Den faglig-politiske debatten på LO-kongressen
– Foruten noen få som rydder bordene her, er jeg den eneste svarte kvinnen i salen
Renholder Felicia McGill Cephas kom med et helt eget, personlig innlegg til den faglig-politiske debatten i Folkets Hus i kveld.
– Denne salen viser at det fortsatt er en jobb å gjøre, sa Felicia McGill Cephas, tillitsvalgt i Norsk Arbeidsmandsforbund. Hun er en av svært få delegater på LO-kongressen med minoritetsbakgrunn.
Bjørn A. Grimstad
anne.siri@lomedia.no
Der oppe på samme podium, hadde LO-leder Gerd Kristiansen og Ap-leder Jonas Gahr Støre nettopp stått. Det var applaus og folk reiste seg. De eide tilhørerne, de snakket til sine egne.
LO og Arbeiderpartiet, som hånd i hanske. Aldri langt fra hverandre, fysisk bare et par hundre meter unna på Youngstorget i Oslo.
Da hovedtalerne forlot scenen, hadde nøyaktig 64 delegater tegnet seg for tre tilmålte minutter hver på talerstolen.
Temaene fløy gjennom lufta, det handlet om dansere som ser at pensjonen glipper, om EØS, og om arbeidsløshet.
Så er det Felicia McGill Cephas’ tur. Hun har blodrød t-skjorte, er svart i huden, svart i håret. Delegaten fra Norsk Arbeidsmandsforbund ser utover forsamlingen.
– Denne salen viser at det fortsatt er en jobb å gjøre, sier hun.
Felicia McGill Cephas peker på at LO skal jobbe for et inkluderende arbeidsliv.
Om ikke alle som sitter på konferansestolene eller henger inntil veggene er etnisk norske, så er det heller ingen helt svarte her. Skjønt, vi får øye på noen få, men de er «utenlandske gjester».
– Jeg er renholder. Felles for mange av oss er at vi har en annen farge og at vi snakker et annet språk. Vi har også det til felles at vi er redde for å miste jobben. Redde for å si fra, fortsetter Cehpas.
I storsalen er det helt, helt stille.
– Vi har større risiko for å bli utnyttet og for å bli ofre for arbeidslivskriminalitet.
Hun fortsetter.
– Jonas, inkluderende politikk er det vi trenger. Stemmene våre må bli hørt, vi må få bli med i fellesskapet, fortsetter delegaten.
Tre minutter går fort, ordstyrer bryter inn. Felicia McGill Cephas rekker å si det hun skal, iallfall nesten.
Hun går ned, delegatene klapper. De klapper mer. Så er det videre, for talelista må krympe, innen klokka 18.00 skal det hele være over.
Yrkesfag, lærlinger, arbeidstid. Treminutters-innleggene farer gjennom rommet.
Distrikter, offentlig sektor. Flystasjonen på Andøya, outsourcing, jernbane.
Delegatene snakker varmt om et politisk skifte til høsten. Flere lover på direkten at de skal stemme på Jonas – hvis han lover å gi dem noe tilbake.
Så er det Jonas Gahr Støres tur igjen, han går på talerstolen for å lukke seansen. Noen innlegg gjorde større inntrykk enn andre.
Han trekker fram flere. Han trekker fram renholderen Felicia.
Støre snakker om sitt eget, Arbeiderpartiet. Om nestleder Hadia Tadjik som pleier å minne om den etniske sammensetningen når hun skuer utover fullsatte lokaler. Er den bra nok?
– Sånne forsamlinger er ofte ikke satt sammen akkurat sånn som folk er ellers. Fagbevegelsen har også en jobb å gjøre her, sier Jonas.
Han snakker om verdier. Om en sterk arbeidsmiljølov, for at Felicia og kollegene hennes skal føle trygghet i jobben de gjør.
Det gode faglig-politiske samarbeidet skjer ikke bare på Youngstorget, avslutter Støre. På arbeidsplassene, det er der det skjer.
Dette er en sak fra
Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.
