Robert (30) står i stormen for vekterne: – Jeg har meninger, jeg har kapasitet og jeg er forbanna

Merete Holtan Garte

merete.holtan.garte@lomedia.no

Obs! Intervjuet med hovedtilitsvalgte Robert Ball ble gjort før vekterne gikk ut i streik og inneholder derfor ikke kommentarer om lønnsoppgjøret og den pågående konflikten.

Han kommer slentrende inn på kafeen nær Securitas’ hovedkontor på Hasle i Oslo. Smilet er mildt, han ruver ikke. Stemmen er melodisk og språket pent, Jonas Gahr Støre-pent. Skal vi forvente en rundslipt start som leder for de tillitsvalgte i et selskap i storm? En forsiktig begynnelse for en 30-åring med bare fem års fartstid som tillitsvalgt?

Svaret er nei.

– Jeg er jo forbanna, sier Robert Ball.

Les også: Rett før 100 flyplass-vektere skal sies opp, kutter Securitas samarbeidsavtalen med fagforeninga

– En motpart som er vanskelig og vrang

Han var 29 da hovedtillitsvalgt Janita Blomvik i mars brått måtte gå og det oppsto et vakuum i tillitsvalgtapparatet, midt i korona- og permitteringstid.

Både Blomvik og hovedverneombud Christian Heinecke hadde sitt opprinnelige ansettelsesforhold i STAS, et datterselskap i Securitas med ansvar for vaktholdet på en rekke av landets flyplasser.

Da konkurrenten Nokas Aviaton overtok 39 av disse, brukte Securitas-ledelsen jusen ved virksomhetsoverdragelse til å kvitte seg med Blomvik og Heinecke – det var i hvert fall sånn de så det.

Oppsigelsene kom på toppen av flere saker hvor ledelse og fagforening har stått steilt mot hverandre, både på og utenfor retten. Før sommeren valgte bedriftsledelsen å si opp samarbeidsavtalen med de tillitsvalgte.

– Jeg har en motpart som er vanskelig og vrang, konstaterer Robert Ball.

– Du sier det rett ut?

– Ja, de har fjernet samarbeidsavtalen, så nå er hansken av.

Saken fortsetter under bildet.

BRÅTT HELT SJEF: Han er nyvalgt hovedtillitsvalgt i vaktselskapet Securitas, og nøler ikke med å kalle forhandlingsmotparten "vrang og vanskelig".

Brian Cliff Olguin

– Ikke noe sololøp

I middelalderen kastet ridderen hansken til motstanderen når han skulle utfordre til duell. Robert Ball kaster sin i et moderne demokrati hvor han mener de moralske spillereglene er overskredet.

Han har slagplanen klar, men vil ikke røpe mer enn at han vil fortsette med å bygge organisasjonen fra bunnen av sammen med flokken sin – arbeidsutvalget han har med seg sentralt og de regionale tillitsvalgte.

– Det er ikke noe sololøp dette her, og å bygge et sterkt lag av tillitsvalgte ute i organisasjonen er ikke gjort på et år, sier Robert Ball, og fjerner seg fra bildet av ridderen på hest som stormer mot motstanderen med lansen.

– Forgjengerne mine som hovedtillitsvalgt, Terje Mikkelsen og Janita Blomvik, hadde begge mange, mange år bak seg som tillitsvalgt før de ble ledere. Jeg har holdt på i fem år! Jeg er veldig ydmyk for den rollen jeg har fått og den tilliten jeg er gitt. Jeg gleder meg til å ta fatt på vervet. Det er jo en ære å få gå i fotsporene etter dem, men jeg må gjøre det på min måte. Det er litt som å hoppe etter Wirkola, eller forhandle etter Blomvik om du vil.

Saken fortsetter under bildet.

HOPPE ETTER BLOMVIK: Robert Ball tar over jobben for den langt mer erfarne kollegaen Janita Blomvik.

Brian Cliff Olguin

Droppet ut av skolen

Robert Alexander Ball var Kolbotn-gutten med det gøyale navnet som droppet ut av skolen etter et halvt år på videregående, han ville heller jobbe blant berg- og dalbaner på Tusenfryd.

– Jeg så aldri helt vitsen med algebra – jeg ville lære noe jeg kunne bruke, forteller han.

Hans kanadiske mor hadde norsk bestefar og kom til Oslo som ung. Hans engelske far var bilmekaniker for Mitsubishi og søkte lykken i nettopp Oslo. De to fant kjærligheten, fikk en sønn og ga ham et navn som kan brukes både på norsk og engelsk – «Robert» og «Ball» på norsk og «Råbert» og «Båll» på engelsk, med lange å-er.

Den lille familien bosatte seg en drøy mil sør for Oslo sentrum, på et tettsted med bare noen få tusen innbyggere.

– Kolbotn var et fint sted å vokse opp. Jeg hadde alle vennene mine i samme blokk, og vi var ute og lekte med bøll og morsomheter.

Også i dag bor han på Kolbotn, og synes det er altfor lite liv i gatene.

– Jeg ser aldri barn ute lenger – hvor er de blitt av? Jeg er i generasjonen som ikke hadde mobiltelefon eller pc før i ungdomsårene.

Forfremmet på Tusenfryd

Foran ham på kafébordet ligger to mobiltelefoner, en for privat bruk og en for jobb. Han har behov for å skille nå, såpass mye ansvar er det blitt, og han liker ansvar.

Det oppdaget han den gangen han var tenåring og for første gang ble forfremmet på Tusenfryd.

Det startet med sommerjobb etter ungdomsskolen. Han sto i en bod og delte ut bamser til de som vant, likte det praktiske ved arbeidsoppgavene og elsket miljøet blant ungdommene – arbeidskollegene.

På videregående valgte han helse- og sosialfag og sluttet etter et halvt år. Ikke var han interessert i faget, dessuten var det bare jenter i klassen – på Tusenfryd var det mer action.

Han begynte å jobbe der på heltid og gikk gradene, fra «medarbeider i spillbod» til «servicemedarbeider i lederassistentrolle». Han fikk to kroner mer i timen, skilt med tittel på t-skjortebrystet og ansvar for kollegenes ve og vel.

– Jeg ga dem vann på varme dager og paraply hvis det regnet, og sørget for at de fikk ta pause for å spise og gå på do.

Han lærte at de ansatte skulle ha pause før det hadde gått fem og en halv time og tok med seg kunnskapen til jobben han hadde på Meny i vinterhalvåret.

Der begynte han klokka sju på morgenen og fikk ikke spise før klokka ett. Han leste seg opp på regelverket og ba om et møte med sjefen – en «udregelig» fyr. Et Kolbotn-uttrykk må til for å beskrive hans første erfaring med å si ifra om noe han syntes var ufyselig.

Ellers legger Securitas’ nye hovedtillitsvalgte sine meninger fram med presisjon, kontant, men med dette milde smilet – som om han er ute i vennlig ærend.

– Jeg gikk på dagen, forteller Robert Ball.

Saken fortsetter under bildet.

HJEMME: Han vokste opp på Kolbotn, og bor der også i dag.

Brian Cliff Olguin

Pølseansvar på Tusenfryd

Et par år senere driftet han Tusenfryds lager sammen med to svensker. De tre sto for bestilling av fornøyelsesparkens samlede mengde pølser, is, bamser og andre varer.

Han var 19 år og kjente igjen på rusen av å ha ansvar.

Samme år søkte han seg til folkehøyskole i Mosjøen sammen med en kompis. Skolen hadde tre linjer – en for teater, en for band og en for lyd-, lys og sceneteknikk. Robert valgte den siste, og det kom ikke ut av det blå.

