En i mange år framstående og markant personlighet og tillitsvalgt i fagbevegelsen i Oslo, Ove Engevik, døde 9. februar, 81 år gammel.

Engevik var født på Askøy, men flyttet 11 år gammel med sin familie til Bergen, der han først kom ut i arbeidslivet som visergutt på kontor. Seinere reiste han til Oslo og begynte å arbeide på N. K. Nielsens Jernstøperi, en av flere tradisjonsrike støperibedrifter som utgjorde basis for Oslo Støperiarbeiderforening. I denne etter hvert svinnende greina av hovedstadens jernarbeidere, som markerte seg med å innta ei sjølstendig stilling overfor den såkalte jernringen rundt folk som Ragnar Kalheim, var Engevik formann fra 1979 til foreninga blei oppløst etter i 1988, sammen med Jern- og Metallarbeiderforbundet, å ha blitt en del av det det nye Fellesforbundet. Engevik blei da organisasjonsarbeider og seinere daglig leder på Fellesforbundets nye egne regionkontor for Oslo. I denne jobben la han, i nær forståelse med regionstyret, stor vekt på arbeidet med å holde kontakt med og yte rådgivende hjelp til stadig flere medlemmer som blei arbeidsløse i kjølvannet av den nye innstrammingspolitikken som, akkompagnert av renteøkningene til Norges Bank-sjef Hermod Skånland, blei innleda av Gro Harlem Brundtlands 2. regjering i 1987, ført videre av Syses ettårige borgerlige koalisjonsregjering 1989 – 1990, og, under Brundtlands 3. regjering fra 1991, endte med en etterkrigsrekord på 188 000 arbeidsledige våren 1993.   

På regionkontoret tok Engevik også opp arbeidet for å stanse den økende, dels kriminelle sosiale dumpinga og oppløsninga av avtalte og lovfesta lønns- og arbeidsvilkår som fulgte i kjølvannet etter den liberalistiske innstramminga – ikke minst ved i forståelse med regionstyret å få ansatt to erfarne og modige folk fra venstre-sida i bygningsbransjen, mureren Tor Mostue, og snekkeren Kjell Skjærvø, i stillinger som organisasjonsarbeidere som daglig tråla forholda på arbeidsplassene i hovedstaden. På linje med andre representanter for det fagforeningspartiet som Arbeiderpartiet hadde vært, eksempelvis Sven Hugo Johansen i Oslo grafiske fagforening, forsøkte Engevik i det hele tatt å stoppe framstøtet fra andre og yngre, ofte akademiske krefter, for å frigjøre Oslo-partiet fra den klampen om foten som fagforeningsfolk representerte for ei videre utvikling av partiet til en norsk versjon av Tony Blairs britiske Labour, ei utvikling som toppa seg med Høyres og Arbeiderpartiets samstemte stortingsvedtak av frislippet av den nye bemanningsbransjen i 1999.

På dette tidspunktet hadde Ove Engevik i 1995 gått over i en sekretærstilling i Oslo faglige samorganisasjon, som året etter, på linje med de andre gamle samorganisasjonene, fikk det nye navnet LO i Oslo. Samtidig blei Engevik leder for et sekretariat bestående av han sjøl, en ungdomssekretær og ytterligere en sekretær. Da Kleiv Fiskvik i 1998 blei leder i LO i Oslo på heltid, blei Engevik saksbehandler i sekretariatet, ei stilling han beholdt til han gikk av med pensjon i 2007.

Fra 1980-tallet hadde Engevik også dyrka en sterk interesse for internasjonalt solidaritetsarbeid, ikke minst for å styrke LOs støtte til Eritrea og dette landets kamp for frigjøring fra det etiopiske koloniherredømmet, under ledelse av EPLF (Det eritreiske folkets frigjøringsfront).

Privat var Engevik ikke minst en samler av og lesende elsker av bøker, av både skjønnlitterær og sakprosaisk art. Denne interessen fikk han i ei årrekke som pensjonist dyrka videre som kjøper og selger av bruktbøker.

Ove Engevik vil av mange ikke minst huskes som en hundre prosent usvikelig venn og kamerat, som ikke utmerka seg ved å snakke deg etter munnen.  

Bisettelsen fant sted i Bergen 21. februar.  

Harald Berntsen