Maja og Simon bygde livet sitt rundt jobben på flyplassen. En dag i mars mistet de alt

Jo Moen Bredeveien

frifagbevegelse@lomedia.no

Det var jo ikke slik denne våren skulle bli. Ikke for dem, ikke for noen. Maja og Simon skulle jobbe litt ekstra, en rød-dag her og der, for å tjene litt mer. For å betale ned huslånet på den nye tomannsboligen som snart er innflytningsklar seks-sju kilometer unna.

De skulle ikke gå hjemme, oppå hverandre, og tenke altfor mye på manglende jobb, lite penger og en uviss framtid.

15 uker

Det er mandag morgen, og litt regn i lufta. Simon Lotric er kledd i joggebukse og sandaler. Det er femten uker siden han ble permittert fra jobben på Gardermoen, der han jobber som butikkmedarbeider på tax-free-butikken.

15 uker hjemme her på gården i Brårud der han og kona Maja leier en leilighet i to etasjer som snart ikke har plass til familien på fire.

15 uker uten full lønn.

15 uker i uvisshet.

Heller ikke Maja Lotric har på seg jobbklær i dag. Det er det ingen grunn til. Også hun jobber i tax free-en på Gardermoen. Heller ikke hun har vært på jobb siden midten av mars.

Maja og Simon Lotric hadde gjort alt rett i den globale økonomien, eller i alle fall i den felleseuropeiske varianten av den. De rykket opp livet sitt i hjemlandet Slovenia og reiste til Norge for å jobbe. En god EU-borger drar dit jobbene finnes.

De gjorde alt rett i Norge også: De lærte seg norsk, stiftet familie, og tok opp boliglån.

Det hjalp ikke. Da viruset rammet, ble den lille norsk-slovenske familien rammet ekstra hardt.

BEKYMRET: Det er Maja som er mest bekymret for framtida etter at både hun og Simon ble permittert i mars.

Ylva Seiff Berge

Sammen om bekymringen

Maja og Simon står opp med barna, jentene Isabella på tre og Eva som er ett og ett halvt. Lager frokost, kjører til barnehagen. De leverer sammen, eller Simon gjør det alene. Det er lettere slik, det blir ofte mye gråting av å skilles fra mamma i porten til barnehagen. Så er Maja og Simon hjemme, sammen, hele dagen. Helt til det er klart for henting i barnehagen.

Hver dag i mer enn tre måneder. De to, sammen, hele dagen. Sammen om bekymringen, om frykten for framtida. Kan de forsvare lånet på huset de snart skal flytte til? Når åpner flyplassen for normal drift? Vil den noen gang åpne for normal drift?

Dagene fylles av gjøremål, slik er det jo for alle. Maja skjønner pensjonister som forteller at de har det travelt i hverdagen nå, sier hun. Det er alltid nok å gjøre, og enda mer for en småbarnsfamilie. Alltid noe å rydde, klær som må vaskes, mat som kan lages. Og plutselig er klokka hentetid, og kaosfasen av dagen begynner.

Og plutselig har ukene flydd forbi. 15 uker nå, siden sist de to fikk gjøre et betalt dagsverk.

• Les også: Da Norge stengte, endret tilværelsen seg for oss alle. Møt noen av dem som har kjent på hvordan koronakrisen har påvirket hverdagen

Tusener ble permittert

Vi kjenner historien: Norge og store deler av resten av verden låste ned i midten av mars. Fotball, barer, konserter – ingenting. Alt stengt. Og reiser. Flyreiser. Nesten ingenting.

Nesten 300.000 nordmenn mistet levebrødet sitt så å si over natta. For Nav, sikkerhetsnettet vi har bygd for å sørge for at vi overlever slike kriser, var det som om syndfloden skylte inn over landet.

Folk måtte vente lenge på å få søknaden om dagpenger behandlet, og lønnskompensasjonen som opposisjonen på Stortinget kjempet gjennom – full lønn for alle koronapermitterte for de første 20 dagene, hvor staten står for 18 av dagene – blir først utbetalt i disse dager. 15–16 uker etter at krisen rammet over 10 prosent av alle arbeidstakere i Norge.

