Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Are Stranden, Norsk Folkehjelp (foto) 

Hvert sekund av dagen puster barn og voksne inn kullstøv. Det legger seg som en svart film i nesa, i lungene, på klærne.

Snyter du deg etter å ha vært en halvtime i dette området, blir papiret svart. Skyller du opp sokkene dine, ligger det en mørk rand igjen i vasken. 

I en grøftekant står noen barn og tygger på sukkerroer. De ser på dumperne lastet med kull – det er som om svartedauden kjører forbi. 

På kirkegårdene ligger det folk som har dødd av forurensning – i forurenset jord. 

For kullet tar liv på dette stedet. De barna som ikke dør, blir syke voksne. 

Protest i DNA-et

I et kontor i Johannesburg sentrum ønskes vi velkommen av en kvinne som ofte kaster hodet tilbake i latter. Ameck Gillian Ayong kommer fra Kamerun, men flyttet til Sør-Afrika for å se mer av verden – alle har godt av å skifte perspektiv en gang iblant, mener hun. 

I Johannesburg får hun sett samfunnet med øynene til de aller fattigste.

Hun er sjef for programmet til Norsk Folkehjelp i Sør-Afrika, og er den som sørger for at pengene fra nord når fram til folk som trenger det. 

Norsk Arbeidsmandsforbund er blant dem som støtter Folkehjelpa. Hvert år går 250.000 kroner til arbeid i Sør-Afrika, i løpet av en landsmøteperiode på fire år blir det en million kroner. 

Nå er en delegasjon fra forbundet på besøk for å se hva pengene går til. 

Ameck sier at det å protestere ligger i sørafrikanernes DNA, og at Folkehjelpa støtter lokale organisasjoner som gjør akkurat det.

Blant annet står disse opp for folk som bor i gruvenes bakgård.  

Afrikas sørspiss er nemlig rikt på mineraler. Jordskorpa her er flere milliarder år gammel – den har sprukket opp, dannet nye fjellformasjoner og badet i smeltet stein fra de mange vulkanene. 

Det gjør den smekkfull av grunnstoffer verden vil ha. Men hvem vil bo tett på ei gruve?

«Not in my backyard» er et begrep de besøkende fra Arbeidsmandsforbundet er godt kjent med. 

Det beskriver paradokset mineralnæringa verden over sliter med: Vi mennesker, slik vi lever i dag, trenger mineralene som tas ut av jorda – de brukes i alt fra mobiltelefoner til medisinsk utstyr. Og vi er stadig avhengig av olje, gass og kull for å dekke behovet vårt for energi. 

Men ei gruve kan lage sår i naturen og forurense. Den kan også ta fra folk eiendom eller jord. Så hvor skal disse mineralene tas ut, og til hvilken pris for folk og natur? 

I denne historien skal du få lese om at prisen for sørafrikanerne er skyhøy.

Halvparten er uten jobb 

Sjåføren svinger minibussen ut av storbyens gater og kjører til Phola i provinsen Mpumalanga. Her lever mennesker omringet av kullgruver og kullkraftverk.

Sør-Afrika har 79 kullgruver og er en av verdens største produsenter av den karbonrike bergarten. Over 80 prosent av kullet tas ut i Phola, hvor det bor så mange som 30.000 mennesker på et areal som ikke er større enn Mosjøen. 

En gammel kirke blir brukt som forsamlingsrom for gjestene fra nord. Taket kan når som helst ramle ned, får vi vite, bygningene her revner av alle de uanmeldte sprengningene fra gruvene. 

Like fullt sitter et knippe forventningsfulle mennesker på stoler satt i en sirkel. De vil fortelle om gruveselskapene som har tatt fra dem alt.

I bussen på veien hit har Mesmack Mbangula fra organisasjonen MACUA (Mining Affected Communities United in Action) listet opp hva befolkningen må slite med: 

Det er forurensning fra gruva, som gir folk utslett og astma. Det er en arbeidsledighet på nesten 50 prosent, fordi kullselskapene har tatt dyrkingsjorda deres og ikke gitt dem jobb – arbeidsplassene går til migranter fra nabolandene som kommer uten familie og er billigere i drift. 

