TORGNY HASÅS

torgny@lomedia.no

Da leder i Industri Energi, Leif Sande, var ferdig med meklingen for forpleinings-, oljeborings- og operatørbedrifter, var han forbanna. Meklingen var avsluttet halv fire på natta, natt til 2. juli, men allerede kvart over elleve på formiddagen sendt han en skarp e-post til riksmekler Nils Dalseide.

«Mekleren vi hadde natt til i dag i meklingen for oljesektoren skuffet oss stort. Vi ønsker ikke å bli tildelt han som mekler i fremtiden», skrev Sande. Mekleren han snakket om var Carl Petter Martinsen.

Tvunget til avtale

Årsaken til Sandes sinne var at Martinsen først hadde sørget for at YS-forbundet Safe og det frittstående forbundet Lederne inngikk en avtale med arbeidsgiverne i Norsk olje og gass på egen hånd. Industri Energi ble mer eller mindre tvunget til å inngå en tilsvarende avtale.

Ramma for denne avtalen var 1,35 prosent. Dette er betydelig lavere enn ramma for frontfaget i år som var på 2,4 prosent.

– Dette er med på å undergrave den norske modellen, mener LOs nestleder Tor-Arne Solbakken.

Innenfor mange tariffområder er det likelydende avtaler. I dette tilfelle er det tre likelydende tariffavtaler. Det skal ikke være forskjeller mellom avtalen til LO eller YS eller det frittstående forbundet Lederne. Forhandlingene og meklingene foregår parallelt.

Største først

LO har alltid hatt som prinsipp at den største parten går først og legger premissene for forhandlingene. I tilfellet med meklingen for oljesektoren har Industri Energi 3800 medlemmer, mens Safe og Lederne til sammen har 3500 medlemmer.

For LO er det et prinsipp at de største går foran. Da Riksmekleren fylte 100 år i januar, ga han ut boka: «Fred er ei det beste. Riksmekleren gjennom hundre år». Boka inneholder bidrag fra mange hold. Nestleder i LO, Tor-Arne Solbakken, har skrevet kapittelet «Meklingsinstituttet sett med arbeidstakerperspektiv. Riksmekleren får mye skryt fra LO, men på ett punkt får mekleren kritikk. Det gjelder oppgjøret for vekterne i 2012.

På samme måte som i årets mekling i oljesektoren var det flere med likelydende avtaler. Norsk Arbeidsmandsforbund var størst med 4500 medlemmer. Parallelt med Arbeidsmandsforbundet forhandlet YS-forbundet Parat. Parat hadde 600 vektere totalt. Mekleren la fram et forslag til løsning for den minste parten, Parat. Og de godtok løsningen. Det gjorde ikke Arbeidsmandsforbundet. Det ble streik, og etter en uke vedtok regjeringen lønnsnemnd. Vekteroppgjøret ble sendt til Rikslønnsnemnda.

I kjennelsen fra Rikslønnsnemnda kommer det kritikk mot Riksmekleren. «Rikslønnsnemnda […] vil framholde at den gir uttrykk for den klare 'kjøreregel' i arbeidslivets forhandlingspraksis, nemlig at den største arbeidstakerorganisasjonen må være den som legger føringer for de øvrige på samme tariffområde».

En sjelden tabbe!

Solbakken karakteriserer meklingen i vekteroppgjøret i 2012 som «en sjelden tabbe!»

Dette er ikke Riksmekleren enig i. I jubileumsboka polemiserer Dalseide mot dette standpunktet: «Det er ikke enighet mellom alle parter om det eksisterer eller ikke eksisterer et slikt prinsipp. Siden ikke alle parter er enige om prinsippets eksistens, innhold og gjennomslagskraft, kan ikke mekleren bygge sin saksbehandling på bred enighet.» Han skriver videre at Mekleren har pålegg om å skape arbeidsfred. «Dersom man kan løse interessetvisten mellom noen av partene som ønsker at det skal mekles mellom dem, blir det færre streikedøgn enn om alle parter er i konflikt», skriver Dalseide i boka.

Kritikken fra IE

Dalseide svarer Sande dagen etter og gjorde det klart at det er ikke sånn at partene i en mekling kunne velge meklere på samme måte som de kan velge fastleger. «Men jeg vil alltid ta partenes syn i betraktning ved tildeling av meklingssaker.

Konflikt: Riksmekler Nils Dalseide på vei inn til mekli?ng. <00E6>bø</00E6>

Håvard Sæbø

Etter å ha innhentet kommentarer fra de andre partene i meklingen og en rapport fra mekler Carl Petter Martinsen oppsummerer Dalseide at det bare er Industri Energi som er misfornøyd med meklingen og resultatet.

Fohindre streik og lockout

Han gjentar også resonnementet fra jubileumsboka om at meklerens plikt er «å fremlegge et forslag som med høyest mulig grad av sannsynlighet forhindrer streik eller lockout, eller i alle fall begrenser dens omfang i størst mulig grad.»

Enda høyere temperatur ble det da arbeidsgiverforeningen Norsk Olje og Gass bare tre dager etter meklingen som fikk Sande til å skrive til Dalseide, gjorde en tilsvarende manøver. Industri Energi møtte Norsk Olje og Gass til forhandlinger på oljeserviceavtalen. Samtidig forberedte Norsk Olje og Gass seg på mekling med Safe. Innen oljeservice er Industri Energi ti ganger større enn Safe.

Det ble ingen avtale mellom Industri Energi og arbeidsgiverne, men derimot førte meklingen mellom Safe og Norsk Olje og Gass til en avtale.

Dette har Industri Energi reagert kraftig på, og har stevnet arbeidsgiverne for Arbeidsretten. Oljeserviceavtalen mellom Norsk Olje og Gass og Industri Energi har en forsterket ufravikeligelighetsklausul som hindrer begge parter å inngå tariffavtaler med andre organisasjoner. Industri Energi mener avtalen med Safe bryter med denne klausulen.

Saken kommer opp i Arbeidsretten 31. august.

– Vi har ingen politikk som går ut på at vi skal inngå avtale med de minste først, tvert imot, sier kommunikasjonssjef i Norsk Olje og Gass, Kolbjørn Andreassen til LO-Aktuelt.

– Når det gjelder forpleiningsavtalen så var det mekleren som kom med utspillet, og vi sa ja til det mekleren foreslo. Når det gjelder oljeserviceavtalen så hadde Safe gått til plassoppsigelser og vi er lovpålagt til å stille i mekling, forklarer Andreassen.

Statsoppgjøret

Også tidligere i år har det vært et tilfelle av at arbeidsgiveren har inngått en separat avtale med en av de mindre partene. Det gjaldt i statsoppgjøret. Staten inngikk en avtale med Akademikerne først. De tre andre hovedorganisasjonene LO, YS og Unio ble enige med arbeidsgiveren først etter en runde hos riksmekleren. Striden sto om hvor stor pott som skal fordeles lokalt. Resultatet er at det nå er to lønnstabeller i Staten. En for de aller fleste og en for Akademikerne.

– Den største organisasjonen må gå først. Dette er den eneste måten å opprettholde fagbevegelsens samfunnsansvar. Arbeidsgiverne kan ikke hoppe og sprette fra den ene parten til den andre. Det vil undergrave hele den norske modellen, sier LOs nestleder Tor-Arne Solbakken.