Gardermoen, der både Maja og Simon har sitt daglige virke, er Norges største arbeidsplass. Det jobber rundt 20.000 mennesker på hovedflyplassen. Det finnes ingen oversikt over hvor mange som er permittert totalt, og Avinor kan ikke hjelpe med å finne slike tall. Det er uansett snakk om mange mennesker. SSP, som drifter 21 serveringssteder og åtte klesbutikker på flyplassen, og har rundt 800 ansatte der, varslet samtlige ansatte allerede 10. mars. Nokas permitterte rundt 200 vektere. SAS, Norwegian og Widerøe permitterte til sammen flere tusen ansatte. Renholdere i ISS ble permittert, og en rekke andre funksjoner. Avisene var fulle av overskrifter som «Luftfarten nær utradert av korona».

Travel Retail Norway, «TRN» blant ansatte og kjennere, permitterte 1.200 av sine 1.250 ansatte på norske flyplasser, flest på Gardermoen. Det er TRN som drifter det vi på folkemunne kaller tax free-butikkene. Der Maja og Simon jobber. Eller kanskje mer presist: Jobbet. De vet ikke når de skal tilbake i jobb. Eller, selv om det ikke sies høyt, ikke så veldig ofte, i det minste: Om de skal tilbake i jobb hos TRN.

• Les også: Hvordan rammer koronakrisen deg? Det vil Tankesmien Agenda ha svar på

– Som om det var krig

– Oh, my God, det var så crazy.

Maja Lotric sitter på den kombinerte daybeden, hoppesenga og gjestesenga i stua og forteller om hvor fort alt gikk. En dag diskuterte hun og arbeidskollegaen dette viruset som alle plutselig snakket om. «Er dette trygt?», husker Maja at hun spurte. «Vi burde stenge grensene», sa arbeidskollegaen. Det var så fjernt og utenkelig for Maja.

Den neste søndagen var livet helt forandret.

– Vi fikk beskjed om å ikke komme på jobb den neste uka.

Og uka etter det, og etter det igjen. Begge er permittert i seks måneder, fra 17. mars. De har fått dagpenger og forskudd, men det merkes på livreima at de nå er nede i rundt 70 prosent av vanlig inntekt. Enda litt mindre, fordi Maja var hjemme i ubetalt permisjon i fire måneder i fjor, før minstejenta begynte i barnehagen. Dagpengegrunnlaget ble mindre, men det tenkte de jo ikke på da.

Maja husker at de satt i sofaen foran tv-en da alvoret begynte å gå opp for dem.

– Vi ser ikke så mye på TV, det blir mest serier med barna.

Men nå satt de pal.

– Vi så på Erna som snakket til landet. Det føltes som om det var krig, sier Maja.

Barna ville leke, men mamma og pappa sa nei, ikke nå. De måtte skru opp lyden.

Maja fikk litt panikk, sier Simon.

– Hun sendte meg på butikken og sa: Kjøp alt!

Hun smiler.

– Det er OK nå.

Men økonomien er en bekymring. Og framtida.

• Les også: SAS-ansatte Eirik og Martin har fått varsel om oppsigelse: – Sinnssykt kjipt

Murrende bekymring

Det er Maja som bekymrer seg mest. Barna! Regningene! Lånet de snart må betale! Begge sover om natten, eller: Ingen av dem sover særlig godt, men det skyldes ikke jobbsituasjonen, men barna, mest Eva, den lille. Det er mest en slags murrende bekymring, som bare ligger der, hele tida.

– Jeg tenker på framtida til barna, sier Maja.

– Jeg tror dette kan være litt bra. Det gir energi, er skjerpende, sier Simon.

Men legger til:

– For mye er ikke bra. Men vi våkner jo litt av dette.

Men også Simon har tenkt tanken: Kommer folk til å reise som før etter dette? Når, om noen gang, vil flytrafikken være tilbake som normalt? Frykten vil jo sitte i lenge. Og fly er stadig mer utsatt for grønn kritikk. Og tax free-ordningen får jevnlig kritikk. Blir ting noen gang som de var?