Det er fattigdom, som gjør at enkelte barn bare spiser det ene måltidet de får servert på skolen. Kriminalitet, fordi folk har for lite. Rus og selvmord fordi de ikke ser noen annen utvei. Og vold, i gatene og i hjemmene, av alle de samme grunnene. 

Foreldre lar frustrasjonen gå utover barna sine, og menn i det stadig patriarkalske samfunnet slår konene sine. 

– Vi har begynt å kurse dem, sier Mesmack.  

– Vi forteller mannfolka at de ikke skal klappe til konene sine, men snakke pent til dem. 

Ble en spøkelsesby

Det er mellom 50 og 60 år siden folka i Phola fikk endret samfunnet sitt totalt.

Da kom gruveselskapene inn – med lovnader om jobb til de lokale og sosiale goder for samfunnet.  

– De lytter til det vi sier og skriver under på et papir med alt de skal gjøre for oss. Så legger de papiret i en skuff, forteller folk i det lille forsamlingshuset.

Et av gruveselskapene i området heter Sereti. I en artikkel i den sørafrikanske nettavisen Groundup sier kullselskapet at de har gjort flere ting for at dem som bor i Phola skal få det bedre.  

De har besøkt husstander, sier de, bygget sykehus og busskur og skapt 800 jobber og over 500 forretningsmuligheter i løpet av de siste tre årene. De setter også i gang opplæring av unge så de kan få jobb i gruva eller andre steder. 

– Tomme løfter, sier folk i sirkelen foran oss, og forteller at det ikke nytter ikke å rope på myndighetene.  

De er for travle – eller betalt av gruveselskapene for å holde kjeft. 

– We are broken. Dette er en spøkelsesby, sier folk.  

Takker dem som har flydd over havene

En eldre kvinne reiser seg og peker på ører og nese – hun har fått astma og er avhengig av pustemaskin. Hun er kledd i et langt, gult skjørt og har et hjerte av glittersteiner på lua si.

Sørafrikanerne kler seg ikke dårlig selv om de må leve på under en dollar dagen.  

En ung gutt beveger seg fram og tilbake foran stolen sin mens han sier det han har på hjertet. Han har en ungdoms energi og gestikulerende armer – det er umulig å stå stille. 

Han mener at alle har et talent, alle er gode til noe, men i Phola har de ikke lenger aktiviteter for unge. Her er ingen baner for fotball, tennis eller basketball, ingen svømming, ikke noe kor, ingen kunst. 

Dette er også en side av fattigdom: Folk går på tomgang.  

En oversikt fra Verdens helseorganisasjon fra 2019 viser at selvmordsraten i Sør-Afrika er høy – landet ligger på tiende plass på rankingen ingen vil toppe.  

I Phola er det flest menn mellom 18 og 35 år som tar livet sitt. 

En spinkel kvinne tar fram en notatbok og leser med lav stemme. Hun har den typen utstråling som får folk til å sitte ytterst på stolen for å få med seg det som blir sagt.  

Kvinnen har samlet håret i en topp på hodet, har dressjakke over olabukse med ferdigkjøpt slitasje. Øynene er store og blikket skjerpet, men mildt, som på den unge Mandela.  

Phumaila Mabena takker for at folk i rommet har flydd over havene for å se hvordan de har det her i Phola – de hvite fra det lille forbundet fra nord. Hun bruker det afrikanske ordet «ubuntu». 

Det kan oversettes med godhet, humanitet og fellesskap, som i et «jeg er fordi vi alle er». 

Arbeidsmandsforbundets leder Brede Edvardsen får tårer i øynene. Ordet treffer et ømt punkt. 

– Gruva var min første kjærlighet 

– En ting vet jeg, fortsetter Phumaila – er at i vår kultur er en kvinne en «multiplayer». Vi kan skape hva som helst ut av ingenting. Vi er små og spinkle, men vi har kloke hoder – la oss få en mulighet til å vise hva vi kan. 

Da hun var lita jente, ville hun bli pilot. Det forteller hun etter møtet, mens vi kjører forbi sprukne murhus og skur av bølgeblikk i Phola.  

Vi passerer skiltet hvor gruveselskapet stolt proklamerer: «Comitting to adding value to the community».

