Av Hans Henrik Fafner

1. mai møttes 16 forskjellige partier og arbeidergrupper fra den egyptiske venstrefløyen. De møttes i hovedstaden Kairo, og sammen formulerte de 16 krav til reform og forandring. Det var andre gang siden Mubarak-styrets fall at de kunne møtes på arbeidernes internasjonale kampdag, og det var andre gang de formulerte en liste med krav til det nye regimet, som fulgte etter revolusjonen.

Blant kravene er en minstelønn på 1500 egyptiske pund (knapt 1500 NOK) i måneden, utvidelse av det sosiale sikkerhetssystemet til å dekke hele befolkningen, samt omfattende reformer av hele det sosiale nettverket i landet.

At det kan la seg gjøre å formulere denne typen lister med krav, er uttrykk for at Egypt lever med en ytringsfrihet som har fått et helt annet omfang enn før revolusjonen i januar 2011. Det hører til på den positive siden. Imidlertid er det bekymringsfullt at listen, som gruppene formulerte på årets maidag, er nærmest identisk med den rekken av krav, som et lignende forum formulerte akkurat et år tidligere. Det tyder med andre ord på at det ikke er skjedd stort på reformsiden til tross for de nye makthavernes løfter, og det skaper naturligvis en rekke spesielle forventninger til presidentvalget, som tar til i vår.

Streiker i Mahallah

Hvor står arbeiderne? Hvor står den nye fagbevegelsen? Hvem av de mange presidentkandidatene taler tydeligst det språket som revolusjonen skapte?

Disse og mange lignende spørsmål er det mange egyptere som stiller seg for tiden, og i og med at det egyptiske presidentembetet er en veldig mektig posisjon, kommer dette valget også til å stå som en form for kollektiv status over hvor omveltningene har ført Egypt.

– Den politiske debatten har endret seg, og vi har fått oppfylt noen mål, men jeg kan ikke si at vi har fått alt vi ønsket oss, sa formannen for det nye, uavhengige forbundet for offentlig ansatte sjåfører (PTA), Ali Fatou, til egyptisk presse tidligere denne måneden.

Opptakten til presidentvalget har vært lang og komplisert. Da revolusjonen avsatte Hosni Mubarak i begynnelsen av 2011 tok den militære overgangsregjeringen makten for å sikre en viss stabilitet. Den startet med å love reformer, mens et utvalg ble satt ned for å utarbeide en ny, demokratisk forfatning for Egypt.

Grensene for ytringsfrihet og frihet til å møtes ble utvidet, og overgangsregjeringen hevet minstelønnen til 700 pund i måneden, mens den vedtok at ingen offentlig ansatt i den andre enden av lønnsskalaen kunne ha en månedslønn på mer enn 35.000.

Uavhengige fagforbund ble også tillatt, om enn kun på papiret, fordi Mubarak-tidens regimetro fagbevegelse fortsatt står som de organiserte arbeideres offisielle representant, samtidig med at legitime kampmidler som streiker og sosiale protester raskt ble forbudt med henvisning til landets kompliserte økonomiske situasjon. Og nettopp en mann som Ali Fatou har flere ganget stått fram og klaget over at Mubarak-tidens fryktede hemmelige politi fortsatt opererer og holder et våkent øye med politisk og faglig aktivisme.

Den folkelige tillit til overgangsregjeringen led enda en knekk da valget til Folkeforsamlingen (parlamentet) ble avholdt i november og desember i fjor. Valget ble i det store og hele betegnet som fritt, hvilket ikke minst kunne merkes ved at Det Muslimske Brorskap og de konservative salafister, som hadde vært forbudte bevegelser under Mubarak, stilte opp og satte seg på knapt 70 % av parlamentets plasser. Men overgangsregjeringen ble sittende og holdt på makten, noe som betyr at Egypt hadde fått et nytt parlament, som i virkeligheten var uten innflytelse.

Hele denne situasjon førte i mai i år til nye arbeidsnedleggelser på tekstilvirksomhetene i byen Mahallah. Det var her det hele startede i 2008. En tilsvarende streik blant tekstilarbeiderne fikk støtte blant studenter og unge intellektuelle, og det ble kanalisert over i revolusjonen i fjor. Så det hadde naturligvis stor symbolbetydning da 20.000 tekstilarbeidere i Mahallah i år forlot maskinene. Til forskjell fra 2008 ble arbeidsnedleggelsen heller ikke møtt med kampkledte politisoldater, selv om den i overgangsregjeringens øyne var ulovlig.

Streiken er slutt igjen, men den er kommet til å stå som en påminnelse om at revolusjonen kan fortsette, hvis utviklingen ikke fører til ekte demokrati og reformer, og det er bakgrunnen for det igangværende presidentvalget.

Islamistene har skuffet

I alt 13 kandidater appellerer til de egyptiske velgernes gunst, men hvis man ser på de to, som ifølge både meningsmålinger og politiske analytikere ser ut til å klare seg godt, er utsiktene til virkelige reformer ikke oppløftende.

Det dreier seg om Ahmed Shafik og Amr Moussa. Shafik er tidligere sjef for det egyptiske flyvåpenet, og Amr Moussa har en fortid som mangeårig generalsekretær for samarbeidsorganisasjonen Den Arabiske Liga etterfulgt av en tid som egyptisk utenriksminister.

