Av Anne-Mette Ødegård og Line Eldring, forskere ved Fafo

Forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) heiser varselflagget høyt i Dagsavisen den 18. mars: Norske fagforeninger har mistet makt, hviler på gamle laurbær og kjører på cruisekontroll. Norsk og europeisk fagbevegelse har for liten vilje og pågangsmot til å ta inn over seg nye realiteter i arbeidslivet og klekke ut nye strategier mot både sosial dumping og vikarbyråer, sier seniorforsker Bergene ved AFI. Fagforeningene tar heller ikke initiativ til eller setter i gang forskning om viktige spørsmål i arbeidslivet, og overlater dermed til arbeidsgiverne å sette dagsorden.

Svært mye kan sies om disse diagnosene, men de framstår kanskje mest som ufrivillige eksempler på at det ikke nødvendigvis er forskere som er den beste kilden til kunnskap om det som foregår i arbeidslivet – eller i arbeidslivsforskningen.

Norske arbeidstakerorganisasjoner, og ikke minst LO og LO-forbund, har gjennom mange år vært pådrivere og igangsettere av forskning på spørsmål knyttet til sosial dumping, bemanningsbransjen, vikarbyrådirektivet og tjenestemobilitet – faktisk i en langt større grad enn arbeidsgiversiden. I løpet av de siste årene har Fafo gjennomført en rekke prosjekter om disse temaene, blant annet på oppdrag av norske arbeidstakerorganisasjoner. I 2004 var både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner med på å etablere Fafo Østforum, som siden da har stått for en løpende kunnskapsformidling på dette feltet. Blant pågående prosjekter ved Fafo kan vi nevne en kartlegging av forholdene i renholdsbransjen i regi av et trepartsbasert bransjeprogram, en studie på oppdrag av Norsk Sykepleierforbund om bruk av bemanningsbyråer og utenlandsk arbeidskraft i helsesektoren og en undersøkelse for Norsk Arbeidsmandsforbund om anbud og arbeidstakerrettigheter innenfor anlegg, renhold og vaktbransjen. I tillegg gjør Fafo et arbeid for LO om anstendighet i arbeidslivet. Alle disse prosjektene var for øvrig igangsatt før sakene om Adeccos brudd på arbeidsmiljøloven ble kjent. At det er arbeidsgiversiden som har definisjonsmakten på disse områdene er helt feil.

Bergenes generaliseringer om fagbevegelsens maktgrunnlag og aktivitet tilslører virkeligheten. Mener hun at det er fagbevegelsen i offentlig sektor som har mistet makt, eller er det helt generelt? Det er store forskjeller når det gjelder organisasjonsgrad innenfor ulike bransjer – noe som gir et svært ulikt utgangspunkt for medvirkning og kontroll på arbeidsplassene. Renhold og hotell og restaurant er eksempel på bransjer som sliter med lav organisering, og som derfor møter mye større utfordringer i det daglige tillitsvalgtarbeidet enn det eksempelvis tillitsvalgte i helsevesenet gjør. I helsevesenet må man imidlertid balansere hensyn mellom brukernes eller pasientenes behov og rettigheter opp mot arbeidstakernes behov og rettigheter – hele tida innenfor de ressursene man har til rådighet. Ulikheter når det gjelder organisasjonsgrad, samarbeidstradisjoner og økonomiske og politiske rammevilkår, er helt avgjørende å forstå når fagbevegelsens maktgrunnlag diskuteres. Manglende organisasjonsgrad er også en utfordring for arbeidsgiversiden. Dette skaper ulikheter i konkurranseforholdene for de bedriftene som velger å være organiserte – og dermed press på priser og på lønns- og arbeidsvilkår.

Å påstå at norsk fagbevegelse ikke tar nye realiteter i arbeidslivet inn over seg er også svært unyansert. Et konkret og vellykket eksempel på fagbevegelsens initiativ og nye arbeidsmetoder, er Fellesforbundets innsats for de tusenvis av østeuropeiske bygningsarbeiderne som har kommet til Norge for å jobbe. Parallelt med å skaffe seg kunnskap, kjempe for nye reguleringer og styrket kontroll på arbeidsplassene, har de organisert disse arbeidstakerne og bidratt til å gjøre jobbhverdagen tryggere. I tillegg har fagforeningene rundt i landet tilbudt tolketjenester, språkkurs og brosjyrer om norsk arbeidsliv på flere språk. Ser vi lenger tilbake var det LO som drev fram loven om allmenngjøring av tariffavtaler i 1993, krevde ratifikasjon og seinere gjennomføring av ILO-konvensjon 94 i statlig og kommunal virksomhet, og som i forbindelse med EU-utvidelsen i 2004 reiste de sakene som etter hvert er nedfelt i regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping.

Det er helt riktig at den økte bruken av vikarer skaper store utfordringer for fagforeningene og at det utfordrer partsrelasjonene i bedriftene. Det har følgelig vært brede diskusjoner om konsekvensene av økt bruk av vikarer, mangelen på tariffavtaler på dette området, hvem som skal ha avtaleretten, virkningene av EUs vikarbyrådirektiv og så videre. LO og NHO har kommet fram til en foreløpig prinsippavtale for bemanningsbransjen, der det heter at innleid arbeidskraft skal kobles til lønnsnivået i innleiebedriften. Utfordringen blir, som Bergene riktig er inne på, å følge dette opp i praksis. Dette vil variere etter hvor sterk posisjon fagforeningene har på arbeidsplassen, evnen til å utvikle avtaleverket i ulike brukerbransjer og samordningen over forbundsgrensene. Men det er feilaktig å påstå at fagbevegelsen selvforskyldt har satt seg på sidelinja i denne diskusjonen.

I mange europeiske land opplever nå fagbevegelsen tilbakeslag i oppslutning. Det gjelder ikke i Norge. Den store utfordringen er å øke organisasjons- og avtaledekningen i utsatte bransjer – enkelt sagt å ta vare på dem som trenger det mest, og ikke minst den økende andelen med innleid arbeidskraft, hvor oppdragsgiver ikke er arbeidsgiver. Men det er ikke grunnlag for å hevde, slik AFI-forsker Jon Frode Blichfeldt gjør, at vi har mistet den solidariske og kollektive tankegangen. I det hele tatt er oppslaget i Dagsavisen i liten grad tuftet på det som faktisk skjer ute på arbeidsplassene, og det er synd at arbeidslivsforskere bidrar til å skape et feilaktig bilde av norsk fagbevegelse.

Kronikken er også publisert på Dagsavisens debattsider og nyemeninger.no