Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Ole Alexander Kirknes (foto)

ole@fotografkirknes.com

På avstand kan det minne litt om et enormt hvitt sandslott, der det stolt strekker seg mot duskregnet rett innafor kommunegrensa til Inderøy kommune i Trøndelag.

Fjæra har for alvor gjort sitt denne formiddagen, og skydekket henger lavt på himmelen i det bilen snirkler seg forbi skjærgårdsidyll og lave trehus i det bittelille tettstedet Hylla. Målet kan skimtes noen meter lenger fram:

Verdalskalk, avdeling Hylla.

Alt er hvitt. Ovnen, siloene, kontorlokalene, ja, til og med pynteinstallasjonen ved inngangen bærer samme farge som den første nysnøen.

– Det er kalken! Det meste blir hvitt av den, utbryter Marita Helen Sørli.

Hun er laborant på stedet, og som yrkestittelen tilsier, tilbringer hun arbeidsdagen inne på laboratoriet. Det ligger i en gammel låvebygning rett ved inngangen og kan – sammen med resten av bygningsmassen – ikke akkurat regnes for noen ungdom å være.

For Verdalskalk har nemlig holdt det gående helt siden det herrens år 1897.

LABORANT: Marita er utdannet i kjemi ved teknisk fagskole, og trives best når det er mye å gjøre.

Ole Alexander Kirknes

Tannkrem og kloakk

127 år har gått siden bruket het Hylla kalkverk og steinen kom fra et budd rett oppi lia. I 1991 ble Verdalskalk etablert, med de tre avdelingene Hylla, Verdal Havn og bruddet i Tromsdalen, en tre mils kjøretur fra Hylla.

Nå blir 14 fulle lastebillass med kalkstein kjørt fra Tromsdalen til anlegget på Hylla hver dag. Etter 16 til 18 timer på rundt 1000 grader har steinen mistet 50 prosent av vekta si, og blitt til hvit brentkalk.

Denne blir brukt i hverdagslige produkter som tannkrem, tyggegummi, sukkerbiter og plastflasker, men også i landbruk, stålindustrien og papirproduksjon.

Om brentkalken blir tilsatt vann, får den betegnelsen hydratkalk. Denne går i hovedsak til rensing av vann og kloakk.

– Det er en stein som kan bli til over 200 ting, ler Marita begeistret, mens hun viser vei til kontoret sitt.

STORPRODUKSJON: I løpet av et døgn blir det produsert 200 tonn med brentakalk på Verdalskalk i Trøndelag.

Ole Alexander Kirknes

Kjeder seg aldri

Laboranten starter arbeidsdagen klokken 07:00 med kaffe og e-poster i et hjemmekoselig rom med saftflaske i vinduskarmen og periodesystemet teipet til skrivebordet.

Hun trekker fra gardinene og en utsikt et kongeskip verdig åpenbarer seg: Her kunne kaffen like godt vært byttet ut med et morgenstup i Trondheimsfjorden, men Marita har viktigere ting fore: Ferske prøveresultater ligger og venter på maskinen foran henne.

– Det er aldri et kjedelig øyeblikk. Vi holder på med et naturprodukt, og kan få verdier som er utenfor det vi trodde. Det kan forundre oss, og det liker jeg, sier Marita.

Verdalskalk er en del av Franzefoss Minerals, noe som betyr at sentrallaboratoriet på Hylla også mottar prøver fra andre Franzefoss-anlegg som Ballangen og Hole.

Disse kommer vanligvis en gang i måneden, så det er hovedsakelig Hyllas egen brentkalk som er gjennom lupen på hverdagene.

Men hva har steinen egentlig vært gjennom før den blir sendt videre til Marita?

Vi forlater det lille kontoret, og trasker ut på parkeringsplassen. En mann i svart t-skjorte med Arbeidsmandsforbundets logo på brystet, kommer gående.

STOLT: Hovedtillitsvalgt Arve Stubbe er fjerde generasjons arbeider på Verdalskalk.

Ole Alexander Kirknes

Kan veie opptil 70 tonn

Mannen heter Arve Stubbe, og viser fram et par hvitkalkede arbeidsnever. Han er hovedtillitsvalgt, og har et yrkesliv med 25 år bak seg «i prosessen», med ansvar for alt fra riktig temperatur i ovnen til at transportbåndene går som de skal.

Og så er han fjerde generasjons arbeider på Verdalskalk.

– Jeg har kalk i blodårene, for å si det sånn, humrer han, og forteller at han for lengst har sluttet å bruke håndkrem. Med kalk overalt, er huden spesielt utsatt for tørke, og Arve er redd for å bli immun.

– Om jeg hadde begynt med krem, hadde jeg måttet bruke det konstant.

Hån låser opp en enorm hengelås. Vi beveger oss inn på en snuplass, området der lastebillassene fra Tromsdalen blir tømt ned i bratte sjakter, før steinen går videre på et transportbånd, inn i en slags konteiner kalt «hunden», og etter hvert inn i ovnen.

En fullastet bil kan veie opptil 70 tonn.

– Med full produksjon lager vi cirka 200 tonn med brentkalk i døgnet. Av dette går 60 tonn til produksjon av hydratkalk. For å få til det, må vi kjøre inn 380 tonn med råstein. Det blir mange kilo i løpet av året, ja, sier han, før han ber journalisten stoppe opp litt.

– Stå her, så kommer det snart en lyd.

Ikke før har advarselen kommet, før det dundrer i stein ti centimeter fra øret. Ovnen tømmes, og journalisten skvetter en halvmeter bortover gulvet.