Begge har dype røtter i Mubarak-tiden, og begge presenterer seg selv som garantister for den stabiliteten mange egyptere i dag etterlyser. Med sin militære bakgrunn står Ahmed Shafik på god fot med overgangsregjeringen, som flere og flere betrakter som et nødvendig onde, og Amr Moussa har et solid internasjonalt renommé, som ikke minst i økonomisk forstand kan sikre verdenssamfunnets støtte til Egypt framover. På mange måter forståelige motiver for å stemme for en av de to, men ikke videre befordrende for de omfattende sosiale reformene som arbeiderne i Mahallah og andre steder ønsker seg.

Bildet henger sammen med at de islamske bevegelsene på mange måter har skuffet. Både Brorskapet og salafistene står i dag anklaget for å ville ha makt for maktens skyld, for siden parlamentsvalget for et halvt år siden er det ikke blitt stort av deres reformplaner og politiske løfter.

– Vi var simpelthen så stolte over at ikhwan (Brorskapet) skulle representere oss, heter det i lokal presse fra Ahmed Helmy, som er en av kairos omkring 110.000 taxisjåfører. – Vi tenkte at de nå ville lede landet rettferdig ut fra islamske prinsipper. Hele min familie stemte for dem. Men de er som alle de andre. De lyver og bedrar akkurat som alle de andre.

Mange hefter seg ved at Frihets- og Rettferdighetspartiet, som er Brorskapets politiske parti, lovte at de høyst ville gå etter en firedel av plassene i Folkeforsamlingen. Dette skulle sikre en sund, politisk pluralisme, med da det kom til stykket, gikk de etter det maksimale antall plasser. Brorskapet lovte også å avholde seg fra å stille til presidentvalget, men lanserte likevel Khairat el Shater. Han ble diskvalifisert og avløst av den langt mindre karismatiske Muhammed Morsy. Bortsett fra at denne politiske uærligheten nå fordømmes som uislamsk, kritiseres bevegelsen for ennå ikke å ha formulert en klar reformpolitikk. Og ingen vet hvordan islamistene i Folkeforsamlingen vil gripe situasjonen an, når den politiske makten etter planen overdras hit 1. juli, noe som får flere og flere til å tvile på om dette overhodet kommer til å skje.

Arbeiderkandidat uten innflytelse

Derfor rettes en stor del av oppmerksomheten seg mot Kaled Ali, selv om hans presidentsjanser er små. Med sine 40 år er han den yngste blant kandidatene, og han stiller opp individuelt, som betyr at han ikke har en tung politisk bevegelse bak seg. Men han skiller seg ut ved å være den som tydeligst taler for de reformkravene, som fortsatt er revolusjonens krav.

Khaled Ali har i mange år vært en framtredende menneskerettighetsaktivist. Allerede i 1999 begynte han som ganske ung advokat å arbeide med Hisham Mubakak Senteret for Menneskerettigheter i Kairo, og her kom han til å stå som markant talsmann for samfunnets svakeste grupper, nemlig bøndene og arbeiderne. Han involverte seg tidlig i arbeidet for å skape en uavhengig fagbevegelse, og han var med på å omforme protestene i Mahallah i 2008 til en politisk bevegelse. Det var i denne funksjonen han så sent som et par måneder før revolusjonen tvang Mubarak-styret til å fastslå ved lov, at den egyptiske minstelønna skulle utgjøre 1200 pund i måneden – en lov, som styret aldri tok skritt til å omsette i virkeligheten.

– For meg er sosial rettferdighet ikke bare et slagord, sa han tidligere i måneden til dagbladet Al Ahram. – Jeg henvender meg direkte til de fattige og til middelklassen, hvor jeg tror at mine velgere er.

Hassan Nafaa, som er professor i politologi ved Cairo University, påpeker det paradoksale i at Khaled Ali sier alle de riktige tingene, og likevel er uten innflytelse.

– Han er troverdig og arbeider hardt, og han har en dyp tro på sosial rettferdighet, lyder hans analyse. – Men hans problem er at han har vansker med å finne fotfeste utenfor en snever sirkel av menneskerettighetsaktivister og folk fra den uavhengige fagbevegelsen.

Splittelse

Dermed setter professor Nafaa fingeren på et av Egypts alvorligste problemer akkurat nå. Revolusjonen har ført til splittelse på mange måter. De forskjellige islamske bevegelsene har ikke levd opp til deres egne løfter, og venstrefløyen, som sto forrest i revolusjonen er på en lignende måte splittet og har aldrig fått virkelig innflytelse. Folk legger vekt på erfaring framfor ungdom og initiativ, de satser på det sikre, også selv om det betyr at de vidtfavnende reformer blekner.

– Og det betyr jo at nesten uansett utfall av dette presidentvalget, vil Egypt fortsatt stå med en lang rekke uavklarte spørsmål, fordi landets arbeidere ennå ikke har sett de reformene som utløste hele prosessen, slutter han.

En bussjåfør i det sentrale Kairo formulerer det nesten enda tydeligere, i sin uttalelse til dagbladet Al Masry al Yaum.

– Vi har mistet overblikket. Det er for mye å ta stilling til, og det betyr at folk går etter det sikre og velkjente, sier han. – Men det betyr også at de store taperne i denne demokratiske prosessen blir arbeiderne.

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen