Da Tusenfryd måtte permittere, valgte teknikerne å dele solidarisk på jobbene

Det er en solfylt maidag og gradestokken topper 15 grader. Vanligvis har Tusenfryd holdt dørene åpne i allerede to uker. Det har pleid å brake løs den første helgen i mai med russens dag. Noen av tenåringene har gått hånd i hånd og kanskje delt en softis, mens andre har måttet løpe til nærmeste WC etter en tur med Spin spider, til musikken fra DJ-er som har dundret i bakgrunnen.

Hvert år har fornøyelsesparken med sine 500.000 besøkende klart å følge åpningsplanene. Ikke engang snøfallet på siste halvdel av 1990-tallet hadde stanset dem.

– Grepene vi nå tar vil oppleves som en belastning for mange, og de vil få store konsekvenser i det norske samfunnet, sa helseminister Bent Høie under pressekonferansen 12. mars.

Koronaviruset spredde seg raskt, og hverdagen til flere hundretusener nordmenn ble snudd på hodet. Teknikerne på Tusenfryd var intet unntak. Tiltakene betydde blant annet at alle arrangementer hvor det kunne samles store folkemengder, måtte holde stengt, i første omgang ut april, og etter hvert også ut mai for arrangementer med over 50 personer.

Permitteringer

Teknikerne på Tusenfryd fortsatte i stillingene sine fram til 20. mars. Vanligvis hadde de jobbet gjennom vinteren og begynt våren med å gjøre parken klar til ordinær åpning. Men med koronaspredning kom uroen. Strakstiltak ble iverksatt.

Som resten av Norge ble sosial distansering normen og ved minste tegn til symptomer på Covid-19 skulle teknikerne holde seg hjemme.

Som regel utføres det meste av de store overhalingene når parken er stengt for publikum.

– Idet Tusenfryd stenger dørene om høsten, begynner forberedelsen for det kommende året, sier Trond Stokkenes, tillitsvalgt for teknikerne på Tusenfryd.

Før 20. mars og permitteringsvarslene hadde han hatt samtaler med ledelsen. Det så mørkt ut, og alle ansatte kom til å bli minst delvis permittert. Kun ledelsen kom til å fortsette. De økonomiske tapene ville bli store.

Trond og teknikerne kunne velge om enkelte skulle bli fullt permittert og gjenværende fortsette i hundre prosent stilling, eller om de skulle være mer solidariske. De valgte delvise permitteringer.

Teknikerne med lengst ansiennitet skulle etter hvert permitteres 60 prosent, og de med kortest ansiennitet 80 prosent.

I praksis betydde det at mellom 25. mars og 14. mai jobbet enkelte én dag i uka og andre to dager i uka. Og lenge visste de heller ikke når de kunne komme til å åpne igjen.

• Les også: Her desinfiseres Norges travleste togstasjon

Økonomiske- og fritidstiltak

Morten Olsson brukte permitteringstiden på å mekke på veteranbilene sine.

– Jeg tenkte kanskje å kunne selge en eller to av bilene hvis det skar seg litt, sier han og ser opp fra bassenget hvor familieattraksjonen Ragnarok vanligvis pleier å gå.

Flåter i vikingstil tar grupper på opptil ni gjennom fossefall og malstrømmer og ingen kommer tørrskodd ut. I dag er Morten bare glad for å være tilbake og enn så lenge ikke gi opp veteranbilene sine.

Navnebroren hans Morten Christiansen, som har Spin spider som hovedansvarsområde, har blitt veldig var på å holde god avstand til kollegaene, men savner at pausene var noe mer løse og tettere kontakt med folk.

– Jeg tror vi er alle enige at det er godt å være tilbake. Det blir fort kjedelig å gå rundt hjemme og gjøre forefallende arbeid, sier han.

På den snille berg og dalbanen Western Express holder Knut Gresdal og Jan Gulbrandsen på å få på plass vognene. De sjekker grundig understellet. Den nye åpningsdatoen 13. juni nærmer seg, og de er mest spent på hvordan det blir å følge smittevernstiltakene. De skal sette opp påminnelser om at gjestene må holde avstand. Det kan ikke være like mange på hver berg- og dalbanetur som tidligere. Også før koronapandemien har det vært travelt i fornøyelsesparken.

– Operatørene er førstelinja med hovedansvar, men vi har tidligere hatt episoder hvor teknikerne trår til med fysisk kontakt, sier Knut.

• Les også: Maja og Simon bygde livet sitt rundt jobben på flyplassen. En dag i mars mistet de alt

De begynner å humre og forteller om den gangen da en godt voksen onkel tok Loopen med nevøen og begynte å rope og be om at de måtte stanse og få ham tilbake til start. Problemet er at berg-og-dal-banen er enveiskjørt, og han hadde kommet til et høyt punkt hvor det ikke bare var å klatre ut på egen hånd.

– Operatøren prøvde å få ham til å bli med og kjøre gjennom. Men han satt der med øynene som to svære tinntallerkener. Da måtte vi i teknisk trå til med stige og hente ham, sier han.

Gamle gubber

Fra spøk til alvor. Jan trekker fram at slike episoder kan forekomme også under korona og at enkelte av teknikerne kan være i risikosonen.

– Vi tenker på at vi er en haug med gamle gubber. Derfor en slags risikogruppe. Regnet ikke vi på det her om dagen, og landa på at snittalderen er 52 år?

Trond som selv er 61 år, smiler og humrer.

– Poenget er at vi skal ikke være mange syke før alt stanser. Og symptomene på covid-19 ligner en del på en forkjølelse, sier en noe bekymret Knut.

Da Arbeidsmanden var på besøk i 2011, var det kun Trond Stokkenes og Svein Flugheim som var fagorganiserte blant teknikerne. I dag teller de åtte medlemmer i Arbeidsmandsforbundet.

