Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Barnevernspedagog Kelly Pullinger klarer ikke være på det geografiske stedet i Trøndelag hvor hun jobbet som miljøterapeut.

Hun har en posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter å ha jobbet for Stendi AS i Trøndelag. Yrkesskaden er godkjent av Nav.

Hun har mareritt om knivepisoder og brann og blir fysisk dårlig av lukter av matretter, farger eller gjenstander som minner om arbeidsplassen.

Hun har med seg en støtteperson til intervjuet og har satt seg innerst i kafeen slik at hun har oversikt over rommet og utgangen.

To år etter at hun formelt sluttet i Stendi Midt er det fremdeles belastende å snakke om det hun opplevde.

– Vi er mange som er fly forbanna på Stendi. Jeg vil ikke sitte på gamlehjem og ha dårlig samvittighet og angre på at jeg ikke fortalte, sier hun.

Hun har med seg egne notater og dokumentasjon på det hun skal fortelle om. Det gjelder driften ved institusjonen og ledelsen.

– Det traff meg hardt da jeg leste Fontenes sak om tidligere ansatte som har varslet på arbeidsforholdene. Er det sånn enda! utbryter Pullinger.

Minst 15 tips

Fontene har fått femten nye tips fra tidligere ansatte etter å ha publisert en sak om Stendi Midt.

Noen har sendt beretninger om det de mener er svært kritikkverdige episoder. Flere har stilt i bakgrunnssamtale med Fontene.

Stendi Midt har per i dag tre avdelinger i drift i Trøndelag.

Turnoveren her er dobbelt så høyt som i resten av Stendis institusjoner. Fra januar 2025 til februar 2026 var de 11 som sa opp.

– Det er så grovt det som har skjedd i Stendi Midt at ledelsen ikke bør få fortsette. Det går utover ansatte og ungdom, sier Pullinger.

Tidligere ansatte påstår at det har vært farlig å jobbe på institusjonen.

Det skyldes at det er for lav bemanning, at de ikke får nok hviletid, at de i perioder ikke har hatt våkne nattevakter, at personal ikke er samkjørte i grensesetting, at det er svikt i rutiner rundt farlige gjenstander.

Ledelsen i Stendi Midt avslår intervju. De er likevel blitt forelagt kritikk og har fått imøtegå påstander i tråd med Vær varsom-plakaten.

Kommunikasjonsdirektør Kristin Øyen skriver at spørsmålene fra Fontene bygger på en rekke påstander fra tidligere ansatte.

At forholdene ligger flere år tilbake, og gjelder personalsaker og arbeidsforhold som de ikke kan kommentere av hensyn til taushetsplikt og personvern.

«Overordnet vil vi derfor si at vi ikke kjenner oss igjen i beskrivelsen av en generell uforsvarlig drift eller kultur ved avdelingene i region Midt, men det er krevende både å verifisere og kommentere enkelthendelser og egne opplevelser fra tidligere ansatte som ikke har arbeidet i virksomheten på flere år».  

Gikk på dagen

Pullinger jobbet på en atferds-avdeling. I løpet av de ti årene hun jobbet for Stendi var det mange utagerende episoder.

Hun var vitne til flere selvmordsforsøk og ga livreddende førstehjelp. Hun opplevde branner og at en ungdom på avdelingen hoppet foran et tog.

Hun ble truet med kniv, og avverget at ingen ble skadet da en ungdom gikk til angrep med et knust vannglass.

Avdelingen ble avviklet etter at den brant helt ned i 2021, men ledelsen hun jobbet under, er den samme i dag.

– Jeg fikk stadig kritikk for å ringe politiet. Leder sa flere ganger, må du ringe politiet for «hver minste ting».

Pullinger var nøye med å skrive avvik på rutiner som ble brutt. Blant annet skulle det telles kniver ved hver vakt og påse at de var innelåst.

Avvikene ble drøftet på personalmøter. Pullinger opplevde at hun ble møtt med irritasjon i stedet for støtte.

– Gang på gang vurderte ledelsen at det var lav risiko for gjentakende avvik. Samtidig skrev jeg det samme avviket på neste vakt, sier Pullinger.

Hver gang hun ble utsatt for fysiske og psykiske skader og belastninger fylte hun ut vold- og trusselskjemaer.

Hun beskrev hendelsene med egne ord og skulle selv vurdere alvorlighetsgraden. På èn dag kunne det skje så mye at hun leverte fem skjemaer.

Hun fylte de ut på papir og la det til leder. Hun tok alltid kopi som hun la i en egen perm.

Kollegene

Pullinger beskriver et arbeidsmiljø med høyt gjennomtrekk av ansatte og mye bruk av vikarer.

– Personalgruppa var ikke var samkjørte i grensesetting og mange fulgte ikke det som var bestemt, uten at ledelsen tok tak i det, sier hun.

Hun forteller at nattevakter som skulle være våkne, sov på jobb, og at det var nattevakter som så porno.

– Vi meldte fra om dette i lang tid før det ble gjort noe, sier Pullinger.

