Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

For da, nærmere bestemt 27. mai, ble KROM – Norsk forening for kriminalreform, dannet. Denne dagen tegnet 162 personer som var samlet i Munchmuseet i Oslo medlemskap i KROM, og det ble samlet inn 624 kroner til foreningens drift.

Thomas Mathiesen, professor og medlem av KROMs kriminalomsorgsutvalg skrev en kronikk i Dagbladet i fjor på KROMs 40-års dag. Der risset han opp hvilke forhold som skapte KROM og hvorfor foreningen, i motsetning til de svenske og danske søsterforeninger, har overlevd i over 40 år.

For det første, mener Mathiesen, så fantes det den gangen mange sinte, engasjerte mennesker som var blitt ”stigende og sterkt frustrerte over fengselsvesenets autoritære og inhumane stil, og fengselsstraffens helt åpenbare skadevirkninger og urimeligheter.” Noe av dette kom til uttrykk i det internasjonale 68-opprøret, den anti-autoritære holdningen opprørerne hadde og deres vilje til endring. Mathiesen mener også at spriket mellom velferdsstatens løfter og forholdene som rådde i fengslene ble utålelige – et tydelig tegn på at velferdsstaten ikke var perfekt. Dette fikk mange radikalere til å interesse seg for fengslene heller enn for andre mer politisk givende jaktmarker. Noe måtte gjøres, handling var påkrevet. For ”Ei ny tid er i emning”, som det het i den norske oversettelsen av Bob Dylans kjente protestvise.

Hvorfor har KROM overlevd så vel jappetid som høyrebølge? Mathiesen gir fire grunner. Fordi KROM allerede fra starten søkte en faglig forankring i det rettssosiologiske og kriminologiske miljøet. Og fordi KROM hele tida har hatt fanger eller tidligere fanger med i arbeidet. For det tredje har KROM alltid basert seg på en asketisk stil og stolt på egne krefter, evner og fantasi. Og for det fjerde har det utviklet seg det han kaller et ”moralsk fellesskap”, de har skapt et nettverk som støtter hverandre i tykt og tynt. Den årlige kriminalpolitiske KROM-konferansen på Spåtind er et godt og synlig uttrykk for dette moralske felleskapet.

KROM har neppe mange fengselsansatte som medlemmer. Justisdepartementet og de tillitsvalgte i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) har mang en gang vært skyteskiver for temmelig sterke verbale utblåsninger på Spåtind Høyfjellshotell og andre steder hvor krommerne dukket opp. Men departementets ekspedisjonssjefer og NFFs forbundsledere har krummet ryggen, reist til Spåtind med sekken full av det krommerne antagelig vil kalle råtne argumenter og stått stormen av. Ære være dem for det. Enten de heter Lund-Isaksen, Bronebakk, Øvrebø eller Bjørkli.

På årets KROM-konferanse opplevde vi imidlertid et paradigmeskifte. Ikke bare kom den første justisminister til Spåtind med stortingsmelding og ski i bagasjen, men Storberget ble hilst velkommen som en venn! Det siste er vel og bra, men om KROM i framtida ikke viser en større avstand til justisministeren hva meninger om kriminalomsorgen angår, er jeg redd hele foreningen blir meningsløs. Om KROM vil overleve, må foreningen fortsette å tale departement, fengselsmyndigheter og fengselsansatte imot. Det er motsetninger og uenighet som driver verden framover.