I oppveksten var han med i Oppegård Amatørteaterlag, den første rollen var som en av valpene til Cruella de Vil i «101 dalmantinere». En gang i året satte teateret opp en stor oppsetning, og Roberts far jobbet i kulissene. Mitsubishi-mekanikeren sto for alt fra mikrofonmygger til spesialeffekter – han laget røyk av tørris og kunne få et kålhode til å snurre over en kjele så det så ut som det hadde kokt over.

– Han kunne fikse alt! sier Robert og ser stolt ut, hvem vil ikke ha en pappa som kan fikse alt.

Selv hjalp han til i kulissene, og lærte. 16 år gammel rigget han scenen for store artister i Kolben kulturhus. Fra han var 13 hadde han spilt musikk på fritidsklubben, og nå – på folkehøyskolen i Mosjøen – ble på et vis alle tråder samlet.

Tida der skulle bli mer verdifull enn han hadde kunnet ane.

– Jeg lærte så mye om meg selv i løpet av det året. En ting var at jeg flyttet hjemmefra, måtte vaske klærne selv og komme meg opp om morgenen. En annen ting var at vi elevene måtte finne ut av alt selv – vi ble bare plassert foran et lydbord og måtte sette opp et orkester for å få noe å jobbe med. Og vi fikk ansvar for å lage hele produksjoner alene.

Igjen dette ordet: ansvar.

– Etter at skolen var ferdig, dro vi elevene ut på en to ukers turné med en egen oppsetning. Det krevde teamarbeid og gjennomføringsevne. Det året på folkehøyskole ga meg vennskap for livet, men også motivasjon til å komme videre og finne en ny vei.

Fra scenearbeider til vekter

Så skulle man tro det ble et liv bak scenen for Robert Ball. Det er det ikke blitt. Nå står han midt i flomlyset på en helt annen arena – hvordan ble det slik?

Det startet med tilfeldigheter, som det ofte gjør. Han trodde ikke han kunne få noen stabil arbeidsinntekt som scenetekniker og begynte som kundebehandler hos bredbåndleverandøren Get. Det var kjedelig og han sa opp – før han hadde noen ny jobb. Parallelt kjøpte han sin første leilighet på Kolbotn og trengte penger, så da en kompis sa det var ledig deltidsstilling som vekter i Securitas, slo han til.

Han startet som nattevakt i Nittedal og fortsatte i utrykningstjeneste i Follo, der han lukket, låste og brannsjekket ulike bygg og private hjem, og ilte til hvis alarmen gikk. Det var igjen fart på sakene, syntes Robert, men så var det arbeidsforholdene.

– Det var mange tolvtimersvakter, et jag etter timer og man var avhengig av å være venner med sjefen for å få nok lønn.

Da daværende tillitsvalgt trakk seg, rakk Robert hånda opp og sa «jeg tar det, jeg». Han som verken hadde likt papirer eller å ta ordet i skoletimene, men nå var det noe som brant.

Skolevegreren ble pedagog

Han ble sittende og klø seg i hodet et par måneder før han fikk grep om rollen, blant annet ved hjelp av kollega Karina Veum, nå ungdomssekretær i Arbeidsmandsforbundet. Han tok kurs, det begynte å svinge og innen året var han tillitsvalgt for hele region Stor-Oslo og Innlandet.

I fjor begynte han som kursveileder i forbundet, nå var det hans tur til å lære andre opp i regelverk og avtaler innenfor arbeidsmiljølov og tariff. Skolevegreren ble pedagog.

Selv sier han klarte det ved hjelp av andre.

– Jeg støtter meg på folk rundt meg. Det er nok en av mine styrker i en organisasjon, også som leder, jeg er ikke redd for å be om hjelp.

I dag er han glad han som regiontillitsvalgt var med på å bygge opp et apparat under seg.

– Vi kurset nye tillitsvalgte og vi bygde organisasjon. Nå kan jeg bruke det nettverket.