Både Maja og Simon har tenkt at de en gang må finne noe annet å gjøre. De går en skiftordning. Simon liker ikke å stå opp midt på natta, klokka fire, for å gjøre seg klar til tidligskiftet. Han merker at kroppen ikke har godt av det, at et slikt liv er for yngre krefter. De to jobber aldri på samme skift, det sørger arbeidsgiver for. Det har ikke vært noe problem å kombinere jobben med henting og levering i barnehagen. En leverer, den andre henter. Maja og Simon har ikke hatt så mye tid sammen, akkurat, men slik er det vel med full jobb og små barn?

Nå, derimot. Nå har Maja og Simon tid sammen. Mye tid.

For mye tid.

• Les også: Koronasmitte: Her desinfiseres Norges travleste togstasjon

Gjøre noe annet?

De har ikke rukket å komme i gang ennå, men begge skal lære seg nye ting om dette vedvarer, studere. Simon må først og fremst bli bedre i norsk, det er de enige om, forteller de. På norsk. God norsk, mer enn god nok norsk. Bare av og til ber Simon om å få si noen ord eller setninger på engelsk.

Maja er enda bedre i norsk. Hun vil gjerne videreutdanne seg. Hun vil helst ikke jobbe i bank, som hun gjorde i hjemlandet, men gjerne med barn. Hun tenker på noe i den retningen. Men de er begge utlendinger, og det ligger nok, tror Maja, en følelse et sted av å ikke være god nok, at det vil være vanskelig å finne en annen jobb, om det skulle bli nødvendig.

Og så er det regninger å betale, og mat er ikke billig i dette landet. De tjener mer enn de ville gjort hjemme, en god del mer enn butikkmedarbeidere i en dagligvare. Men pengene får bein å gå på. Snart er det også et lån som må betjenes. De har spart, men ikke nok. Man sparer jo aldri nok.

– Vi kjøpte huset og alt var ok. Og så … BOOM!, sier Maja.

ET NYTT HJEM: Her skal Maja, Simon og de to jentene snart flytte inn i sin nye tomannsbolig. Det er ikke bare enkelt å ha tatt opp sitt første huslån like før begge ble permittert fra jobben.

Ylva Seiff Berge

Enda godt at renta er lav når Maja og Simon nå blir enda mer norske, og skylder banken en stor del av verdien på huset de skal bo i framover.

• Les også: Koronakrisen tester rusavhengige arbeidstakere: – Jeg tror mange kan gå på en sprekk

Huset reiser seg

Klokka er rundt 13 denne mandagen i juni i koronaåret 2020. Simon har begynt å trene igjen, men kan ikke løpe i dag. Han har fått vondt i leggen. Det er en del å gjøre i huset, og de har så smått begynt å pakke til flyttingen om noen uker. Det er fortsatt for tidlig å hente barna i barnehagen, så Maja og Simon kan like gjerne kjøre en tur til tomta der bygget som huser deres nye bopel reiser seg. «Arkitekttegnet og topp moderne» på meglerspråk. Men «tilgang til flotte uteområder» og med «solrike og romslige terrasser».

Det kommer til å bli litt lenger vei å kjøre til barnehagen, rundt sju kilometer. Og litt lenger til Gardermoen. Til jobben. Når de en gang får lov til å komme tilbake.

Om de får lov.

• Les også: Mens mange bedrifter sliter under koronakrisen, opplever Jotun rekordetterspørsel: – Vi får nesten ikke levert nok maling

Fra bank til butikk

Det var jo ikke for å gå her virkeløse de kom til Norge, Maja for seks år siden, Simon året etter.

Hun jobbet i bank i hjemlandet da finanskrisen rammet og jobben ble så stressende at hun sa opp. Siden jobbet Maja Lotric i Hellas og Østerrike, så hun var vant til å reise da hun tilfeldigvis så en annonse – «hva heter det igjen? Reklame?», «Annonse, ja!» – for TRN på Gardermoen. De søkte folk internasjonalt, folk med universitetsgrad og god engelsk. Hun søkte. Kort tid senere ringte HR-direktøren og ville snakke med henne.