 – «Du vart skræmt, ja!» humrer omviseren, mens han småspringer ned nærmeste trapp.

KONTROLL: Arve viser hvordan de kan følge med på hva som skjer rundt om på anlegget, og i ovnen.

Ole Alexander Kirknes

Etset i utedoen

Arve forklarer at steinene som går inn i kalkovnen må ha mest mulig lik størrelse. Steinen brenner et sted mellom 16 og 18 timer på 1000 grader, noe som kan utgjøre stor forskjell på en liten og en stor.

Spesielt siden varmeprosessen krymper vekta av steinen til cirka halvparten.

Etter omgangen med ovnen, har steinen blitt hvit. Den blir da knust enda en gang og noe av denne går i prøvebøtta som blir sendt videre til labben.

– Når vi tar prøver, sjekker vi kvaliteten. Om prøven er dårlig, må vi reagere. Med ovnen tar det 16 timer før vi får resultatet, så vi må hele tiden være på forskudd, forteller Arve og legger til:

 – Ti grader forskjell i ovnen kan utgjøre en forskjell kvalitetsmessig. Her hjelper det å ha erfaring. Man skulle tro at stein er stein, men sånn er det ikke, sier Arve.

Han viser fram pakkeanlegget. Inne i et hjørne står flere fem kilos-bøtter med påskriften «Dokalk».

Han humrer i skjegget:

– Brentkalk ble tidligere brukt til å strø over innholdet i utedoen. Der måtte det en endring til – brentkalken gjorde sånn at innholdet visstnok begynte å etse, noe som ikke var så heldig for kvinnfolkene, eller for andre som satt med bakenden på do. Derfor ble hydratkalk et mer passende alternativ.

120 GRADER: Sånn ser brentkalken ut når den kommer ut fra ovnen.

Ole Alexander Kirknes

Må mølles finere

Inne hos Marita, er arbeidsdagen i full gang. Laboranten, som er utdannet i kjemi ved teknisk fagskole, trives best når det er mye å gjøre, og forteller gladelig om hva de ser etter når de analyserer steinprøvene.

– Vi ser på det kjemiske, det er veldig nyttig å ha mye kalsium i kalk. Det blir analysert på noe som heter XRF, et røntgenapparat som måler kjemiske bestanddeler som jern, kalsium og magnesium, sier Marita.

Hun utdyper:

 – Det skal være så lite jern som mulig, og så mye kalsium som mulig i kalken.

Men før steinen kan testes, må den mølles litt finere for å kunne bli analysert på den riktige måten på instrumentene. Dette er en del av selve «klargjøringen».

– Vi har en bitteliten mølle som gjør det, sier Marita, og trasker ned en liten trapp mot laboratoriet.

Viser fram babyen

En liten flaske skyllevæske dingler lett i beltet i det Marita beveger seg innover i labben. Et par gjennomsiktige vernebriller beskytter øynene – bare et enkelt kalkkorn kan være nok til å etse sår i øyet.

Hun nikker mot kollegaene.

Totalt jobber det 70 stykker «på gulvet» i Verdalskalk, 15 av disse på Hylla. Her er laboranten jamstilt med renholderen, sjåføren, han som pakker produktene på pakkeriet og han som passer ovnen i «prosessen».

Alle har samme grunnlønn, og 98 prosent er organisert i Norsk Arbeidsmandsforbund.

Marita trekker fram fellesskapsfølelsen, at det er bra å være sammen. Selv sitter hun også i styringsgruppa til kvinnenettverket i forbundet, og har vært med på opprettelsen av et eget kvinnenettverk i avdeling 8 Midt-Norge.

 – Det er ikke så lenge siden vi fikk arbeidstøy som var tilpasset oss damene – og ennå er det mer igjen. Vi i vår bedrift er blant de heldige når det gjelder likestilling, men det er ikke alle som har det sånn, forteller hun, mens hun går forbi mølle, røntgenmaskin og reagensglass på vei til favorittplassen:

– Her er LECO, babyen min, sier hun med myk stemme.

Leko har verken silkehud eller dunhår. Den er et instrument som blir brukt for å finne ut hvor mye svovel og CO₂ det er i brentkalken. Prøvene blir varmet opp til 600-800 grader og utfra dampen kan man måle resultatet.

Marita viser fram kurvene på en skjerm, en for svovel og en for karbon.

– Kundene vil gjerne ha så lite CO₂ som mulig – det betyr at produktet er så renbrent som mulig. Det er jo CO₂-en som blir brent ut av den, pluss en del veske. Jo mindre CO₂, jo bedre.

Hun forteller stolt at hun har vært med på arbeidet med LECO helt fra starten av.

– Jeg har vært med å instruere andre i å bruke den helt fra begynnelsen – så den er på en måte ungen min!

VIKTIG: Periodesystemet er teipet fast til Maritas kontorpult.

Ole Alexander Kirknes

Stolt

Arve lukker døra til tillitsvalgtkontoret bak seg.

Klokka nærmer seg lunsjtid og han skal straks sette seg i bilen bort til Verdal havn, der kalken blir fraktet videre ut til kunder, hovedsakelig innenlands og til Sverige.

20 timer i løpet av fem uker er Arve frikjøpt som hovedtillitsvalgt for Verdalskalk, i tillegg til at han er klubbleder for Kalkklubben Franzefoss Minerals. Han ser det som sin plikt å passe på at alle har det bra, enten det er på Hylla, hos transporten, i Tromsdalen eller på havna.

– Det er en ryddig arbeidsplass og et godt sted å være.

Han snur seg mot kalkslottet i bakgrunnen:

– Jeg er kjempestolt over å jobbe på Verdalskalk.