Skipskokk Gustav ville ha servert kongeparet lettsalta torsk eller kjøttkaker i brun saus: – Vi skal ikke gjøre forskjell på folk

Merete Holtan Garte

merete.holtan@lomedia.no

En Nato-leir i Bosnia på begynnelsen av 2000-tallet: Gustav Landsverk har jobbet som kokk på sjøen fra han var 16 år. Nå er han i midten av 30-årene og assisterende kjøkkensjef for en nordisk-polsk geværbrigade.

Han liker hierarkiet i Forsvaret, men ikke alle deler av det, og i den finske leiren blir det gjort stor forskjell på menige soldater og offiserer. Midt i messa er det bygd inn en «rød stuga» hvor offiserene blir bespist. På menyen kan det stå antilopesteik den ene dagen og krokodillebiff den andre, og fire-fem kokker beslaglegges for å tilberede festmåltidene.

De øvrige soldatene får gjerne ertesuppe og ei skive med kaviar.

Vant kampen for soldatene

Alt protesterer i den norske kokken og fenriken. Han får med seg en norsk oberstløytnant og framfører sitt ærend overfor en finsk stabskaptein. Han bruker ikke ordet «gribber», men sier at offiserenes måltider stjeler så mye av kokkenes tid at de ikke får laget anstendig mat til resten av soldatene. Sånn kan det ikke være.

Stabskapteinen blir enda mer bisk enn vanlig, men fenriken står på sitt. Som assisterende kjøkkensjef har nordmannen en viss makt, og får til slutt grønt lys for å lage koldtbord til alle i den finske leiren. Festmåltidene i den røde stugan utgår.

– Da de finske soldatene så all maten de kunne velge mellom, trodde de ikke sine egne øyne. Det var ikke den letteste kampen jeg tok i Forsvaret. Men det var givende, forteller Gustav Landsverk.

Fete biler og eksotiske strender

I dag er han 54 år og kokk på en av Kystverkets båter. Han er også leder for Arbeidsmandsforbundets avdeling 3, der han kjemper om rettferdighet for medlemmer i Møre og Romsdal.

Gustav vokste opp i Vanylven på Sunnmøre, en liten kommune innerst i en fjordarm, og ble tidlig opptatt av hvordan goder fordeles. Han hadde tre eldre søsken, en far som var navigatør på en ambulansebåt og en mor som tok jobb i butikk da Gustav begynte på skolen – sånn var det den gangen. Det var også slik at Vanylvens voksne menn gjerne jobbet på sjøen.

Og det var de som kjørte de feteste bilene i bygda.

Gustav hadde et klokt hode og regnet ut at en arbeider på en fiskebåt kunne tjene minst ti ganger så mye som en direktør på et skipsverft eller en ingeniør på land. Han beregnet også at han måtte bli 60 år for å ta igjen tapte arbeidspenger og utgifter til lån hvis han valgte akademiske studier. Sammen med en kompis bestemte han seg for å bli skipskokk. Helst på en båt som seilte til eksotiske øyer og lastet bananer.

På den tida måtte man ha toppkarakterer for å komme inn på kokkelinja. Gustav fikk plass på Fiskarfagskulen på Aukra rett etter niende klasse, men kompisen kom ikke inn og måtte satse på styrmannsskolen.

Først senere innså Gustav at styrmannslønna var høyere og at de begge kunne se langt etter eksotiske strender. På slutten av 70-tallet gjorde nemlig filippinske arbeidere inntog på norske båter utenriks, og tusenvis av norske sjømenn ble satt på land.

– Har du valgt, så har du valgt, sier Gustav om avgjørelsen.

– Men når sjøen har vært høy, har jeg nok mer enn én gang tenkt: «Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?»

Les også: Skipskokk Gustav har i tiår forsaket lønnsøkning for å kunne gå av som 60-åring. Nå kan tidligpensjonen ryke

På konstant gyngende grunn

Den første gangen han stilte seg selv det spørsmålet, var Gustav 16 år og byssegutt på et skoleskip som egentlig ikke hadde klasse for å gå ut i arktiske farvann. Likevel ble «Sjøveien» sendt fra Bodø og nordover for å kartlegge sjøbunnen rundt svalbardøya Jan Mayen.

Han ble sjøsyk den første dagen, og tenkte: «Skal jeg bli så dårlig hver dag de neste månedene, kan jeg like godt hoppe på sjøen». Kvalmen gikk over, men jobben var røff. Han laget mat tolv timer i døgnet og tilbrakte nettene på en lugar på seks-sju kvadratmeter. Han hadde verken TV eller radio, internett eller telefon, bare propellstøy og en kassett med Ole Ivars med tekster han fremdeles husker.

Han savnet alt hjemme.

