Betina synes jenter bør tåle litt grovsnakk på jobb: – Vi kan ikke ha for hårsåre kvinnfolk inn her

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

Hun er drøye halvannen meter, har lyst, langt hår og har måttet bevise at hun kan jobben hun elsker.

Hun liker å jobbe med nevene, grave ei grøft, ta ned et skilt, sette opp et nytt. Hun liker å sette seg inn store kjøretøy og rydde vei, gjerne i en lastebil eller putebil, den med kollisjonspute og en blinkende pil for å varsle at noe er skjedd.

Hvis noen spør hva hun driver med, svarer 30-åringen at hun jobber med vei og vedlikehold. Av og til møter hun hevede øyenbryn – er det ikke flest menn i den bransjen?

Jo da, men jentene kommer etter, og Betina vil ha flere av dem ut på veiene.

– Hvis de passer inn, da, føyer hun til.

– Passer inn?

– Ja, vi kan ikke ha for fisefine kvinnfolk inn her. Nei, skriv «hårsår», du.

Ratt og rally

Hun sitter i en sofa i et rekkehus på Hamar med katten Klara malende på fanget. Oliver på ett år og åtte måneder er i barnehagen, samboeren Tony er på jobb.

– Jeg har nødryddet, sier hun, og ja: Et knippe leker ligger samlet i et hjørne på gulvet. Over henger en flatskjerm og veggpryd av det mer særegne slaget: et ratt fra en mini-cooper og to felger farget i sølv og gull. Over sofaen er det plassert to hyller med pokaler fra den gangen samboeren kjørte rallycross.

Da Betina flyttet fra hjemstedet på Vestlandet til Tony i Innlandet, ville kjæresten ta ned både ratt, felger og pokaler, men Betina stoppet ham – hun så ingen grunn til å mykne på interiøret.

– Han trengte da ikke forandre noe bare for at «kjerringa» skulle flytte inn, sier hun og ler:

– Ja, jeg sier kjerring, jeg er vestlending. Og jeg har alltid vært ei «guttejenta».

Jan-Erik Østlie

– Trodde utslettet var smittsomt

I den lille bygda Omastrand, plassert blant fjord og fjell omtrent midt mellom Bergen og Odda, var det så få elever på skolen at flere klasser måtte slås sammen til en.

I tidlig oppvekst var Betina den som kunne fortelle vitsen om at svenskene kledde seg nakne under krigen fordi de ventet på en sexbombe – hun har alltid vært litt røff i kjeften.

Men inni henne var det sårt. Hun hadde en alvorlig grad av atopisk eksem, og var inn og ut av Haukeland sykehus for å få ulike behandlinger.

Hun led også av astma og fikk ikke døyvet et nesten hyperaktivt behov for action, men det var utslettet som var verst.

Hun hadde skorper og sår over alt, huden var så tørr at det føltes som om hun skiftet ham hver fjortende dag. En gang var det en som sa til henne at hun hadde «bestemorshender».

– Etter det begynte jeg å gjemme bort nevene mine.

– Følte du deg annerledes?

– Ja, det var ikke vanskelig å føle seg annerledes, for de andre ville jo ikke være med meg.

Hun stopper å klappe Klara og ser opp.

– De trodde jo utslettet mitt var smittsomt.

Jan-Erik Østlie

Heller motor enn matte

Heldigvis hadde Betina sin egen lille gjeng, hun hadde Martin, Veronika og Alexander. Men teoretiske skolefag har aldri vært hennes greie, og matte var verst.

Hun forteller med en avvæpnende latter.

– Mamma kunne heller ikke matte. Derfor fikk jeg av og til med en lapp på skolen: «Beklager, Betina har ikke gjort matteleksene fordi faren er på jobb».

Faren var kaptein på en kjemikalietanker som reiste verden rundt, og Betina ville bli det samme som pappa.

Da hun var med foreldrene på sommerferie i cabincruiseren, var hun like opptatt av båtmotoren som av sol og bading.

– Pappa kunne knapt løfte på lokket til maskinrommet før jeg var nedi der.

Skar i egen hud

Etter å ha slitt seg gjennom ungdomsskolen, ville hun derfor starte på Bergen Maritime, men måtte la det være. Betina sier det uten omsvøp:

– Jeg fikk ikke lov til å flytte for meg selv fordi jeg hadde slitt med psyken og selvskading.

Hun, som i barndommen hadde hatt en hud som revnet og blødde av eksem, begynte som ungdom å skjære i seg selv.

– Istedenfor å ha smerten innvendig, gjorde jeg den utvendig, forklarer Betina.

