Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Arbeiderpartiet vil ha statlig finansiert tidlig ultralyd, Senterpartiet har sagt nei. Derfor er det stor spenning knyttet til hva et splittet SV faller endelig ned på når landsstyret møtes fredag.

Tidligere denne uka bestemte SVs sentralstyre seg for å si ja. Med det er Norge et skritt nærmere statlig finansiert ultralyd i 11.-13. svangerskapsuke.

SV-leder Audun Lysbakken begrunner vedtaket med at alle kvinner bør ha samme tilgang til tidlig ultralyd. Det er det samme resonnementet som ble avgjørende for Arbeiderpartiet. At bykvinner med grei økonomi allerede kjøper seg tidlige glimt av babyen i magen hos private gynekologer, brukes som argument for statlig finansiering.

Det er en kortslutning her. Som kjent er det mange ting velstående mennesker kan kjøpe for penger. Det betyr ikke at statlig innkjøp av den samme varen vil bidra til utjamning og folkehelse. Faktisk er det ingen dokumentert helsegevinst av tidlig ultralyd. Den sikreste effekten er muligheten for å sortere bort fostre med bestemte egenskaper.

Nettopp kombinasjonen av privat velstand og rivende teknologisk utvikling stiller store krav til oss når det gjelder etisk refleksjon og politiske visjoner. Etikken klarer ikke helt å holde tritt med teknologien. Men politikk handler om hva vi skal bruke fellesskapets penger på. Det er det spørsmålet SV bør holde fast ved: Skal vi bruke knappe helseressurser på en storstilt screening med liten eller ingen helsegevinst og med konsekvenser vi ikke helt kan overskue?

Lysbakken forsvarer sentralstyrets vedtak med at tidlig ultralyd skal være frivillig og at SV ikke ønsker et sorteringssamfunn. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at tidlig ultralyd vil slå ut annerledes i Norge enn i andre land, der det nå knapt fødes barn med visse kromosomfeil. En slik utvikling rammer mennesker som lever med ulike funksjonsnedsettelser og snevrer inn våre forestillinger om hvilke liv som er verdt å leve.

Dette handler ikke om at noen skal sette seg til doms over foreldre som velger bort, det handler heller ikke om kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. Det handler om hvorvidt staten skal finansiere jakten på avvik. Hvis vi mener noe med festtaler om mangfold og inkludering, har vi mye mer bruk for en stat som bruker penger på å utforme samfunnet slik at alle kan delta.

Som kjent er det hard kamp om ressurser i helsevesenet. Når den teknologiske utviklingen raser av gårde og kampen om helsekronene strammer seg til, trenger vi modige politikere som tør å si nei. Flere SV-ere har varslet kamp på helgas landsstyre. Spørsmålet er om de blir mange nok. Det hjelper ikke bare å si at man er motstander av sortering, man må også skape en politikk som bidrar til det motsatte.