Kommentar: SVEIN-YNGVE MADSSEN, redaktør i LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Det er all grunn til å være fornøyd med resultatet av vårens første lønnsoppgjør. Igjen har LO kjempet fram tillegg som sikrer at de lavlønte får mer å bruke i butikken og kanskje har de penger til å betale økte renter i banken. At det var nødvendig med 14 timer på overtid illustrerer godt at det er et krevende arbeid. Og det var helt nødvendig.

De siste årene har mange arbeidsfolk opplevd at kjøpekraften ikke øker. Fagbevegelsen har tatt ansvar for arbeidsplasser og norsk økonomi. I år var det helt uttenkelig at LO-leder Hans-Christan Gabrielsen kunne akseptere et annet resultat enn økt kjøpekraft for sine medlemsgrupper. Det forstod heldigvis NHO.

p

De siste prognosene fra Teknisk beregniningsutvalg for prisveksten i 2019 er på 2,4 prosent. Det betyr at resultatet som er beregnet til rundt 3,2 prosent vil sikre økt kjøpekraft. LO har igjen sikret en solid lavlønnsprofil hvor overenskomstene som ligger under 90 prosent av industriens gjennomsnitt får 2 kroner i tillegg til det generelle tillegget på kroner 2,50.

I et mellomoppgjør som begrenser tema til økonomi, er dette langt på vei et optimalt resultat. LO-lederen slår fast at det var noe av det beste LO hadde oppnådd på mange år. Problemet er at det ikke løser de grunnleggende utfordringene. For å bruke den diplomatiske ordlyden i den første rapporten fra Teknisk beregningsutvalg – TBU: «Sett over en lengre periode er det en tendens til at ulikheten øker».

Det skal sies at TBU også konstaterer at inntektsforskjellene i Norge likevel er mindre enn i de fleste andre land. Men det er en mager trøst for de gruppene som år etter år har det like trangt økonomisk. Her er noen forenklede fakta:

• De ti prosent som tjener minst har bare tusen kroner mer å bruke i dag enn i 2008. Ser vi bare på ansatte i privat sektor, så har de nå mindre å rutte med enn for ti år siden.

• Den øverste ti-prosenten på lønnsskalaen, har økt reallønna med 107 000 kroner.

• Andelen med lavlønte, de som tjener 85 prosent eller mindre av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, er den samme i dag som i 2009; det vil si 18 prosent av alle heltidsansatte.

• De rikeste er i stor overvekt menn; blant de aller lavest lønte er det flest kvinner.

• Ledere har bedre lønnsutvikling enn andre.

• Det er verdt å merke seg at lønnsforskjellene er stabile mellom de med høyere og de med lavere utdanning.

I denne oversikten er det også naturlig å ta med pensjonistene som de siste årene har fått redusert sin realinntekt.

p

Det er ingen tvil om at denne oversikten hadde vært langt mer dramatisk uten LOs kamp for lavlønn og likelønn. Men til tross for dette arbeidet klarer ikke LO alene å snu utviklingen. Forskjellene øker.

Det hjelper naturligvis ikke at den borgerlige regjeringens 25 milliarder kroner i skattekutt bidrar til å gjøre de rike enda rikere. Det er åpenbart at en mer rettferdig skattepolitikk må til for å få gjort noe med en utvikling som undergraver den norske velferdsstaten. Men det er også helt nødvendig å gå løs på arbeidslivet. I et nytt notat fra LOs samfunnspolitiske avdeling blir det vist til forskning fra Frischsenteret som konkluderer med at innvandring fra lavkostland har redusert sosial mobilitet og ført til økte forskjeller i Norge. Sosial dumping må derfor bekjempes mer effektivt enn i dag. Samtidig som organisasjonsgraden økes. Arbeidsfolk som tjener minst er uorganiserte og får heller ikke tarifflønn.

Neste hovedoppgjør er i 2020. Selv om statsråder kommer og går i den borgerlige regjeringen, er det all grunn til å tro at statsministeren fremdeles heter Erna Solberg. Det betyr at LO ikke får politisk drahjelp. I 2021 er det et nytt mellomoppgjør med de begrensningene det har. Tida fram til LO-kongressen i 2021 bør derimot benyttes til å utforme en fagligpolitisk tariffpolitikk som tar i bruk alle tilgjengelige virkemidler for å løfte arbeidsfolk sosialt og økonomisk.

p

LO-kongressen må vedta en langsiktig og konkret strategi for lavlønn og likelønn, samtidig som også utdanningsgruppene blir ivaretatt. Det er bare mulig å få til gjennom et tett samarbeid med den politiske delen av arbeiderbevegelsen som kan sikre en omfordelene skattepolitikk, styrke offentlig sektor og legge til rette for et organisert arbeidsliv. Vi trenger en fagligpolitisk handlingsplan for et likestilt og solidarisk samfunn. En enkel og troverdig strategi som også kan bidra til regjeringsskiftet i 2021.