– Vet du hvor smerten kom fra?

Hun tenker seg litt om.

– Nei, egentlig ikke. Jeg var vel bare litt «emo», litt deprimert, sier hun, og himler med øynene av sitt eget ordvalg. Ansiktet veksler mellom det harde og det myke.

– Det var jo ikke «bare». En periode var det så ille at jeg ikke ville leve lenger.

«Hjemme» på ungdomspsykiatrisk

Hun fikk plass på ungdomspsykiatrisk avdeling på Haukeland. Betina er langt ifra religiøs, men syntes det var som å komme til et slags himmelrike.

På sykehuset fikk hun ikke bare samtaleterapi, men også undervisning i små grupper, med mange praktiske oppgaver.

Hun fikk spille trommer og gitar, ikke den forbanna blokkfløyta, og fikk holde på med keramikk.

– Det var noe helt annet. Og folk brydde seg. På ungdomspsykiatrisk følte jeg meg hjemme.

Hun putter inn en snus og passer på at fotografen ikke fanger leppa med kamera. Forteller at hun egentlig ville bli værende i himmelriket på Haukeland, men måtte ut i det virkelige liv.

Og ut kom hun – helt til steder som Singapore og Hongkong, Rotterdam og Gdansk, Qatar og Mississippi.

Lærling som motormann

Hun prøvde seg først i faget teknisk industriell produksjon i nærheten av hjemstedet, men trivdes ikke.

Da møtte hun like godt opp i resepsjonen til farens rederi og ba om å få bli lærling som motormann, som det het den gangen – i dag heter det skipsmekanikerlærling.

To dager før 17-årsdagen mønstret hun på en kjemikalietanker med et motorrom som gikk over tre dekk, mer enn stort nok at hun kunne gå oppreist rundt i det.

Riktignok var det en kollega, en eldre filippiner, som mente at Betina fikk holde seg til å skure dekk, ei jente skulle ikke få olje på fingrene. Men ellers ble hun tatt godt imot.

– Det er ei tid jeg savner veldig, sier hun.

Der var jobb fra åtte om morgenen til åtte på kvelden, med vask av svære motorstempler, separering av olje og en hel del vedlikehold, men også dekksgolf, dart-turnering og karaoke på kveldene, pluss bar-til-barrunder i land.

Det var bare noe dager til Betina skulle fylle 18 år, da det gikk helt galt.

Hun har på seg en hvit genser med pastellfarger og påskriften «Tropical dreams» når hun forteller. Motivet er tilfeldig, men drømmen brast.

– Da kom angsten, sier hun kjekt.

Syk langt fra land

Hun satt sammen med noen andre i mannskapet og så en film da hun kjente at pulsen steg. Hun rev av seg sokkene og støttebandasjen hun hadde rundt det senebetente håndleddet, alt strammet og hun trodde hun skulle bli kvalt.

Tankeren lå midt i Mississippi-elva og det var over et døgn til den skulle i land. Det var ingen lege om bord, bare en styrmann med opplæring i utvidet førstehjelp.

Betina turte ikke sovne fordi hun var redd for å dø. Hun fikk av og til en halvtimes pause, før pulsen galopperte gjennom henne igjen – det hele tok ikke slutt før hun landet med et fly i Bergen flere døgn senere.

Før det hadde hun vært gjennom et helvete.

Flytur fra helvete

Da tankeren kom i land, ble 17-åringen sendt alene til et sykehus i New Orleans. Hun hørte ordet «pacemaker», men legene fant ikke noe feil med hjertet.

Hun ble sendt til flyplassen med resept på noen piller, men der var det ikke noe apotek og Betina fikk et nytt angstanfall i flyet. Maskinen lettet derfor aldri, og den norske jenta ble sendt til et nytt sykehus i New Orleans.

Der gjentok historien seg: Legene fant ikke noe galt, hun ble sendt til flyplassen, fikk et nytt anfall og kom på enda et nytt sykehus. Der var det en sykepleier som forsto hva 17-åringen led av.

Betina fikk beroligende og kvalmestillende, som hun passet på å ta hver femte time før virkningen gikk ut. På flyet fikk hun en treseter for seg selv, og på mellomlandingen fikk hun utdelt rullestol.

Ellers husker hun ingenting av hjemreisen.

– Engelen min

Nesten 13 år er gått siden den gangen, og Betina har prøvd seg på flere yrkesveier. Hun ville ta fagbrev som motormann, men angsten kom i veien.