Svein jobber fremdeles og kan i prinsippet snart gå av med AFP. Men han trives godt med å være tilbake på jobb. Både han og Trond er egentlig utdannede elektrikere.

Nå inspiserer han oppvaskmaskinen i Vertshuset. En fungerende oppvaskmaskin er en forutsetning for Tusenfryds største spisested. Han titter inn og lurer på om ikke de må skifte ut pumpa eller slangene, mens Trond skjærer grimaser og tuller med kameraten.

Takknemlig

Det som går igjen når teknikerne beskriver hva de liker best med arbeidshverdagen, er at den er variert. I prinsippet skal alle kunne jobbe med alt i parken. Krzysztof Mogila, som opprinnelig er steinlegger fra Polen, jobber halve tiden som gartner og halve tiden som tekniker. Han og gartneren jobber med å rydde vekk tregreiner denne tirsdagen. Han syntes det var kjedelig å være permittert, men er samtidig veldig takknemlig for at det ikke var verre og at han ikke står helt uten jobb.

Uten gjester i parken er det enkelt og raskt å kjøre bil rundt. Trond hopper i den grå varebilen sin og kjører i retning en av de originale attraksjonene fra åpningen i 1988. I dag stikker kun den blå armen ut, og for en som ikke har besøkt parken på mange år, er det vanskelig å dra kjensel på Sverrehuskene eller «huskene» slik den også er kjent blant folk.

3600 pærer

– Visste du at Sverre kan klappes sammen for transport? Den er faktisk mobil, men den har stått her i alle år, forteller Tormod Langli.

Han driver også en liten gård ved siden av jobben, og under permitteringen har han tilbrakt mye tid der. Fordi Tormod hadde et opphold mellom 2008 og 2014, mistet han mye av ansienniteten sin. Selv om han har totalt 14 års fartstid på Tusenfryd, var han en av dem som ble permittert 80 prosent. Dermed jobbet han kun én dag i uka mellom 25. mars og 14. mai.

Trond forteller at hadde han visst det han vet i dag om hvor treigt det kunne gå med Nav, spesielt når man er delvis permittert, så er ikke det sikkert at han hadde rådet at alle skulle bli delvis permitterte. Flere av kollegaene hans har hatt mange runder med Nav og ventet lenge på utbetalingen, som ikke kommer fra bedriften direkte.

Men i dag har Sverrehuskene fått helt nye slanger og Tormod har fått bytta ut de indre tannkransene med lager. Han åpner opp og viser stolt fram skinnende tannkranser uten tegn til noe skit.

– Jeg kan vise deg krona på verket. Kom!

Radiobilbanen fungerer som lagringsplass for de ulike delene som utgjør Sverrehuskene.

– Visste du at Sverre består av 3600 lyspærer?

Han bøyer seg og leter etter en stikkontakt.

– Vi bytta ut alle pærene med LED-pærer for noen år tilbake. De har mye lengre levetid og er mer effektive, sier han, mens kronen lyser opp ansiktet hans og de selvformørkede glassene i brillene får full effekt.

– Vår oppgave er å glede Norges befolkning, sier han tydelig stolt.

• Da Norge stengte, endret tilværelsen seg: Møt noen av dem som har kjent på hvordan koronakrisen har påvirket hverdagen

Tømmerhuset

– Men nå må vi videre, Tormod. Jeg vil vise ham par ting til, sier Trond.

Høyt oppe i motlyset skimter vi konturene av en stroppet mann som med hendene i været justerer på noen overvåkingskameraer. Tømmerstupet er i likhet med huskene en av originalattraksjonene på Tusenfryd, og Tony Nordahl holder på å koble opp nye kameraer for at operatørene på best mulig vis skal ha oversikt over det som skjer på ulike deler av attraksjonen. Sikkerhet står naturlig nok i høysete.

Men Trond har også tatt turen hit for å vise fram verkstedshytta ved Tømmerstupet.

Da han startet på Tusenfryd i 1992, eksisterte ikke dette lille huset, og vognene var bare dekka til med presenning.

– Gradvis fikk vi ordning på det. Nå har Tony overtatt, og jeg har ordnet meg til med verksted hos Thors Hammer. Du rekker vel å titte innom før du drar? Han hopper inn igjen i den grå varebilen.

Tronds arbeidsgrotte

I 2013 hadde Tusenfryd investert rundt 40 millioner kroner på «Thors hammer», attraksjonen som ble bygd inn i fjellveggen. Den skal gi gjestene en 4D-opplevelse takket være kombinasjonen av roterende og tiltende kjøretøy, og bilder som med riktige briller gir 3D-effekt. Som ved alle andre attraksjonene vil det også her innføres smittevernstiltak. Det betyr at 3D-biten frafaller. Å låne briller kan påføre smitte.

Men Trond er mer opptatt med å vise hva som foregår bak kulissene. Forbi suvenirbutikken og bak isopor og papp som ser ut som ekte stein og mose fra vikingtiden, har han har laget sin egen arbeidsgrotte. Her sitter han og fikser på utstyr, og sørger for at kjøretøyene funker som de skal. At prosjektorene også funker og at høyttalerne er riktig innstilt. Og han tar inn diverse som andre kvitter seg med. Et gammelt modelltogsett av Gardermobanen har funnet sin plass i en hylle.

Han har prøvd å samle alle gleder som han har oppdaget gjennom sin 28 år lange karriere på Tusenfryd. Og hans grotte er enn så lenge fri for korona-memorabilia.

Trond blir litt alvorlig.

– Jeg vet ikke om folk virkelig vet hvor mye denne arbeidsplassen betyr for meg, sier han som skulle bare jobbe ett år i 1992, og ble igjen.