Etter polarekspedisjonen fikk han jobb på en ombygd fiskebåt i Nordsjøen. Der var 17-åringen eneste kokk om bord, og sto lille julaften med en hel saueribbe foran seg på fjøla.

Den skulle bli pinnekjøtt dagen derpå, men hvordan? Gustav satte kjøttstykket opp og skar kniven inn på langs, vannrett mellom dyrets ribbein. Det han ikke tenkte på, var at han selv holdt i kjøttstykket. Plutselig oppdaget han at han skåret inn i sin egen håndflate.

– Jeg kjente ingen smerte. Jeg så bare at blodet kom og lurte på hvordan i helsike jeg skulle klare å holde det unna kjøttet. Jeg fant ei fille, surret den rundt hånda og teipet sammen så godt jeg kunne. Så latet jeg som ingenting, forteller han.

I dag er arret i håndflaten fremdeles synlig.

Håndverker, ikke matkunstner

Gustav oppdaget raskt sin styrke på sjøen: Han var ikke redd for å jobbe. I dag beskriver han seg selv som en «okei håndverker i faget sitt» og lar andre ta seg av matkunst.

– Når du står i ei bysse og holder deg fast med den ene hånda og lager mat med den andre, da legger du ikke kamskjell på en seng av puré, forklarer han.

Etter omtrent to år på sjøen, først i offshore og så i fiskeri, gikk Gustav i land. Han tok fagbrev på Åndalsnes og gjorde unna førstegangstjeneste på Eggemoen på Hønefoss. Der tok han kurs som overkokk, det som tilsvarer en skiftleder under kjøkkensjefen, og ble drillet i matlaging på feltkjøkken.

Noen år senere meldte han seg til tjeneste for FN i Libanon og jobbet et drøyt år som overkokk for et geværkompani.

Saken fortsetter under bildet.

Skipskokken Gustav Landsverk foran et hjemmesnekret hagehus lagd med materialer fra en båt som en gang var i Kystverkets eie.

Fredrik Bakke

Avbrutt av raketter

I den krigsutsatte landsbyen opplevde han blant annet at raketter ble skutt over leiren og at soldater fra troppen ble hardt skadd av en stridsvognrakett. Samtidig jobbet han 14–15 timer i døgnet og var så presset på tid at det først og fremst var irriterende å bli avbrutt av alarmer som gjorde at han måtte ned i «shelter».

Nede i shelteret satt kompaniet i stridsutrustning og hjelm, forholdsvis trygge for rakettene, mens unger fløy rundt i shorts og t-skjorte oppe ved inngangen.

– De hentet til og med brus og andre ting til oss. Det var helt sprøtt, forteller Gustav.

Han vendte siden tilbake til Libanon for FN, og gjorde også tjeneste for Nato i Bosnia. Der så han hvordan mennesker hang som marionetter i storpolitikernes tråder.

– Alle i AS Syte-Norge hadde hatt godt av en sånn type opplevelse. Det vi diskuterer her hjemme, er egentlig dessert-ting, sier han, vel vitende om at han er en av dem som fyrer opp diskusjonene.

Skipskokken langer gjerne ut mot en NHO-topp med millioner i årslønn som ber en som tjener 300.000 om å moderere seg i lønnsoppgjøret, og ber Arbeiderpartiet komme til regjeringsmakt igjen ved å lytte mer til industriarbeiderne.

– Når jeg er utenriks, tenker jeg at vi nordmenn ikke har en eneste ting å klage på. Så kommer jeg hjem, og glemmer ganske fort, sier han med et smil.

Kystverket: crème de la crème

På 90-tallet var det å få jobb i Kystverket crème de la crème for en kokk i norsk farvann. «Enten arver du jobben av faren din, eller så slår du i hjel noen», het det i miljøet.

I 1996 fikk den 29 år gamle Gustav vite at det var utlyst en jobb som kokk internt i Kystverket. Han hadde tidligere hatt et vikariat der, og en kompis ba ham søke. I tillegg til jobbene på polarekspedisjon, i fiskeri og i offshore, hadde Gustav nå også et årsstudium som forpleiningssjef i bagasjen og ett år utenriks for et tankrederi.

Han fikk internjobben og har vært i Kystverket siden, bare avbrutt av tjenesten i Bosnia og forberedelser til en kontingent i Darfur som av militære årsaker ikke ble noe av. Vervene som tillitsvalgt kom snikende, som han formulerer det. Det var nok å ta tak i krusningene mellom statlig lønn og sjøfolklønn.

– Vi som er ansatt i staten har ordna forhold sammenlignet med andre grupper i Arbeidsmandsforbundet, som vektere og renholdere i det private. Men sammenligner vi oss med sjøfolk, ligger vi dårligere an, forklarer Gustav.

