Tommy Fredriksen

Det er tankevekkende når Civita-jurist Torstein Ulserød i en kronikk i Aftenposten før jul kritiserer politidirektør Benedicte Bjørnland for å mene noe offentlig.

Det er ikke ofte noen kritiserer toppbyråkrater for å ha en offentlig mening, men det finnes eksempler. Et av dem er da Frps Christian Tybring-Gjedde kritiserte daværende generalmajor Robert Mood for å ha meninger som han i 2016 fikk Fritt ord-prisen for.

Det er noe selsomt når meninger kritiseres.

Det kan ikke være utenfor en toppbyråkrats mandat å mene noe om hva samfunnet tåler. Tvert om. Det må være alle direktoratsdirektørers plikt å gjøre nettopp det. Pressen og den offentlige debatten skal tjene de regjerte. Ikke de regjerende. Å si sin mening truer ikke demokratiet. Blind lojalitet gjør derimot det. De ligger i demokratiets grunntanke å ikke kneble opinionsdannelse. Å ikke debattere konsekvenser av politikk kan i ytterste konsekvens være en forsømmelse overfor samfunnet.

Det er snevert å hevde at ansatte i forvaltningen ikke skal benytte sine posisjoner til å fremme politiske synspunkter. Jeg er av den oppfatning at byråkrater er for varsomme med å delta i offentlige debatter. Dette hemmer utviklingen av god forvaltning. Hvorfor skal det kreve mot å invitere allmennheten inn til debatt om etaters oppdragsevne og rolle?

Å ikke formidle kan bety at byråkraten ikke tør å ha en offentlig mening av frykt for å bli miste posisjon. Eller at vedkommende faktisk ikke har noen mening, fordi han eller hun ikke vet nok om virket de forvalter. De kjenner det ikke på kroppen.

En forsømt debatt er kriminalomsorgens evne til å motvirke isolasjon. Kriminalomsorgsdirektoratet synes det er krevende at Sivilombudsmannen og domstolene har blitt veivisere om isolasjon i den formelle kanalen. At problemet var til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 14. januar gjør den også belastende. Ingen har til nå snakket offentlig om denne elefanten i rommet.

Fengslene opplever at direktoratet har et distansert forhold til isolasjonsforebygging. Isolasjon er et bemanningsproblem. Ikke et legalitetsproblem.

Hvem skal uttale at det er bemanningen det står på hvis ikke forvaltningen selv gjør det?

For sjette år på rad har Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund kritisert regjeringen for at ABE-reformen ikke effektiviserer, men kriminalomsorgens oppdragsevne. Sivilombudsmannen har påpekt at isolasjon i hovedsak skyldes ressurser og domstolene har gitt både soningsrabatt og løslatelse fra varetekt til tross for gjentakelsesfare som følge av dette. Likevel uttaler finansminister Siv Jensen at hun tror det er mer å gå på.

Det burde få kriminalomsorgsdirektør Lise Sannerud til å reagere. Hun burde uttale offentlig at ytterligere kutt vil gi mindre bemanning og mer isolasjon.

Om det mangles mot eller kjennskap til egen etat vites ikke. Det er et problem for samfunnet og politikken. Og det får politikere til å leve i uvitenhet.