– Hvorfor ikke, tenkte jeg, sier hun.

Dette var i 2014, for seks år siden. Maja Lotric visste ikke så mye om Norge, men hun kjente til noen av landets idrettsmenn. Hun hadde hørt om Lillehammer og Oslo, men ikke så veldig mye mer. TRN kom ned til Slovenia for å intervjue henne og andre søkere. Like etter intervjuet ringte de med et jobbtilbud.

Først fikk Maja litt panikk. Hun liker seg best i bakgrunnen, sier hun. Jobbe i butikk? Men selv her hun går uten jobb i dag, angrer hun ikke på at hun tok sjansen.

– Jeg er glad for at jeg tok jobben, sier hun.

Det tok to måneder fra hun fikk jobben til hun var på plass i Norge. På den tida rakk Maja å møte Simon for første gang, en liten uke før hun skulle dra til Norge.

– Jeg følte at jeg hadde lyst til å se ham igjen. Så måtte jeg dra.

• Debatt: «Arbeidsfolk blir hyllet under koronakrisen. Takken blir lavere lønnsvekst», skriver Svein-Yngve Madssen

Flyttet etter

Simon hadde vært i samme jobb i 15 år. En god jobb, men det var kanskje på tide å forandre ting i livet. Han besøkte Maja to ganger det første året hun var i Norge. Han begynte å tenke: Kanskje jeg skal flytte til Norge? Som sportsinteressert kjente han landet godt, men Maja var hans eneste virkelige kontakt med landet. Han søkte jobb hos hennes arbeidsgiver, TRN. Han søkte først en stilling som 20 prosent ekstrahjelp.

Intervjuet med selskapet foregikk en tirsdag, husker han. Fredag ringte de tilbake med et jobbtilbud. I full stilling. Det var bare et problem:

– Jeg måtte møte på jobb neste mandag.

Tre dager senere.

Maja reiste motsatt vei, de to skulle egentlig tilbringe en uke på stranda i Slovenia sammen. De møttes på flyplassen, slik at hun kunne gi ham nøkkelen til leiligheten på Sinsen i Oslo. Nå var det Simon som var alene i det som skulle bli hans nye hjemland.

– Det var litt sånn «Ok, wow». Ting kan skje om du virkelig vil, sier Maja.

For fire år siden flyttet de ut hit til Brårud i Nes kommune. Det var nærmere arbeidsplassen. De fikk to barn og livet var bygd rundt Norges hovedflyplass og det var fint.

Helt til midten av mars.

• LO-lederen om koronakrisen: – Det er vanlige arbeidsfolk som betaler den tøffeste prisen

Lite penger – hardt rammet

I løpet av de siste to ukene i mars 2020 økte antall registrerte arbeidsledige i Norge fra 2,3 til 10,4 prosent av arbeidsstyrken.

Store deler av samfunnet ble rammet. Men det var ikke slik, heller ikke under denne krisa, at alle ble rammet like hardt.

Det var, det er, arbeidstakere med lav inntekt og utdanning og begrensede økonomiske ressurser som er klart overrepresentert blant dem som søkte dagpenger fra Nav de første ukene etter krisa. Det regnet en forskergruppe bestående av folk fra Frischsenteret, Statistisk sentralbyrå og Nav seg fram til allerede i slutten av mars måned.

Rapporten «Hvem tar støyten? Arbeidsmarkedet under koronakrisen» viser at hele samfunnet ble rammet. Men at mer utsatte grupper tok støyten. Lav inntekt, lav utdanning, og bakgrunn fra lavinntekt-familie er noen av parameterne som avgjør om du kommer ut av krisa med jobben intakt og lavere lånerente å betjene. Om du ikke har noen av kjennetegnene over, altså.