Hun opplevde det uforsvarlig å jobbe med stadig nye medarbeidere hun ikke kjente, og som ikke hadde informasjon om ungdommene.

– Jeg skjønner at det kan skje i akutte tilfeller. Problemet var at det var gjentakende. Dette førte til konflikt og usikkerhet i personalgruppa.

Når det ikke er trygge voksne på jobb, kan det lettere oppstå farlige situasjoner, påpeker hun.

Noen dager etter en alvorlig hendelse med en ungdom ble hun sykemeldt.

– Jeg dro på dagen og kom aldri mer tilbake, sier hun.

Årsaken var ikke ungdommen eller episoden, men måten institusjonsledelsen håndterte situasjonen på i etterkant.

Tapt i brann

Pullinger har gått i traumebehandling i snart tre år for PTSD.

Da hun skulle søke erstatning for yrkesskade hos forsikringsselskapet, svarte arbeidsgiver at dokumenter hun etterspurte ble tapt i brann. Huset brant ned i 2021.

– Kan det stemme at Norges største private aktør på barnevernsfeltet oppbevarer dokumenter på papir i en perm og ikke digitalt?

Pullinger sier hun ble sjokkert. Hun spør seg hva som har vært poenget med å gjøre risikovurderinger, føre avvik og vold- og trusselskjema.

– Er det slik at det vi har meldt om alvorlige hendelser er blitt satt i perm og aldri har noen utenfor huset sett på det vi har skrevet?

Hun påpeker at det dessuten er krav om at personlige opplysninger skal oppbevares i låst arkivskap, men hevder at det ikke er blitt gjort.

– En lokal brann sletter ikke data på hovedkontorets datasystemet. Hvis dataene ikke finnes der, har de sviktet grovt, sier hun.

Kommunikasjonsdirektør Kristin Øyen skriver i epost at perioden Kelly Pullinger etterspør dokumentasjon for ligger opptil ti år tilbake i tid.

«Det stemmer at den til dels var i papirform, og gikk tapt i brannen i 2021. At enkelte dokumenter gikk tapt innebærer ikke at alvorlige hendelser ikke ble håndtert eller fulgt opp. Hendelser ble behandlet etter de rutinene som gjaldt på det aktuelle tidspunktet. I dag arkiveres alle skademeldinger og HMS-avvik i det digitale kvalitetssystemet, og følges opp i tråd med gjeldende rutiner». 

– Enormt provoserende

I november 2022 ba Pullinger arbeidsgiver om å få dokumenter hun trengte for å gi videre til Nav.

Det skulle ta ni måneder å få noe fra dem.

Hun legger fram kopi av sms-korrespondansen hun har hatt med direktør for barnevern i Stendi AS og med institusjonslederen.

Det går fram hvordan Pullinger viser til frister og purrer på dem. Hun reagerer på tonen de svarer i:

«Beklager sen respons». «Jeg må få prøve å ringe deg i ettermiddag, jeg er litt til og fra pga ferie». «Når det gjelder vold og trussel skjema er disse dessverre gått tap i brannen».

– Det er enormt provoserende, som om dette ikke er så farlig, sier hun.

Da hun endelig fikk noe hun kunne sende til Nav, var det blitt august året etter.

– De ba meg tilslutt skrive ned episodene som var traumatiserende for meg, og leder skrev noen kommentarer til hendelsene, sier hun.

Hun har fått avslag på erstatning for yrkesskaden.

– Nav tror på meg, men jeg mister erstatningen fordi Stendi ikke kan bevise hvor ekstrem hverdagen min var. De bruker en lokal brann og taushetsplikt som unnskyldning for å dekke over at de mangler eller låser bevisene mine.

Kristin Øyen svarer at Stendi ikke kunne utlevere dokumenter som ville innebære brudd på taushetsplikten knyttet til beboer, slik Pullinger ba om.

«Men vi bistod med dokumentasjon til Nav. Vi vil for øvrig ikke kommentere enkeltpersoners helseforhold. Generelt tar vi belastninger ansatte opplever i arbeidet på alvor, og har rutiner for oppfølging, HMS-arbeid og debrifing etter alvorlige hendelser.»

Kan ikke jobbe

I 2024 ble Pullingers arbeidsforhold avsluttet i Stendi. Pullinger går nå på arbeidsavklaringspenger.

Mest sannsynlig går det mot 100 prosent uføretrygd.

En ting er i alle fall sikkert, påpeker hun: Aldri mer barnevernsinstitusjon.

– Er du bitter?

– Ja, det er jeg. Hele livet har jeg hatt så lyst å jobbe med barnevern, og så ender jeg opp med å være pasient. Det er mye sinne.

Pullinger har ikke vært fagorganisert. Hun understreker at det bør man være.

– Man tenker ikke at man kan bli syk av jobben og vil trenge bistand. Nå skjønner jeg hvor viktig det er. Jeg står alene og har ikke råd til advokat. Jeg er utmattet og klarer ikke krangle mer med Stendi om dokumentasjonen jeg trenger.

Kaldt gufs i kroppen

Det er utlyst stillinger i Stendi Midt.

