Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Daværende LO-leder Yngve Hågensen ble ikke bare populær i egne rekker da han, som en av arkitektene bak det såkalte solidaritetsalternativet, måtte reise omkring og forsvare både forslaget og moderasjonslinja. Det ble en del rabalder, men et utvalg der både LO, arbeidsgiverne og myndighetene sto sammen, fikk likevel viljen sin. I 1992 ble det enighet om det såkalte solidaritetsalternativet.

Målet var å sette inn effektive tiltak blant annet mot den kraftige økningen i arbeidsledigheten på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet. Gjennom en helhetstenkning der samfunnsmekanismene ble sett i sammenheng, lyktes trepartssamarbeidet både i å senke ledigheten, holde rentene i sjakk, få flere i arbeid og øke antallet hender og maskiner i produksjonsapparatet i det meste av 1990-tallet.

Selv om han altså fikk mye kjeft i egne rekker, fikk «arkitekt» Hågensen rett - og etter hvert mye ros for resultatet av det han selv kalte «å appellere til den kollektive fornuft». Solidaritetsalternativet virket, med ett unntak – å få lederne på arbeidsgiversida til å utøve moderasjon. Det var i dette tiåret vi lærte oss begrepet «grådighetskulturen».

At nåværende LO-leder Roar Flåthen står klar til å gå i dialog med myndighetene og NHO om muligheten for et nytt solidaritetsalternativ, er noe han kan gjøre med rak rygg og sterk visshet om at det kan la seg gjøre igjen. Denne gangen kan det vises tilbake til gode erfaringer med det første forsøket. Flåthen gjør samtidig klokt i, allerede før en eventuell dialog har startet, å minne om at vitsen med et nytt solidaritetsalternativ må være at alle bidrar. En av erfaringene fra første forsøk er jo nettopp at noen fusket unna forrige gang. Det bør ikke skje en gang til.

Mens en solid norsk fagbevegelse kan diskutere, vedta og følge en moderasjonslinje over lang tid, ser det verre ut på arbeidsgiversida. NHO sier seg hjertens enig i å forsøke et nytt solidaritetsalternativ, men mangler tilsynelatende de interne mekanismene som holder medlemmene på plass og sikrer at de følger den vedtatte linja. Sånn sett har NHO tydeligvis fortsatt mye å misunne fagbevegelsen.

Om det blir en ny og solidarisk vedtatt oppførsel i lønnsoppgjørene framover, gjenstår å se, men en fordel har vi i alle fall både her i landet og blant de andre som sorterer seg under den nordiske modellen: Vi er små og oversiktlige befolkninger. Vi er velorganiserte i behandlingen av viktige spørsmål i samfunn og politikk. Vi er i stand til å dra et lass sammen, og vi gidder å gjøre det selv om noen sluntrer unna. Her har vi mange fordeler som mange kan misunne oss.

Det er samtidig grunn til å tro at dagens LO-leder neppe behøver å bruke like mye krefter på å appellere til den kollektive fornuften, siden vi kollektivt også har mer erfaring denne gangen. Å forvente at arbeidsgiversida denne gangen eventuelt vil klare å holde orden i egne rekker, er kanskje fortsatt for mye forlangt.