Lavinntektsfamilier er overrepresentert blant dem som mistet jobben, eller i det minste fikk en lang, ufrivillig pause fra den. Dårlig likviditet, altså «lite oppsparte midler», eller «høye utgifter i forhold til inntekt», på mer folkelig språk, er en annen indikator på om du fikk beholde jobben eller ikke.

Sannsynligheten for å miste jobben var klart høyere om også ektefellen led samme skjebne.

Familier med barn var noe mer utsatt enn familier uten barn. Innvandrere var mer utsatt enn øvrig befolkning.

DELER PÅ OPPGAVENE: Dagene går sakte når begge går hjemme. Men Maja vasker og rydder, og Simon lager mat.

Ylva Seiff Berge

Mer kuriøst, kanskje: Bortsett fra tradisjonelle påskeferiedestinasjoner som Hol, Trysil, Hemsedal og Gol, er Ullensaker blant de hardest rammede kommunene i landet. Kommunen som huser flest ansatte på Oslo Lufthavn Gardermoen, folk som har bygd sitt liv rundt jobben på flyplassen, og som plutselig går en usikker framtid i møte.

Med andre ord: Det er ikke tilfeldig hvem som ble rammet hardest da viruset traff oss. Mange av oss har hatt hjemmekontor og vært plaget av små barn eller hjemmeskole, men vi har ikke fryktet for jobben vår. Det er en sosioøkonomisk faktor med i spillet. Krisa er et klassespørsmål. De som har minst fra før, tok det tyngste trykket da landet stengte ned.

Tidligere denne måneden laget VG saken «De permitterte», der avisen snakket med sju mennesker som ennå ikke er tilbake i jobb. «Antall dager permittert: 81», «77», «69», og så videre, het det nedover i saken.

VG snakket med én med hotellfag, tre flyplassansatte, en kaptein på et skip, en restaurantansatt, en vekter. Som «Hvem tar støyten?» slo fast: Hele samfunnet. Men med en klar overvekt av det vi pleide å kalle «arbeiderklasse».

• Les også: Ikea-restauranten er stengt, men ingen ansatte er permittert. Slik takler Ikea koronakrisen

Lite nettverk

Maja er økonomisk utdannet, og jobbet i bank hjemme. Simon solgte sportsutstyr, og var høyt på strå i bedriften. Han har lest psykoterapi på universitetet, og mangler lite på embetseksamen. Det blir vanskelig å ta den her fra Norge, men en dag, sier han, skal han nok få det til. Begge har lært seg norsk på få år. Rent kulturelt tilhører de kanskje et sjikt som har greid seg godt gjennom krisa: Den utdannede middelklassen.

Men Maja og Simon er innvandrede. Det gjør dem sårbare når krisen rammer. De mangler nettverket mange av oss andre har, og de kjenner mekanismene dårligere enn mange andre. De kom til landet for å gjøre en konkret jobb. Nå er den jobben plutselig borte.

Jo, de tjener bedre enn de ville gjort hjemme i Slovenia. Men de tjener ikke så godt som vennene der antar at de gjør, i alle fall ikke med tanke på prisnivået i det nye hjemlandet. De har arbeidskolleger her, i omlandet rundt flyplassen. Men de er også alene. Ingen foreldre, ikke svigerforeldre. De får hjelp av sine foreldre til å passe barna, for all del, men det må planlegges i forveien.

Men flytte hjem? De har jo tenkt på det, men det skjer ikke nå. Barna lærer to språk, men de blir veldig fort helt norske. Det er ikke sikkert mamma og pappa blir det, men både Isabella og Eva slår kjapt røtter her og blir så norske at foreldrenes hjemland vil føles fjernt. Det er to så like land, på mange måter. Vintersportsland, idrettsnasjoner, små nasjoner. Fjell og hav. Men det er også ganske langt fra Norge til Slovenia.

Enda lenger nå som flyene ikke flyr som vanlig.

• Les også: Maren (20) skulle ta fagprøve i vår. Nå er lærlingtiden satt på vent

Møbler på finn.no

Noen dager senere er Simon kledd i shorts. Det er varmere i lufta, og nesten skyfritt på himmelen.