Pullinger og andre kilder Fontene snakker med, fraråder kolleger å ta jobb i Stendi Midt med ledelsen som er.

Pullinger viser skjermdump av en tidligere stillingsannonse hvor konsernet Stendi AS søkte etter «talentløse idioter» - altså miljøterapeuter i medlever-turnus. Annonsen ble endret, men Pullinger mener det sier noe om synet på egne ansatte. 

Pramote Nordbakk jobbet for selskapet i ti år, først som ufaglært og deretter mens han utdannet seg til barnevernspedagog.

Ole Martin Wold

Han sier det har vært psykisk belastende med ledelsen og beskriver de tre siste årene av arbeidsforholdet som et kaldt gufs i kroppen.

– Etter at jeg begynte å studere barnevern ble jeg mer kritisk til hvordan driften var. Det var ikke populært, sier han.

Han sluttet i 2025.

– Jeg kjenner organisasjonen svært godt og vet hvordan de behandler sine ansatte. Det er ingen verdig, spesielt ikke unge i starten av yrkeslivet.

Han jobber nå i en institusjon som drives av annen privat aktør og ser hva høy faglighet og gode diskusjoner har å si.

– Det gikk opp et lys for meg, at det går an å jobbe i et ikke-dysfunksjonelt arbeidsmiljø. Man blir ikke «blikket», hengt ut i plenum eller tatt til siden for å få refs, hvis man er uenig i hvordan ting blir gjort, sier han.

Han mener artikkelen i Fontene om sjefens hund som beit, traff noe hos mange av dem.

– Det varslerne beskriver er så gjenkjennelig. Endelig er det noen som sier fra! Jeg holdt ut for lenge. Jeg fikk knekken, sier Nordbakk.

Han ble sykmeldt fra arbeidsforholdet i Stendi Midt den siste tiden han jobbet for dem.

Samtidig gjennomførte han studentpraksis i en institusjon i Bufetat. Det gjorde at Stendi bestred sykemeldingen hans.

Senere brukte de den som en hovedgrunn til oppsigelse, ifølge Nordbakk.

– Det ble en vond sak. Den endte med at Stendi fikk ikke medhold i sin bestridelse, sier han.

Han sier at han ikke fikk penger fra Nav i saksbehandlingsperioden og at det var en økonomisk belastning i tillegg til den psykiske påkjenningen.

Å jobbe i motvind

Han mener den høye gjennomtrekken av ansatte må tas på alvor.

Han tror at mange av ungdommene ikke gidder å bli kjent med nye ansatte.

– De vet ikke hvor lenge neste miljøterapeut blir i jobben, sier han.

– Hva var det som var så vanskelig med å jobbe under ledelsen?

– Man jobber i motvind med egen leder. Det er så tappende, sier Nordbakk.

Han beskriver hvordan de kunne stå i en situasjon med grensesetting over flere dager og ta imot utagering og se på knusing av inventar, før institusjonsleder dukket opp på huset og ga ungdommen viljen sin. Flere kilder beskriver at de ble enormt provosert av dette.

– Vi opplevde at den faglige jobben ble slått beina under, sier Nordbakk.

Han påpeker også at trusler og alvorlige hendelser ikke ble tatt godt nok tak i, og at det ikke var debriefing i system.

– Ansatte som har vært i alvorlige episoder med ungdom får ikke avlastning eller kompenserende hvile. Man fortsetter å stå i situasjoner som er potensielt livstruende, sier Nordbakk.

Er blitt forelagt kritikken

Ledelsen i Stendi er forelagt kritikken. Kommunikasjonsdirektør Kristin Øyen skriver:

«Arbeid i barnevernsinstitusjoner kan innebære krevende og til tider risikofylte situasjoner. Derfor er virksomheten strengt regulert fra myndighetenes side med krav til bemanning, dokumentasjon, opplæring, kvalitet og kompetanse. Bemanningen er kontraktsregulert, og blir kontrollert av oppdragsgiver og av godkjenningsmyndighetene årlig. Statsforvalteren kan be om innsyn i bemanning hele året. I dag har for øvrig alle avdelinger våken nattevakt. Det er rutiner for hvordan passiv tid og hvile skal avvikles, og det planlegges av teamene».  

«Om en medarbeider skal arbeide ut en vakt etter en hendelse må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Leder vurderer den ansattes psykiske og fysiske tilstand, behov for avlasting og debrifing, i tillegg til ungdommens behov og sikkerhet». 

«Stendi har rutiner for risikovurderinger, og medarbeidere får rutinemessig veiledning av psykologspesialist, og oppfølging og debrif ved hendelser. At medarbeidere kan oppleve hendelser som belastende, betyr ikke i seg selv at det foreligger uforsvarlig drift, eller brudd på rutiner».

Fontene har stilt en rekke spørsmål til ledelsen. Blant annet har vi spurt om årsakene til den høye turnoveren i region midt.

«Dette må ses i sammenheng med lav etterspørsel etter plasser fra oppdragsgiver, som førte til at to avdelinger sto tomme over tid, og at medarbeidere måtte tilbys arbeid ved andre lokasjoner.»