Da Stortinget behandlet Blaalid-reformen i 1999, lå det et forslag på bordet om å gi fagforeninger og klubber anledning til å gå til sak mot arbeidsgiver når det foregikk ulovlig innleie. Blaalid-reformen var arbeidsmarkedsreformen som gjorde inn- og utleie av arbeidskraft, lovlig.

Blaalid-reformen ble gjennomført under Bondevik 1-regjeringa. Ingen hadde flertall på Stortinget. Sentrum, som hadde regjeringa, måtte henvende seg til høyre- eller venstresida for å sikre seg flertall. I forhandlingene i komiteen var Arbeiderpartiets hovedfokus at de skulle være en del av flertall. Det ble de. Dette flertallet brukte de til å få et vedtak om å opprette et statlig utleiebyrå. Forslaget om at fagforeningene skulle ha søksmålsrett ble gitt opp og kom aldri til behandling i stortingssalen.

Siden reformen trådde i kraft i 2000 har det stått svart på hvitt i Arbeidsmiljølovens §14-2:

«Dersom det foreligger brudd på bestemmelsene i § 14-12 skal retten etter påstand fra den innleide arbeidstakeren avsi dom for at den innleide har et fast arbeidsforhold hos innleier.»

Etter påstand fra arbeidstaker. Før Blaalid-utvalget var det Arbeidstilsynet som hadde ansvaret for å føre kontroll med ulovlig inn- og utleie. Det var en massiv kritikk fra fagbevegelsen mot at Arbeidstilsynet ikke gjorde jobben sin på dette området.

Blaalid-utvalget løste dette med å legge ned Sysselsettingsloven og flytte straffebestemmelsene i forbindelse med ulovlig inn- og utleie over i den privat rettslige delen av Arbeidsmiljøloven.

Dermed var det opp til den enkelte arbeidstaker selv å påpeke og reise sak om at ansettelsesforholdet han hadde, var ulovlig. Det sa seg selv, og 13 års erfaring har vist, at det ikke blir mange saker ut av slikt. Siden reformen i 2000 har det ikke vært reist en eneste sak om ulovlig innleie. Og det har ikke vært fordi det ikke har forekommet ulovlig innleie av arbeidstakere.

Maktforholdet mellom en arbeidsgiver, som gir ansettelse og en arbeidstaker som i utgangspunktet ikke er ansatt er så skeivt som det går an. Det er bare dumminger som i en situasjon som midlertidig ansatt, bruker penger, tid og ressurser på å gå til sak. Klubber og fagforeninger har derimot både ressurser og motiv for å kunne gå til sak mot en arbeidsgiver som systematisk undergraver ansettelsesforholdene i bedriften. Men til nå har arbeidsmiljøloven sperret for denne muligheten.

Blaalid-utvalget møtte en massiv kritikk fra grunnplanet i fagbevegelsen. Dessverre valgte LO-ledelsen å dilte i rompa på Arbeiderpartiet, mens partiet var i sin mest markedsliberalistiske epoke. I stedet for å se hvordan reformen ville være med på å undergrave faste ansettelser og tariffsystemet sa de i hovedsak ja til reformen.

Det mest tragikomiske i stortingsbehandlinga i 1999 var at Arbeiderpartiet, med stor støtte av LOs ledelse, brukte flertallsposisjonen sin til å få et vedtak om et statlig vikarbyrå. Denne idéen forsvant som dugg for sola. Det viste seg at det ikke en gang teoretisk var mulig å opprette et slikt vikarbyrå på grunn av EØS-avtalens konkurranseregler. Ideen sank før den var sjøsatt.

NHO reagerer på forslaget med å innføre søksmålsrett for fagorganiserte med å si at forslaget vil være konflikt- og prosesskapende på den enkelte bedrift.

– Vi har et velutbygget system gjennom Hovedavtalen der partene selv har funnet frem til drøftelsesregler og tvisteløsningsmekanismer som har fungert i mer enn 100 år. Det er underlig at departementet nå legger opp til et regelverk utenpå dette systemet. Mener man at partene ikke klarer å løse uenigheter gjennom dialog? sier advokat i NHO Margrethe Meder på NHOs hjemmeside.

Nei, det er ikke rart at det ikke har vært noen rettsprosesser når det er den enkelte stakkaren som er utsatt for ulovlige ansettelsesforhold som må bære byrden.

Men en ting har NHO-advokaten helt rett i når hun sier at lovforslaget er et bestillingsverk.

Ja, dette er bestilt av grunnplanet i fagbevegelsen for 13 år siden, og det er på tide å levere.