistorien for å forstå hva som skjedde den 17. juni. I juli 1952 vedtok det østtyske kommunistpartiet et program for innføring av sosialismen i DDR. Hovedelementer var oppbygging av en tungindustri i DDR, utbygging av det paramilitære kasernerte Folkepolitiet som forløper til den østtyske Folkearmeen (NVA), omgjøring av private småbedrifter til statsbedrifter og kollektivisering av landbruket. Viktige virkemidler for den økonomiske politikken på kort sikt var økning av inntekts-, eiendoms- og formueskattene, sterk økning av matvareprisene med unntak av det som var definert som basis-fødevarer, innsparing i offentlige tilbud og reduksjon av sosialbudsjettet og kulturbudsjettet.

Matmangel og nød

Resultatene lot ikke vente på seg. Den økonomiske situasjonen utviklet seg uhyre negativt med matmangel og omfattende sosial nød som resultat. DDRs økonomiske situasjon ble ytterligere forverret av at russerne fortsatt krevde betydelige erstatninger fra DDR i form av dekning av reparasjonskostnader fra krigen. DDR måtte i tillegg betale for underhold av 400.000 sovjetiske okkupasjonstropper.

Det måtte gå galt. I april 1953 vendte partiledelsen i Øst-Berlin seg til sine sovjetiske «brødre» og forklarte situasjonen. Det visste russerne allerede alt om, og det ble meget raskt bestemt og gjennomført en fullstendig helomvending. Det var tid for en «Neue Kurs» som endelig ble sanksjonert av det østtyske politbyrået den 11. juni 1953. Myndighetene strøk alle prisøkninger og kutt i sosiale ordninger, men glemte ett viktig punkt: En måned i forveien hadde regjeringen vedtatt å øke akkordtariffene med ti prosent uten noen form for kompensasjon. «Gutta på gølvet» skulle altså yte ti prosent mer uten en Pfennig til gjengjeld. Nå ble akkordtariffene «glemt» og stående.

Økningen av akkordtariffen ble dermed den utløsende faktor for oppstanden i dagene før og på selve 17. juni.

–Akkord hadde i seg selv en meget dårlig klang blant tyske arbeidere, forteller Renate Hürtgen.

«Akkord er mord»

Allerede i 1920-årene kjempet fagbevegelsen intenst mot akkordlønnssystemet. «Akkord ist Mord!», var slagordet, «Akkord er mord».

Nå førte man den samme kampen videre, og spesielt eldre, sosialdemokratiske arbeidere og forhenværende fagforeningsaktivister meldte seg til tjeneste. De ville stå på kravene og kjempe mot den utbyttingen akkordsystemet i deres øyne representerte.

I den østtyske historiefortellingen etter 1953 er 17. juni alltid blitt beskrevet som et «fascistisk kuppforsøk», gjerne initiert og gjennomført med støtte fra Vest-Berlin og vesttysk etterretning. Noe som stadig går igjen er den daværende, amerikanske radiosenderen RIAS som sendte til befolkningen i Øst-Tyskland.

Willy Brandts nære medarbeider og venn, Egon Bahr, var journalist hos RIAS på denne tiden, og hevder at kanalen spilte en meget beskjeden rolle. På dette punkt reduserer nok Bahr både RIAS’ og sin egen rolle mer enn riktig er. Mange historikere har dokumentert hvordan RIAS i lang tid prøvde å svartmale situasjonen i DDR mest mulig og oppfordret lytterne til motstand mot regimet.

70-80 prosent lyttet på RIAS

Det var særlig to programmer,«Berlin spricht zur Zone» (Berlin anroper sonen) og «Werktag der Zone» (Hverdag i sonen) som henvendte seg direkte til østtyske arbeidsfolk og hadde ekstremt høye lyttertall. Amerikanernes egne undersøkelser viser til mellom 70 og 80 prosent lytteroppslutning i DDR (man må huske at dette før før TV spilte noen rolle).

RIAS startet «Aktion Schnecke» (Aksjon snegle) og oppfordret arbeidstakere i DDR til å jobbe langsomt og ineffektivt som en protest mot regimet. RIAS samarbeidet også tett med den vesttyske landsorganisasjonen DGB, og lederen for DGBs Østbyrå, Gerhard Haas, hadde regelmessige kommentarer på RIAS. Ifølge historikeren professor dr. Jörg Roesler, som har gjennomgått lydbåndene fra den gang, var Gerhard Haas langt mer aggresiv i sin retorikk mot de østtyske kommunistene enn RIAS-journalistene selv.

På den annen side viste de tre vestlige stormaktene, som sammen med russerne administrerte og kontrollerte det 4-delte Berlin, at de ikke ville risikere noen konflikt med Sovjetunionen. Det samme skulle gjenta seg i Ungarn i 1956, ved byggingen av Berlinmuren i 1961 og invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968.

Franske soldater stanset stålarbeiderne

Dr. Hürtgen nevner som eksempel at da streikende stålarbeidere fra Henningsdorf nordvest for Berlin ville marsjere gjennom den franske okkupasjonssektoren og slutte seg til sine kolleger i Stalinallé i Berlin sentrum, ble de stoppet av franske soldater. Franskmennene ville ikke la dem marsjere til Øst-Berlin for å delta i aksjonene.

–Først etter noen timers forhandlinger og en del fram og tilbake, lot franskmennene dem slippe igjennom kontrollpostene, sier Renate Hürtgen.