Vi ser busskurene som er gitt befolkningen i gave, selv om det slett ikke går noen buss i Phola. Stopper ved helsesenteret som bare er en kulisse, for myndighetene har ikke tatt seg råd til å fylle det med leger eller medisiner. 

Måkene forsyner seg av hauger med søppel i det rustbrune landskapet. Gjennom disen trer et kullkraftverk fram – det lager elektrisitet som Pholas husstander ikke får tilgang til.  

Kraftverket minner om et Soria Moria, slottet i eventyrbøkene vi leste da vi var små. Det med prinsessen på balkongen, som ventet på å bli reddet av en prins – da ville hun vel bli lykkelig? 

Phumaila Mabena er ikke den prinsessen. 

– Gruva var min første kjærlighet. Jeg elsker å være selvstendig, sier hun.  

Slått av kjæresten 

Pilotutdanninga ble for dyr for familien hennes, men Phumaila hadde en tid et vikariat som sikkerhetsansvarlig i en av kullgruvene. Nå er hun arbeidsledig.

I Sør-Afrika får man ingen ny jobb etter at man er passert 35 år, forteller hun. Da blir man ansett for å være for gammel.  

Hun ser ut til å være knapt 30, men viser seg å være 41. Nakken hennes har en krumning og hun ser ofte skrått nedover, som om hun beskytter seg for noe.  

Skaden fikk hun etter å ha blitt slått av sin «high school sweetheart», faren til barnet hennes. 

Nå bor hun i et murhus sammen med barnet og slektninger. Moren jobber som renholder i andres hjem og fordeler lønna si på husets åtte personer. 

Sweethearten er ute av bildet.  

– Hvordan klarte du å gå fra ham? 

– Du blir modig. Du har ikke noe valg. 

– Står dere sammen her, kvinnene i Phola? 

– Ja. Vi gråter med den samme stemmen. Vi søstre må dele våre historier. For går du fra mannen din, kan du få et bedre liv. Når en dør lukker seg, åpnes en annen. 

KRAFT: Phumaila Mabena reiser rundt med MACUA og opplyser sine søstre om muligheter. Her er hun hjemme i Phola.

Are Stranden, Norsk Folkehjelp

Ble det bedre etter Mandela?

Det er 30 år siden hele den vestlige verden jublet med Sør-Afrika.

Apartheid var avskaffet, Nelson Mandela var satt fri fra ei celle på Robben Island og var blitt president. Nå skulle ikke lenger svarte og hvite plasseres i ulike bydeler og på ulike benker, det skulle bli likhet for alle.

I dag står sørafrikanerne skuffet tilbake. Enkelt forklart kan vi si at raseskillet er erstattet med klasseskille, hvor forskjellen på fattig og rik er enorm.

I 2022 slo Verdensbanken fast at Sør-Afrika var det landet i verden med mest ulikhet, og at ulikheten hadde økt siden apartheid ble avskaffet.  

Gjennom vinduene i bussen på vei fra Phola kan vi se det med egne øyne: 

Her er enorme villaer omgitt av piggtråd og overvåkingskameraer fordi de rike må beskytte seg mot desperate fattige. Eierne holder seg med gartnere og renholdere, mens tjenerne knapt har tak over hodet. 

Sør-Afrikas hvite, mange av dem etterkommere etter boere og engelskmenn som forsynte seg av landet i kolonitida, utgjør bare 7 prosent av befolkningen, men eier over 70 prosent av all eiendom. Hvite tjener tre ganger som mye som svarte. 

Det finnes også en svart elite. Men hver tredje sørafrikaner står uten jobb, og videregående utdanning er forbeholdt dem som har råd til det.

Sjåføren vår forteller at han egentlig er utdannet ingeniør, men ikke får jobb innenfor faget sitt. Han har sluttet å delta i valg. 

– Jeg stemmer ikke før jeg ser en forandring, sier han. 

Skal han ikke stemme for å sørge for en forandring? mumles det i den norske delegasjonen i bussen. Det er den privilegertes innvending. 

For jo da, det dukker med jevne mellomrom opp noe grums i kvitteringene til norske politikere, men i Sør-Afrika ligger korrupsjonen i politikkens DNA, slik vi tolker Ameck fra Norsk Folkehjelp.

Like mye som protestene fra folket. 