Hun jobbet i en tilrettelagt bedrift med å lage og kjøre ut mat til eldre i bygda, tok lastebillappen, jobbet i tunnel for Veidekke via et bemanningsbyrå og havnet på en veikontrakt i Innlandet for Isachsen.

Det var der, på anleggsveien, at hun møtte tippbilsjåføren og rallycrosskjøreren Tony, og etter hvert flyttet til rekkehuset på Hamar.

Valget var ikke enkelt. Betina har nemlig en datter fra et tidligere forhold som valgte å bli boende hos faren på Vestlandet, der hun har skole og venner.

Leonora er i dag ni år, og er hos moren i feriene.

– Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg kunne flytte, sier Betina.

Hun knytter armene over brystet, som en beskyttelse.

– Jeg svarer at så lenge jeg vet hun har det godt … Men hun er jo engelen min. Det var et tøft valg.

Country og børse

Betina må stadig vekk ta en pause i intervjuet fordi telefonen ringer fra jobb – der er spørsmål om et leskur som skal plasseres eller et rekkverk som blir blokkert.

Betina er i dag bas og koordinerer arbeidet til kollegaer i Mesta. Hun er også nestkommanderende i det lokale Sivilforsvaret og kalles ut på øvelser eller i kriser.

Det er lenge siden hun har fått tid til å hente fram campingvogna og dra på en countryfestival eller et skytterstevne, der hun pleide å stille med børse.

Betina engasjerer seg også i mangfoldsarbeid i Mesta og kvinnespørsmål i Arbeidsmandsforbundet. Hun er med i forbundets kvinnenettverk og er med å administrere nettforumet Kimmy, der diskusjonen går:

Hvordan er det egentlig å komme inn i en bransje hvor det i alle år har vært flest menn? Hvor mye skal jentene tilpasse seg, og hvor mye skal de kreve?

Siklende sanktbernhardshund

Betina er kjent for å snakke rett fra levra.

Og der mange i bransjen mener at mannfolka må dempe grovsnakket på brakker og anlegg fordi flere jenter er kommet til, mener 30-åringen at gutta skal få bevare sjargongen.

Hun liker den.

– Vi må tåle litt humor. Jeg kan «prate» like mye som mannfolka, jeg, sier hun.

– Men det er klart det er forskjell på om en kollega oppfører seg som en siklende sanktbernhardshund enn om han kommer med en humoristisk kommentar.

– Hvor går grensa for hva som er akseptabelt?

– Det er vanskelig å forklare. Men det er noe med om kommentaren er rettet mot deg personlig eller er ment som generell humor.

– Har du selv opplevd ubehagelig oppmerksomhet på jobb?

– Nei, jeg vil ikke påstå det. Jeg har opplevd bli klapset på rumpa en gang. Jeg sa ikke ifra, men syntes det var ugreit.

Jan-Erik Østlie

– Metoo over stokk og stein

Den mannlige fotografen skyter inn et spørsmål:

– Hva synes du om metoo-debatten?

– Jeg synes det er bra at den kom, men at det gikk litt over stokk og stein. Enkelte utnytta den – plutselig var jo alt metoo.

– En kollega av deg har sagt at du må være «halvt mann» for å trives i anleggsbransjen. Er det ikke rom for andre typer?

Nå smiler Betina:

– For å være ærlig: egentlig ikke. Det er derfor jeg sier at du ikke kan være for hårsår i denne bransjen. Den passer ikke for alle.

Dialekta fra vest kommer fram igjen:

– Du må du ha litt bein i «naso».

Betina nøler. Lurer på om hun tør si en ting til:

– Jeg vil jo ha flere damer inn i bransjen, men ikke for mange.

– Ikke for mange? Det lyder da fiendtlig?

– Ja, jeg ser det. Men jeg vil ha bransjen som den er.

– Bevare det litt røffe miljøet?

– Ja, det er en grunn til at jeg ikke ble sykepleier – da hadde jeg omtrent bare måttet jobbe med kvinnfolk.

Lever med angsten

Vi går ut for å ta bilder på de hvitkledde jordene rundt rekkehuset. Betina sier hun savner datteren i vest, hun savner fjord og fjell, men hun har fått en viss forkjærlighet for den tørre vinteren på Hamar.

Angsten lusker i bakgrunnen, hun tror hun har arvet den fra moren og at den er kommet for å bli. Hun blir varm i øynene:

– Tony har vært fantastisk opp gjennom: Han kan nesten lese at et anfall er på vei før jeg er klar over det selv.

Hun tror aldri hun vil bli kvitt angsten helt.

– Men jeg har lært meg å leve med den.