Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Vi er nå tilbake i hverdagen. For Norges del er det som har vært av krisestemning erstattet av en voksende tro på at verden går framover igjen. Statsminister Jens Stoltenberg kan puste ut og høste velfortjent ros for at skuta har blitt styrt trygt gjennom turbulent farvann. Men rundt oss stormer det fremdeles. Det skaper økonomisk usikkerhet om framtida også her hjemme. Og det gir grunn til refleksjoner. For det er ikke bare oljeinntektene som har bidratt til at vi er i en særstilling internasjonalt. Vi innretter oss klokt. Og erkjennelsen av å være i samme båt er mer verdifull enn de fleste er klar over.

De første reaksjonene fra opposisjon og interesseorganisasjoner er like trauste som forslaget til statsbudsjett. KS er bekymret over kommuneøkonomien og NHO etterlyser verdiskapning. Begge har naturligvis rett. I mange kommuner vil de vanskelige økonomiske diskusjonene fortsette. På en rekke områder er det åpenbart behov for mer penger. Og i likhet med i NHO er det mange i fagbevegelsen som er urolig over hva vi skal leve av når olje- og gass-epoken er over. Du finner ikke noe klart svar på det i 2011-budsjettet. Men det er da statsminister Jens Stoltenberg vil peke på de lange linjene. Og han vil beskrive regjeringen som ei skute som svakt har endret kurs og som etter en lang ferd da vil komme til en helt annen havn enn det forrige mannskapet hadde satt seg som mål.

For å vite om det er en riktig beskrivelse, må du huske hvor de borgerlige regjeringene ønsket å styre landet. Vi husker alle angrepene på arbeidsmiljøloven, og løfter om skattelette. Fordi Stoltenberg-regjeringene reverserte foreslåtte skattelettelser, har man i 2011 rundt 14 milliarder flere kroner å bruke på velferdsstaten. Og siden 2005 har det blitt 70 000 nye ansatte i offentlig sektor. I motsetning til fagbevegelsen er det ikke alle som mener at det er en riktig prioritering.

Forslaget til 2011-budsjettet inneholder en rekke slike små veivalg som viser at vi har en regjering som lytter til fagbevegelsen:

– Uønsket deltid skal erstattes av heltidsjobber.

– Useriøsitet i renholdsbransjen skal bekjempes.

– Arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv fortsetter.

– Kvalitetskommunene følges opp.

Bare noen få eksempler på saker som neppe ville blitt finansiert over statsbudsjettet av en borgerlig regjering. Og som LO påpeker og understreker, så er sysselsetting hele tiden sak nummer én. Og statsministeren vil legge til velferd og miljø som de to andre stolpene i regjeringens langsiktige prosjekt.

Problemet med langsiktige prosjekter er at entusiasmen forsvinner undervegs. Enklere blir det ikke når målene kan virke uklare og resultatene alltid kan kritiseres. Det er en av årsakene til at valgflesk har en tendens til å fungere.