Lederen i Arbeidsmandsforbundet, Brede Edvardsen, bruker kjøreturene i minibussen på å analysere hva vi har sett. Nå grubler han på ett av flere paradokser: At reglene er på plass her i Sør-Afrika, men at det ikke er noen garanti for at de håndheves. 

Han ser for seg hvordan korrupsjonen ligger som et slimlag over alle prosesser, et slim det er umulig å trenge gjennom for dem som ikke har penger til å kjøpe seg plass i køen eller kjenner de rette folka. 

– Hvordan skal man tro på forandring da? Hvordan kan man beholde troen på framtida? spør forbundslederen. 

BOLIG: Rundt fem millioner mennesker bor i blikkskur i Sør-Afrika. Dette bildet er fra Phola.

Are Stranden, Norsk Folkehjelp

Fyrer med gruvas søppel 

Byen Witbank utenfor Johannesburg har drøyt 100.000 innbyggere og er i areal tre ganger så stort som Trondheim. «Toxic tour» kalles rundturen delegasjonen fra Norge skal få her. 

Det høres ut som et tilbud i en fornøyelsespark, men er alt annet.  

Første stopp er et område som kalles MNS – ingen kan forklare oss opprinnelsen til navnet. Her lever befolkningen så tett på ei kullgruve at de etter reglene skulle ha gått med maske og verneutstyr dag og natt.  

Det beste kullet fra gruva går ut av landet. Det nest beste går til Sør-Afrikas kraftverk, som forsyner landet med over 80 prosent av all elektrisitet. Det som er igjen dumpes i grøftekantene her i slumområdet, og brukes i husholdningene.  

Driftige mødre fyrer opp slagget for å koke opp forurenset vann, så de kan lage mat og vaske klær. I veikanten ser vi en samling tomme dunker. De skulle egentlig fylles med rent vann, men heller ikke i dag kom forsyningene. 

Gruveselskapet bruker nemlig vannet til å spyle kullet når det brytes løs, nettopp for å dempe støvet.

Folka her har problemer med huden, med nyrene, de får astma og tuberkulose. Noen sliter med hørselen på grunn av smellene fra sprengningene. 

Paradoksalt nok får de ikke jobb hos naboen de aldri har bedt om, fordi de ikke består kullselskapets helsetest. 

En mann med få tenner i overkjeven og treningsoverall med «Liverpool» på, sier det slik: 

– Folk her får ikke jobb. De er syke. De dreper hverandre. Vi har «serious problems» her.  

Liverpool-tilhengeren er med i organisasjonen SAGRC (Southern African Green Revolution Council). Han møter de besøkende med et rungende «Amandla!» 

Kameratene fra forbundet i nord hever knyttneven sammen med ham, og svarer «Awetho!». 

Ordene betyr «makt til folket», og er i alle år blitt brukt i sørafrikanernes kamp mot undertrykkelse. 

På dronningjord 

I området Coronation i Witbank kan bakken plutselig forsvinne under føttene på folk. De såkalte synkehullene kan oppstå når jorda under er fulle av gruveganger. 

Området er oppkalt etter kroninga av dronning Elizabeth II i 1953 – såpass begeistret var lokalbefolkninga da de skulle få et engelsk kullselskap inn på området sitt. 

Det måtte da gi dem jobber og økonomisk vekst? 

Nei da, historien er like nedslående her. Istedenfor jobber fikk befolkningen migranter, forurensning og livsfarlige hull i bakken. Lederen av SAGRC, Matthews Hlabane, forteller at en kvinne en dag gikk ut av det vesle huset sitt.

Da hun kom tilbake, var boligen forsvunnet ned i jorda. 

En annen historie er om mannen som gikk ut for å gå på do på natten og ble funnet sovende på bunnen av en stor grop dagen etter. Han var heldigvis i live, men over 20 personer her har dødd etter at bakken har gitt etter under dem.  

De fleste av disse er mødre som har vært ute og lett etter barna sine. 

Foran en bolig av bølgeblikk møter vi en kvinne i rød piquetskjorte og uttrykksløst ansikt. Det kan tolkes som en avvisning, likevel vil hun snakke med oss. Zukisiva Nomegozela er 48 år og har tre voksne barn. 

– Heldigvis fikk bare to av dem astma, sier hun.  