Tida går, en dag følger den andre. De finner ting å gjøre. Simon skal levere bilen de har lånt av en venn på verksted, Maja rydder og rydder. Det er ikke lenge til flytting nå. De skal kjøpe møbler på finn.no og noe på Ikea. Det blir ikke helt som de hadde tenkt, men man da kan finne mye som ikke er så veldig dyrt.

Det er Simon som lager mest mat. Nå står han på kjøkkenet og spør, litt prøvende, om permitteringsregelverket i Norge. Kan han bli permittert enda en gang om han kommer tilbake på jobb? Vil han da starte på null igjen, eller legges antall dager som permittert sammen til en total?

Svaret er ja, det kan nok skje, og nei, periodene legges i så fall sammen og teller som en total.

Han nikker og fortsetter på kjøkkenet. Knekker et egg, finner melka i kjøleskapet.

• Les også: Robert (54) om korona-lønnskuttet: «De som klager på det, skjønner ikke hvor godt vi har det i Norge»

Drømmen om et nytt liv

Pannekakerøra lages før henting. Det er nok av småting som kan fylle en dag, men det er også nok av tid til å gjøre alt det man ikke rekker til daglig. Man kan ligge et skritt foran, ikke tre bak, som er vanlig for arbeidende småbarnsforeldre.

Så setter Maja og Simon seg i bilen. Det er Simon som kjører i dag. Ut av gårdsplassen, tar til Høyre ved Joker-butikken, følger skiltingen til Vestsiden stadion. Står i porten og venter på at personalet kommer med barna og med tingene. En hvit plastpose med våte klær, for det er ikke hver dag Isabella gjør framskritt med bleieavvenningen. To hoppende, dansende småjenter kommer ut porten. Den store hopper og løper hele veien til bilen, den lille hviler trygt i armene til pappa.

Det er slutt på tosomheten for Maja og Simon for i dag. Nå venter den daglige huskingen av den lille, av Eva, ute på plassen foran huset. Hun sier fra, bestemt, når det er nok. Det tar lang tid før lille Eva har fått nok. En is i sola, før pannekake med syltetøy. Hopping i daybeden i stua. En salig språklig blanding av norsk, slovensk og småbarnslyder.

Et helt vanlig norsk liv i 2020. Lek og glede, tårer og sorg. Det er Drømmen om et nytt liv i et nytt hus. Og marerittet som er å gå virkeløse hjemme, etter at krefter utenfor deres kontroll tok tak og blåste alt som virket så sikkert og solid over ende.

• Les også: Flere går på sosialhjelp etter AAP-innstramminger

På vei tilbake

Det snakkes så smått om bedre tider i de mest næringslivsvennlig avisene, om at det verste ligger bak oss. Tirsdag 9. juni kunne Nav melde om at det var registrert 321.600 helt arbeidsledige, delvis arbeidsledige og arbeidssøkere på tiltak. De massive tallene til tross: Dette er gode nyheter. Det er 18.500 færre enn en uke tidligere.

Folk er på vei tilbake på jobb. Noen, de heldige. Også i TRN har de med lengst ansiennitet fått komme tilbake, rundt 75 ansatte den siste uka. De som ble ansatt i 2007 og 2008. Både Maja og Simon har bare gode ting å si om arbeidsgiveren sin, som følger reglene, og kommuniserer med de ansatte daglig via digitale kanaler. Tidligere i dag fikk de en invitasjon til en familiefest i regi av selskapet.

Men det er en stund til de som har fem og seks års fartstid blir kalt tilbake på jobb.

• Hør på podkast: Nå haster det for unge ledige

Uvisshet

15 uker hjemme her på gården i Brårud.

15 uker uten full lønn.

15 uker i uvisshet.

Det kan fort bli 15 til. Eller enda verre.

Det er slik vi lever nå. I alle fall de mest utsatte blant oss.

• Podkast: Norge etter korona: Kalle Moene om frykt og håp for tida etter krisa