Med unntakstilstand fra klokken 13.00 den 17. juni og bruk av sovjetiske tropper, inklusive tanks, ble oppstanden slått hurtig ned. Egentlig var streikene og demonstrasjonene allerede i ferd med å bli avsluttet. Det østtyske Politbyrået hadde nemlig på kvelden den 16. juni vedtatt å trekke tilbake vedtaket om å øke akkordtariffene. Da dette ble kjent på morgenen og formiddagen den 17. juni, besluttet mange arbeidere å gå tilbake til arbeidet.

46 døde, hundrevis skadd

Det kom til sammenstøt både den 15., 16. og 17. juni. I alt regner man med at 46 personer døde under urolighetene, derav 29 døde demonstranter, 11 parti- og statsfunksjonærer samt seks personer (noen historikere hevder 19) som ble henrettet av russerne. Rundt 350 demonstranter og 83 partifunksjonærer og politifolk ble skadd. I løpet av streikedagene og ukene deretter ble i alt 14.000 personer arrestert. Man regner med at cirka 1.600 ble dømt. Alle tall er usikre.

Den østtyske justisministeren Max Fechner gikk raskt ut etter den 17. juni og forsikret at det ikke ville bli vilkårlige arrestasjoner og domsfellelser, og at streikeretten var hjemlet i østtysk grunnlov. Han ble en uke senere avsatt, arrestert og dømt til åtte års fengsel. Etter fire år ble han benådet og på 1950-tallet dukket han opp i et program på østtysk TV sammen med Walter Ulbricht som til og med omfavnet mannen han avsatte i 1953.

Utrenskninger

I slutten av juli 1953 ble ministeren for statssikkerhet, Wilhelm Zaisser, og sjefredaktøren for partiavisen Neues Deutschland, Rudolf Herrnstadt, fratatt sine stillinger og verv og senere ekskludert fra kommunistpartiet. De ble beskyldt for å ha fraksjonert mot Ulbricht og forberedt statskupp. Zaisser fikk skylden for ikke å ha forutsett streikeuroen den 17. juni, mens Herrnstadt også ble kritisert for å ha trykt en artikkel den 14. juni med kritikk av de nye akkordtariffene og referert stemningen på arbeidsplassene i Berlin.

Da Zaisser døde i 1958 ble det bare nevnt i en usignert notis i Neues Deutschland at «den legendariske kommandørgeneral Goméz» fra den spanske borgerkrigen var død.

Herrnstadt valgte å øve såkalt offentlig selvkritikk, men han ble likevel skjøvet ut i kulden og arbeidet som vitenskapelig assistent ved et institutt i Merseburg til han døde i 1966.

Bortsett fra Fechner, Zaisser og Herrnstadt benyttet Walter Ulbricht anledningen til å feste sitt grep om makten i DDR. Det ble i ukene og månedene etter 17. juni gjennomført omfattende utrenskninger i parti, fagbevegelse, ungdomsforbund og andre organisasjoner. Ulbricht skulle bli sittende med makten i DDR helt til 1971.

Spaniakjemperen Ernst Wollweber overtok som minister for statssikkerhet etter at Wilhelm Zaisser ble avsatt. Ett av hans første oppdrag var å gi en rapport om 17. juni-hendelsene, og han skulle spesielt bevise at det var et fascistisk kuppforsøk styrt av krefter i Vest-Berlin og Vest-Tyskland. DDR fortsatte i mange år å framstille streikene som et fascistisk kuppforsøk, men i desember 1953 meldte Wollweber til sentralkomiteen at han ikke hadde funnet noen avgjørende forbindelser vestover.

Følger i Sovjetunionen

17. juni skulle også få dramatiske følger i Sovjetunionen. Oppstanden den 17. juni skjedde bare tre måneder etter Stalins død, og det var turbulente tilstander i den sovjetiske parti- og regjeringsledelsen. Spørsmålet om å innføre unntakstilstand i hele DDR ved middagstider den 17. juni og den harde linjen med standrett og henrettelser av streikeledere i Øst-Berlin, Halle og Leipzig, skilte «duer» og «hauker» i den sovjetiske ledelsen.

Innenriksminister Lavrentij Berija, tidligere sjef for KGBs forløper NKVD, tilhørte selvsagt «haukene». Han drev igjennom unntakstilstanden og standrettene som mange mente var unødvendig siden streikene uansett ble avsluttet etter at østtyskerne opphevde økningen av akkordnormene på kvelden den 16. juni. Dette ble brukt i maktkampen mot Berija, som ble arrestert en uke senere. I desember 1953 ble han tiltalt, dømt til døden og henrettet samme dag.

Fagbevegelsen diskreditert

For DDR ble arbeideroppstanden den 17. juni en traumatisk episode som fikk konsekvenser helt fram til DDRs oppløsning i 1990. Erfaringene den 17. juni ble av det store flertallet tolket som et bevis på at med flere hundretusen sovjetiske tropper i landet, var enhver motstand mot regimet meningsløs.

Dette førte til en utbredt resignasjon og håpløshet i den østtyske befolkningen. Dessuten hadde de østtyske arbeiderne fått bevis for at deres faglige landsorganisasjon, FDGB, ikke var noen representant for arbeiderne, men kun et instrument for stat og parti. Det har ført til en avstand mellom vanlige arbeidsfolk og tysk LO som eksisterer den dag i dag. Den tyske landsorganisasjonen DGB står ikke noe sted så svakt som nettopp i det tidligere DDR. Det er for øvrig et trekk som går igjen i alle de tidligere sosialistiske landene i Øst-Europa.