Huset hennes er plassert rett foran et dypt hull i bakken.  

– Det går fint nå, men da barna var små, pleide jeg å følge dem med argusøyne. 

Nå er det barnebarna 48-åringen passer på. 

Giften pipler opp 

«Toxit tour» er ikke over. Siste stopp er et skogsområde i Witbank. Her er ingen dyr, ikke noe liv. Vi ser bare hullene rottene har gravd ut. 

Mellom trærne er det store flater med fjell, de minner om norske svaberg dekket av måkeskitt. Men skitten kommer ikke fra måker, den kommer fra kullgruvene.  

Kjemikalier fra kullproduksjonen slippes ut som tungmetaller i grunnen, her er aluminium, sink og kobber. Når disse reagerer med oksygenet i vannet, pipler giften opp av bakken. 

Matthews Hlabane forklarer at vannet her har en PH på 2, så vidt høyere enn batterisyre. Et stykke inn i skogen viser han oss en grop fylt med grunnvann. Dette føres som en elv ut av området og har vist seg å være så forurenset at dyr i en nasjonalpark 350 kilometer unna er blitt drept av å drikke det. 

Matthews og hans organisasjon har fått laget en slags installasjon av sementrør hvor vannet renses for tungmetaller og blir mindre surt. 

Nå vil han at myndighetene skal investere i flere av disse Petter Smart-oppfinnelsene og sette lokale folk i arbeid. Men styresmaktene har en annen løsning.  

De har anlagt en dam like ved, hvor tungmetallene skal synke til bunns. 

– Det har så langt ikke virket like bra som de håpet. Og når det er varmt, kommer det barn hit for å bade, sier Matthews. 

Cyanid i kaffen og krangel om kull 

I Sør-Afrika, som verden over, diskuteres det om kull skal fases ut. Svaret er at jo da, landet skal slutte med kull for å skåne folk og klima. Men overgangen møter motstand. 

For hva skal de flere hundretusen arbeiderne som jobber i kullgruvene gjøre når de mister jobbene sine? Og er andre energikilder på plass? 

I det sørafrikanske basketaket om kull har så langt toppsjefen i det statlige kraftselskapet blitt forsøkt myrdet med cyanid i kaffen, og landets energiminister kaller seg selv en kull-fundamentalist.  

Han vil at overgangen til ren energi skal gå så langsomt som mulig, stikk i strid med vedtak fra egen regjering. 

Tankene går til Svalbard i Arktis, hvor den siste norske kullgruva stenger neste sommer. Med den forsvinner 70 arbeidsplasser og et samfunn som gjennom hundre år er blitt bygget opp rundt gruvedriften som en company town.  

Her i Sør-Afrika er det motsatt: Samfunnet rundt gruvene blir ikke bygget opp, men revet ned. 

– Ulikheten er bygget på gruvedrifta

Hvorfor er det slik? Hvorfor har ikke Sør-Afrikas gruver fått has på landets fattigdom? 

At jordsmonnet er fullt av godsaker som kan byttes i penger, ble forretningsmenn fra kolonilandet Storbritannia klar over allerede i 1867.

Da fant en unggutt en stein som viste seg å være en diamant verdt en halv millioner kroner på markedet i London. Siden har Sør-Afrika åpnet gruve på gruve.  

550 i alt, viser tall fra 2023. 

I disse hentes det ikke bare ut kull, men platina, gull, diamanter og en mengde mineraler. Næringa står i dag for 8 prosent av landets bruttonasjonalprodukt og 24 prosent av eksportinntektene– det er med andre ord ingen tvil om at gruvene har gjort Sør-Afrika til et rikt land.  

Men alt havner i lommene på sjefene i gruvene, sier folk vi møter i Witbank. Eller i lommene til folk i myndighetene, i form av bestikkelser. 

Den norske journalisten og historikeren Maren Sæbø har moderne sørafrikansk historie som sitt felt, og opplyser folk gjennom podkasten «Afrikansk politikk». Vi kontakter henne for å få en forklaring på hvorfor ikke gruvene kan hente sørafrikanerne ut av fattigdom.  

– Sør-Afrika er bokstavelig talt bygget på gruvene. Det betyr at både apartheid og den vedvarende ulikheten er bygget på gruvedrifta. Den kan ikke «redde» noen økonomi, den er økonomien, og ulikheten som er bygget inn i det er vanskelig å bryte, forklarer hun. 