Møtt av tre ranere

Han skal også bruke erfaringen fra tjenesten på gølvet – den gangen det virkelig var action.

– Jeg har vært med på det meste, sier Robert, og forteller om den gangen han fikk melding om at Shell-stasjonen på Kolbotn ble ranet og en ansatt var slått ned. Både politi og vektertjeneste får beskjed når sånt skjer, men Robert var raskest på stedet. Han meldte tilbake til stasjonen at han ville være der innen et minutt, og ble møtt av tre ranere som var i ferd med å flykte.

Den ene stakk i vei i èn retning, de to andre i en annen. Robert fikk varslet politiet om vedkommende som løp solo, og politiet stoppet ham. Parallelt sperret Robert av for de to andre, som valgte å løpe ut i skogen. Han ventet dem ut og fikk kontroll på den ene da vedkommende kom ut av skogholtet, mens politiet pågrep sistemann med hundepatrulje. Da det hele var over, kunne Securitas-vekteren konstatere at det dreide seg om tre unge menn som var fulle og dumme og ville ha sigaretter.

De bar ikke våpen, og situasjonen var til å hanskes med.

– Man får jo et adrenalinkick

Det samme kunne Robert konstatere den gangen han pågrep en innbruddstyv på Lambertseter, som viste seg å være en beruset fyr som hadde brutt seg inn hos sin egen kompis for å sove. Og så var det innbruddstyven i Drøbak som trodde han var på Carl Berner og i narkotikarus hadde knust seg inn i et hjem – også han for å ta seg en blund.

– Alle situasjoner jeg har vært i har vist seg å være håndterlige, uten store trusler. Men man får jo et lite adrenalinkick, sier Robert.

– Savner du det kicket nå når du sitter på kontor?

– Klart jeg gjør det – jeg savnet miljøet med kollegene som jobbet utrykning på natt, og jeg savner å møte de utfordringene. Men jeg får jo faktisk utrettet mer for vekterne nå når jeg sitter på kontor – nå kan jeg påvirke hvordan de løser nettopp de situasjonene.

Den hovedtillitsvalgte bruker ord som scenariotesting og HMS, debrief og ettervern, og konkluderer:

– Jeg kan gjøre vekterne våre skikket til å møte utfordringene, og til å takle dem i etterkant.

PlayStation og hyttearbeid

Robert kaster et blikk på de to telefonene på kafébordet. Av og til legger han den ene bort, som når han kobler av med PlayStation etter en lang møtedag eller har ferie. I sommer ble jobbtelefonen liggende på nattbordet på hytta i Drøbaksundet hele dagen, mens han badet eller gjorde forefallende arbeid på familieeiendommen.

Men nå er ferien over og den vanskeligste jobbhøsten noensinne står for tur. Han har igjen ansvaret for kollegenes ve og vel, og nå holder det ikke å komme med en paraply når det regner eller en flaske vann når det er varmt, som på Tusenfryd.

Rundt 100 flyplassvektere skal skjæres vekk fra Securitas.

– Og samarbeidsklimaet er ekstremt dårlig, sier den ferske hovedtillitsvalgte.

Han stilte alene til valg, i det som mange vil mene ikke er drømmejobben akkurat nå. For ham, derimot.

– Den gangen jeg ble regiontillitsvalgt, måtte jeg forme rollen selv. Da jeg fikk kontroll, kom tanken om at jeg en gang ville bli hovedtillitsvalgt. Men at det skulle skje så snart, i en så spesiell situasjon…

– Hvorfor stilte du?

– Jeg har meninger, jeg har kapasitet og jeg er forbanna, sier Robert Ball.

Og smiler mildt.

Saken fortsetter under bildet.

EN SOMMER ER OVER: Høsten og vinteren blir tøff for Robert Ball. Blant annet skal 100 flyplassvektere skjæres bort fra Securitas.

Brian Cliff Olguin