For åtte år siden ble han nestleder i avdeling 3 bak vekteren Janita Blomvik. Blomvik måtte gå av våren 2020 fordi hun sluttet som vekter etter en intern strid i Securitas, og Gustav trådte inn i vervet. I mars i år ble han formelt valgt som leder av avdelingen.

– Jeg føler en skrekkblandet fryd. Det er som å hoppe etter Wirkola.

BMI, poteter og pasta

I dag jobber han som kokk på OV Utvær. OV står for oljevern, og det er det som er båtens primæroppgave. I tillegg sørger mannskapet for å holde ved like fyrlykter og andre sjømerker på sin tjeneste fra Egersund til Stad.

Gustavs arbeidsplass er 44 meter lang og 12 meter bred, og er et av fem nye fartøy Kystverket satte på sjøen i 2012. Kokken fikk selv være med å utforme byssa, og beskriver resultatet som «rustfritt og lyst, med god benkeplass så man kan holde på med flere ting samtidig».

Det er nødvendig når han som eneste kokk på vakt skal sørge for frokost, lunsj, kaffekos og middag til rundt ti personer.

At disse tilbringer halvparten av kalenderåret om bord, gir skipskokken et stort ansvar. Han må tenke på trivsel, og ta innover seg at flertallet sier de vil ha fisk til middag mens de egentlig vil ha kjøtt. Han må tenke på helse, siden ansatte på sjøen må vise legeattest og innfri et visst BMI-mål.

Han må tenke på variasjon, så folk ikke blir matlei, og ta hensyn til geografi: Vil en østlending egentlig ha raspeballer? Han må også ta hensyn til alder.

– Var du kokk i gamle dager, ble du kastet på land hvis du serverte middag uten poteter. I dag vil de unge ha ris og pasta, taco og pizza, sier Gustav, og forteller om sin egen far, navigatøren:

– Min far kom hjem fra nordsjøfart, og jeg spurte ham om kokken på båten var flink. Han svarte: «Jævla dårlig. Vi får pasta og ris flere ganger i uka!»

Saken fortsetter under bildet.

Gustav har laget denne sommerfuglen selv. Han har også tegnet skissen til sin egen tatovering.

privat

Dilemma på 17. mai

Som skipskokk har Gustav enda et element å forholde seg til: havet. Han husker godt en 17. mai på en tankbåt i høy sjø i Biscayabukta.

Mannskapet skulle få servert T-bonesteik og fløtegratinerte poteter på nasjonaldagen, og det var 20 minutter til middag. De fleste byssekomfyrer har en liten anordning med en stålpinne som sørger for at ovnsdøra ikke ryker opp, men Gustav hadde ikke satt på denne stålpinnen.

Da byssekomfyren åpnet seg og de gratinerte potetene startet sin ferd ut av ovnen, hadde han to valg: Han kunne kaste seg ned på gulvet, ta imot formen og brenne seg fordervet, eller han kunne la formen gå i dørken.

– Jeg heiv meg ned på kne, tok formen og holdt den til båten la seg over igjen, forteller kokken.

– Hvordan gikk det?

– Jeg brant meg skikkelig. Men vi hadde poteter til 17. mai, da.

Flislagt sommerfugl i hagen

Som sjømann vet Gustav knapt om noe annet liv enn fire uker på havet og fire uker hjemme. Derfor har han godt etablerte rutiner for fritida.

I fireukersperioden i Vanylven går det mye tid til fagforeningsarbeid, ellers går det i snekring og hagearbeid, fisking og oppussing. 54-åringen eier et hus og et småbruk og pusser også gjerne opp for kjæresten. En gang laget han en betongstøpt og flislagt sommerfugl hvor vannet kommer ut av følehornene, og plasserte i hagen hennes.

For tida lager han et nytt bad på småbruket hvor han tar i bruk rustede bølgeblikkplater og fjøler fra oldefarens fjøs.

– Det er for spesielt interesserte, sier han. Det samme kan sies om treningspreferansene. Skipskokken trener vekter og løper, sykler og svømmer, og kan finne på å delta i triatlon.

Han berømmer kjæresten gjennom tolv år, Elsebeth, for å holde ut med det hele.

– Du lager kanskje deilig mat til henne?

– Jo da, på en lørdag kan det bli en god biff eller svineribbe. Men vi bytter på å lage maten.

Kongeparet: – Gli inn blant mannskapet

Om bord på Utvær liker han aller best å servere husmannskost. Men hva ville han satt på bordet hvis kongeparet kom på besøk?

– Fingermat ville nok være mest vanlig, men jeg ville helst hatt dem der inkognito, så de gled inn blant mannskapet og spiste det de andre spiste. Da ville jeg servert lettsalta torsk eller kjøttkaker i brun saus. Det tror jeg kongen og dronningen ville satt pris på, sier Gustav Landsverk, og legger til:

– Jeg synes ikke vi skal gjøre forskjell på folk.