– Vi burde ligge langflate av takknemlighet

I minibussen på vei fra den giftige skogen i Witbank blir forbundsleder Brede Edvardsen sittende og tygge på nok et paradoks. Han finner fram smarttelefonen og taster inn «BNP per innbygger» og «Sør-Afrika».

Oversikten fra FN viser at hver og en sørafrikaner ville hatt nok om verdiene hadde blitt fordelt på alle. 

Forbundslederen sier det flere ganger på turen, i ulike variasjoner: 

– Det er en villet politikk – også det å unnlate å gjøre noe. Sør-Afrika har nok penger, men myndighetene vil ikke løfte folk ut av fattigdommen. Det sier litt om menneskesynet her. 

Han skrur tida tilbake til et Norge uten den velstanden vi har i dag, hvor samfunnene rundt gruvene lignet det vi ser i Witbank. Helt til den organiserte motstanden kom: fagforeningene. 

De krevde at mer av utbyttet fra gruvene skulle komme arbeiderne til gode – og samfunnet rundt, som på Svalbard.

Det har til syvende og sist bygget hele den norske velferdsstaten, mener Brede Edvardsen, som er kommet fram til noe viktig, der han plundrer med et setebelte som ikke fungerer.  

– Det kan virke så selvfølgelig for oss. Hvordan skal vi fortelle folk i Norge at vi burde ligge langflate av takknemlighet hver eneste dag for at vi har trukket en hel bøtte med vinnerlodd? Ikke bare har vi olje og fisk, vind og andre ressurser, men folk som har sett at det er viktig å bygge ned ulikhetene i samfunnet. 

Kamp om husrom i gullbyen 

Også i det indre av Johannesburg ser vi hva gruvedriften har gjort med samfunnet. Byen er praktisk talt bygget på gamle gruveganger, og kalles på lokalt språk «Egoli», et sted for gull.  

Helt siden dette edle metallet ble oppdaget i 1886, har folk strømmet til metropolen. Gruvene inne sentrum er nå stengt, men fremdeles trekker folk inn hit. For å selge noe eller kanskje få seg en jobb – sjansene er i hvert fall større enn ute i forstedene.  

Men jobbene er få, og boligene også. 

På et kontor i Inner City, som de lokale kaller det, sitter Nomzamo Zondo. Hun leder organisasjonen SERI (Socio-Economic Rights Institute). Hun snakker raskt og smilende, og forsøker å forklare de besøkende hvordan boligpolitikken fungerer i Johannesburg. 

Eller ikke fungerer.  

Mangelen på boliger gjør nemlig at noen rett og slett finner seg et rom i en bygning og okkuperer det.  

– Det er ulovlig. Likevel har disse menneskene rettigheter etter loven, sier Nomzamo.  

Reglene sier at du ikke kan kastes ut før myndighetene finner noe nytt til deg. Når folk likevel blir sendt på dør, går Nomzamo og hennes advokater inn for å hjelpe. 

I noen tilfeller kommer de til kort. 

PIGGTRÅD: Nomzamo Zondo fra SERI foran en ødelagt bygning i Inner City. De fleste bygg er beskyttet med piggtråd på grunn av kriminalitet. Her er den blitt til søppel.

Are Stranden, Norsk Folkehjelp

Sprengt kloakkrør og Nike-sko på hylla 

I en bygning som en gang var et sykehus for militære, ser dørene i korridorene ut som innganger til fengselsceller. I bakgården henger klesvasken rett foran et sprengt kloakkrør. 

En pøl av grumsete vann og størknet dopapir er spredt utover murveggen. 

Fluene deiser rundt ørene våre, en kakerlakk piler over gulvet, men det verste er lukten av oppvarmet søppel og urin. Fattigdommen angriper alle sanser, og er mer påtrengende enn det som vises på bilder. 

En eldre mann støtter seg på en krykke. Sinnet har festet seg i Nelsons øyne. 

– Det er farlig å bo her, sier han. – Folk dreper hverandre rett utenfor døra. 

Nelson forteller at det bor omtrent 200 mennesker i bygget, og at det ikke er vann i de øverste etasjene. Ingen betaler leie, dermed blir det heller ikke gjort noe for å fikse ting.  

