Mette Johnsen Walker

I disse dager, midt i valgkampen, er det klart for et nytt skoleår. Mer enn 600.000 elever i grunnskolen har et spekter av følelser til hvordan det kommende året skal gå. Spent er nok også svært mange foresatte, i tillegg til landets om lag 70.000 lærere samt skoleledere. Skole er en viktig del av valgkampen der partiene kappes om å lage skolen med best innhold.

Det finnes utallige målinger og rapporter om hvordan de ulike skolene, kommunene og fylkeskommunene gir elevene det såkalte læringsutbyttet. Problemet med disse målingene er at de ikke ser hele bildet. De måler kun det som er mulig å måle, for eksempel elevenes leseferdigheter.

ph

De måler ikke elevenes dagsform eller køen foran kopimaskinen. De måler heller ikke at noen elever har kost seg med å bytte kabler eller satt tastaturet på hodet. Ei heller måles glemt pennal, bøker, matpakke eller at venninnegjengen er splittet opp. De måler ikke de gangene smart-tavlen oppfører seg problematisk på grunn av ustabilt nett, eller at toalettene er stengt fordi noen har hatt moro med å lage oversvømmelse der inne. Ei heller måler det trivselen, de gode samtalene eller tidsbruken på relasjoner som rett og slett styrker elevenes selvtillit eller styrker troen på fremtiden. Oppramsingen kan fortsette, men en typisk skoledag er full av uforutsette hendelser som må fikses samtidig som elevene skal lære.

La oss ha det helt klart:

• Lærerne gjør en formidabel jobb. Elevene er ikke like, selv om man har prøvd å fjerne ulikhetene gjennom de såkalte skolebidragsindikatorrapportene.

• Lærerne gjør en formidabel jobb selv om Felles nasjonalt tilsyn sier at ikke alt gjøres riktig og etter boken over hele landet.

• Lærerne gjør en formidabel jobb selv om ressursene er mangelfulle, og selv om det ikke er nok fagfolk til å ta seg av alle de forutsette og uforutsette hendelsene som skjer hver eneste dag året gjennom i skolesamfunnet.

Skoleledere og lærere har mye kunnskap om barn og unges læring og utvikling. De skjønner fort hva som går greit og hva som ikke går greit i de ulike klassene. De ser fort hva som trengs for å forbedre situasjonen. Derfor er det så frustrerende og fremmedgjørende med rapporter som har som forutsetning at alle elever er like, selv om absolutt alle vet at det ikke er tilfelle. Disse rapportene kan derfor være med på å påvirke omdømmet til lærerne og relasjonen mellom lærerne og elevene ved at lærerne blir detaljstyrt.

Disse rapportene sier ikke noe om hvorfor noen skoler gjør det bedre eller noen skoler gjør det dårligere enn andre. Det er altså ingen som helst læring i dette, kun rangering. Hva er da poenget? De måler ikke alt som skjer i skolen; samfunnsoppdraget sett under ett, men et utvalg der alle faktorer som gjør elevene ulike blir omgjort til et tall, og dermed skal elevene være like. Lærerne, skolelederne og de andre yrkesgruppene i skolen er fagpersoner i skolen. De er profesjonsutdannede, og har dermed både kunnskap og erfaring for å gjøre den jobben de er ansatt for å gjøre. Det de trenger er handlefrihet til å utføre jobben.

ph

Når skolen nå begynner, er det å håpe at alle ser hvilken enorm betydning de ansatte har for de unges trivsel og læring, at ikke en eneste dag er lik, og at de som jobber der virkelig brenner for å gjøre en så god jobb som mulig for hvert enkelt barn og hver enkelt ungdom.

For dette skoleåret ønsker vi i Skolenes landsforbund at kommuner og fylkeskommuner får politikere som ser hvilke muligheter det gir å gi de ansatte tillit til å gjøre den jobben de er ansatt for å gjøre, og legger til rette for at skolehverdagen går så knirkefritt som overhodet mulig.

Skole-Norge trenger lokale politikere som bygger videre på de ansattes kunnskaper og erfaringer. En god og tilpasset skole for alle må være målet!

Lykke til med nytt skoleår!