Thor A. Nagell

Nils Roar Brevik gikk fra jobben som Kjemisk-leder på Hydro Aluminium Sunndal til jobben som en slags «mellommann» for Hydros Qatalum-prosjekt i Qatar. I Qatar har Hydro inngått et joint venture med Qatar Petroleum og bygger et aluminiumsverk som allerede i første byggetrinn vil få en årskapasitet på nesten 600 000 tonn aluminium. Det er 16 000 anleggsarbeidere fra en rekke land i sving og Qatalum har satt opp en egen by for dem. Her finner man blant annet moské, forretninger og nettkaféer. Til og med en egen imam er på lønningslisten.

«EMPLOYEE-RELATIONS»

Vi treffer Nils Roar Brevik på Qatalums hovedkontor inne i hovedstaden Doha. Anleggsområdet ligger tre-fire mil utenfor byen, bare omgitt av ørken og med tilgang til kaianlegg i Persiabukta. Brevik sitter i åpent landskap i tredje etasje. I det vi ankommer er han i samtale med Abdulaziz Anzi som er immigrasjonsassistent og innfødt qatari. Mange innfødte velger å ikke jobbe siden staten uansett utbetaler en pen lønn til samtlige av de rundt 300 000 qatari som bor i lille Qatar. Jobbene gjøres stort sett av de rundt 1,5 millioner fremmedarbeidere fra hele verden som søker lykken i dette søkkrike emiratet. Qatalum er verdens største gasseksportør og har gassressurser som av enkelte eksperter er anslått å vare i opptil 400 år med dagens produksjonsnivå.

I motsetning til Norge velger Qatar nå også å bruke egen gass til industriutvikling. I tilknytning til aluminiumsverket bygges et gasskraftverk i Qatalum-regi. Det vil produsere 1 325 GWh – tilsvarende tre Kårstø-anlegg. Like ved siden av ligger allerede et gasskraftverk som er enda større – på 2000 GWh. Det forsyner primært nettet i Qatar, men også et stålverk ikke langt unna.

Brevik er en av mange nordmenn her nede under prosjektperioden. Han har den noe spesielle jobben som en slags mellommann mellom ledelsen og de øvrige ansatte. Brevik var Kjemisk-leder på Sunndalsøra da han fikk tilbudet om denne jobben som skal vare ut 2010.

– Jeg skal jobbe med det vi kaller «employee-relations» – altså alt som har med de ansattes arbeidsforhold å gjøre eller forhold mellom ansatte og ledelsen, innleder han.

– Det høres litt ut som fagforeningsarbeid?

Brevik smiler:

INTET DILEMMA

– Det er en fordel at jeg har den erfaringen jeg har når jeg nå skal gjøre denne jobben her nede. Det er flott om jeg kan bidra til at organisasjonen utvikler seg i rett retning i samarbeid med ledelsen. Men siden det ikke er lov med fagforeninger må jeg respektere det og gjøre min jobb på en annen måte enn om jeg skulle vært fagforeningsmann, svarer Brevik.

– Hvordan føles det å være i den situasjonen. Er det et dilemma?

– Nei. Det gjør at jeg ser at ting kan foregå riktig uten å ha en etablert fagforening eller forbund i ryggen. Vi må prøve å bygge opp organisasjonen på en måte som gjør at de ansatte – uten å være organiserte – har en mulighet til å jobbe i et sikkert og trygt miljø. Og i et miljø der vi har god kommunikasjon med ledelsen og der vi føler at de ansatte blir respektert og verdsatt. Og at de har en mulighet til å påvirke arbeidssituasjonen sin. Det er det jeg skal være med å bidra til, sier Brevik og fortsetter:

– Jeg sitter selvsagt nå plutselig på den andre siden av bordet og må tenke annerledes enn det jeg er vant til. Men det fritar meg ikke fra å bruke vettet – og det har jeg tenkt å fortsette å gjøre også!

VELDIG LIK ORGANISASJON

Hydros jobb i Qatalum nå er å bidra til å få hele anlegget i full drift før de gradvis vil trekke seg ut.

– Du har jobbet i mange år i Hydro-systemet hjemme der Kjemisk har vært en sterk fagforening og der ledelsen i like mange år har vært vant til å forholde seg til fagforeningen. Ville den jobben du gjør her nå blitt vesentlig vanskeligere å gjennomføre dersom du skulle tatt den i en bedrift og et miljø der slike tradisjoner ikke «henger i veggene»?

– Ja. Jeg tror Hydro ser at måten vi jobber på i Norge med organisasjonskultur og samarbeidsfora er veldig gunstig for alle parter; man klarer raskere omstillinger, har mer effektive måter å kommunisere ut ting som skal skje eller ting som ikke burde ha skjedd. Det å starte opp en så stor bedrift som dette uten å ha den strukturen på plass er ganske krevende. Fordi ansatte ikke kan forholde seg til en fagforeningsleder i hallen eller andre avdelinger for å kommunisere ut endringer eller alt annet som skjer, må man her gå mye mer linjevei. Det er tungvint og det blir ikke den samme gode kommunikasjonen, svarer Brevik før han fortsetter:

– Jeg tror at på sikt vil man se at vi bygger opp en organisasjon som er veldig lik den vi har hjemme, men uten fagforeningstilhørighet. Jeg tror det vil være lurt å bygge opp arbeidskomiteer i avdelingene slik vi har avdelingsutvalg hjemme. Altså at man velger ut representanter blant de ansatte som kan være en slags talsmenn. Det tror jeg vil bli naturlig etter hvert. Her bygges det nemlig opp omtrent de samme organisasjonsstrukturene som vi har hjemme. Hvordan vi skal få det til blir spennende å jobbe med framover, smiler Brevik.

– Og det er jo derfor jeg er her. I tillegg til at vi ikke har den samme organiseringen som hjemme, har vi over 30 nasjonaliteter vi må forholde oss til. Det blir et stort, kulturelt bilde vi må sette oss inn i – det dreier seg etter hvert om 1 000- 1 100 ansatte ved verket.

ARBEIDSVILKÅR

Folk har 42 timers arbeidsuke. En arbeidslov regulerer antall timer folk jobber – du kan ikke overskride mer enn to timer overtid per dag, for eksempel. Overtid gjennomsnittsberegnes omtrent som i Norge. Og den betales med 50 prosent tillegg. Med hensyn til ferie er det mer klasseskille enn det nordmenn er vant til. Seniorer og høyere funksjonærer har litt lenger ferie enn andre arbeidstakere. Men alle utlendinger får hjemreiser betalt. Det er innført en «qatariseringslov» for å få flere qatari inn i yrkeslivet.

LO-Aktuelt nr. 7/2009