Og myndighetene har gitt opp hele greia.  

21 år gamle Selwabonge er en av dem som har funnet tak over hodet her, ulovlig og uregistrert. Han bor i første etasje i et rom som akkurat har plass til to halvannenmeters-madrasser i bredden. 

Han ber om å få ta på seg en t-skjorte før fotografen tar bilder, han vil føle seg fin. Og han har Nike-sko – tre flotte eksemplarer av merket står oppe på en hylle. 

På et musikkanlegg som ikke lenger virker, pleide han å spille amerikansk R&B fra Chris Browne. De to madrassene gir nattesøvn til åtte gutter. 

Selwabonge kom til byen for å studere for fem år siden, og skulle bare campe her i kort tid.  

– Så ble jeg her. Det er helt ok for meg. Jeg har ikke noe annet sted å gå, sier han.

Ute i gangen er det malt en pil ned til der brannslukkingsapparatet skulle vært plassert. Bygningene i sentrum er de reneste brannfeller, forteller Nomzamo i SERI – senere viser hun oss de hule restene av et bygg hvor 76 mennesker i fjor brant inne eller hoppet i døden da de ikke traff madrassene naboene hadde lagt ut for å redde dem.

Men først er det farvel til Nelson og Selwabonge. På vei ut faller blikket på en nesten umerkelig liten ting oppunder taket: En bit av en gullgul remse med glitter som kunne hengt på et juletre. 

Kanskje har noen forsøkt å pynte på elendigheten. 

Den ene fagforeningen: – A lie never last 

Hva med fagforeningene her i Sør-Afrika, Arbeidsmandsforbundets brødre og søstre, kan de gjøre jobben fagbevegelsen har gjort for å bygge Norge? 

Før vi reiste til Johannesburg, tok vi en prat med Liv Tørres på kontoret hennes på Youngstorget i Oslo. Hun har skrevet en doktorgrad om fagbevegelsen i Sør-Afrika og bodd flere år i landet. I dag er hun leder for LOs internasjonale avdeling.  

Tørres sier at det er fagforeningene som skal ha æren for å ha avskaffet apartheid – ikke Nelson Mandela. 

– Er det en kontroversiell påstand?  

– Nei, svarer LOs Sør-Afrika-ekspert. – Men det er nok ikke så mange andre enn meg som mener det. 

Liv Tørres fortsetter tankerekken. Etter 1994 ble fagbevegelsen svekket, mener hun. COSATU, som kan sies å være Sør-Afrikas LO, kom for tett på Mandelas parti ANC. Og da folk ble skuffet over partiet, mistet de også tilliten til fagforeningslederne sine. 

Foreningen NUM (National Union of Mineworkers) har i snart 80 år organisert gruvearbeidere under COSATUS paraply. På turen til Sør-Afrika får gjengen fra Norge møte visepresident Phillip Vilakazi. 

Han er et skue, der han sitter med et smil som på et merkelig vis skaper avstand. Øynene er halvåpne, som om han knapt er interessert. Av utseende minner han om Durek Verrett. 

– A lie never last, åpner han. 

Visepresidenten sikter til det som skjedde under en streik i ei platinagruve i Marikana en augustdag i 2012, da 34 gruvearbeidere ble skutt ned av det statlige politiet.

Politiet sa at de hadde drept i selvforsvar, men rettsmedisinernes rapporter viser at flere ble skutt i ryggen på nært hold, som i en henrettelse. 

I dagene før massakren skal de streikende arbeiderne ha blitt mer og mer misfornøyde med fagforeningen sin. De mente at de tillitsvalgte hadde kommet for tett på gruvesjefene og fått seg for fine kontorer, og dro til NUM-toppene for å si hva de mente.

De tillitsvalgte skal ha følt seg truet, og skjøt to av sine egne. Disse døde ikke, men hendelsen har åpenbart skapt et sår i foreningen.

– A lie never last, gjentar Phillip Vilakazi, og legger armene i kors. 

Kroppsspråket inviterer ikke til flere spørsmål om det som skjedde. 

FANE FRA NORD: Visepresident Phillip Vilakazi i NUM møter Arbeidsmandsforbundets leder Brede Edvardsen. Begge organiserer gruvearbeidere.

Are Stranden, Norsk Folkehjelp

Den andre: – God bless you 

Dagen etter møtet med NUM, får Norsk Folkehjelp en telefon fra den konkurrerende fagforeningen AMCU (Association of Mineworkers and Construction Union). Det var denne foreningen Marikana-arbeiderne søkte hjelp hos da de mistet tilliten til NUM. 

I dag har NUM rundt 300.000 medlemmer og AMCU 210.000. Forholdene mellom organisasjonene er anstrengt, men en gruvearbeider vi møter i Witbank forteller at de tillitsvalgte ikke lenger dreper hverandre.  

– I dag er det mer en kamp om å eie sannheten, sier gruvearbeideren John.

AMCU spør om den norske delegasjonen vil besøke dem også, når de først er i Witbank. Jo da, minibussen gjør et ekstra stopp på fagforeningens kontor. 

Der blir vi møtt med kyllingvinger, cola og store vyer.  

President Joseph Mathunjwa mener at kullgruvene ikke kan legges ned før arbeiderne har en annen jobb å gå til, og at Sør-Afrika ikke bare skal sende mineralene sine ut av landet, men bygge opp en industri hvor de kan bruke flere av dem selv. 

Han vil også starte et eget arbeiderparti så fagforeningen kan stå uten bindinger til alt og alle.  

– Hvis du forteller folk sannheten, får du ikke noe annet en ensomhet. Det er som om jeg har lepra, jeg blir sett på som en galning, sier han, og avslutter: 

– God bless you. God bless you. God bless you! 

Og vi lurer på hvem som holder sin velsignede hånd over ham. For mens visepresidenten i NUM har to sikkerhetsvakter, har presidenten i AMCU ingen. 

Joseph Mathunjwa er et eneste hvitt smil når han forklarer: 

– Vi skal alle dø en gang. Vi vet bare ikke datoen.

Er det håp? 

Etter å ha besøkt Sør-Afrika og slumområder der, sitter enkelte bilder fast på netthinnen. 

Bilder av barn – glade på ungers vis, der de leker med en spiker på bakken mellom skurene av bølgeblikk. Av kulehullet i veggen bak og døra hvor det står ESKORTE fordi en mor i nabolaget må ha noe å leve av. 

Av blikket som fulgte da vi spurte en kvinne om hvilke drømmer hun hadde for framtida, og hun svarte:  

– Vi vil leve deres liv, dere hvite fra Norge – hva mer kan man ønske seg? 

I Witbank, foran en haug av kull et sted mellom synkehullene til dronninga av England, har eieren malt bølgeblikket lyseblått. Hun har satt rosa blomster i jorda og delt eiendommen opp med en rad ølbokser fra Heineken – det har en form for estetikk. 

Et barn vil filmes, moren vinker og lar oss gjøre det. Det er menneskelig å ville bli sett, og å ville fortelle sin historie. 

Lederen i Arbeidsmandsforbundet, han som kom med fly over havene, holder en liten tale på hvert sted vi stopper opp. Han henter fram ord som lindrer, selv om en million kroner til Norsk Folkehjelp hvert fjerde år ikke kan få Sør-Afrika ut av ulikhetene. 

Brede Edvardsen snakker om «ubuntu», for hva er det igjen hvis der ikke er solidaritet – og håp?  

Kvinnen i rød piquet, hun med det tomme blikket og den svære gropa i bakgården, har stått på venteliste for å få tildelt et murhus av myndighetene i nesten 20 år. 

– Jeg håper jo jeg kan få det en gang. 

– Hva slags gleder har du i hverdagen? 

– Ingen. Det er ingenting her. Og jeg har ingen steder å gå, sier kvinnen, og snur seg mot det vesle huset. 

Foran inngangen ser hun et av barnebarna, og går bort. Hun setter seg ned på kne og åpner ansiktet i et stort smil.

Kilder som ikke er nevnt i saken: Professor i geologi Haakon Fossen, Panorama nyheter, Trading Economics, Africa Mining, Store Norske Leksikon, Norsk Folkehjelp, NAF, Verdens Helseorganisasjon, FN og boka «Sør-Afrikas historie» av Tore Linné Eriksen.