Camilla Yndestad (tekst)

camilla.yndestad@lomedia.no 

Det tidligere rusmiljøet utenfor Oslo S, også kalt «Plata», har flyttet seg østover.

Mellom inngangsdøra til Storgata 33A og trikkeskinnene, handles det åpenlyst med droger.
I oktober ble en mann knivstukket og døde senere av skadene han fikk. To menn ble pågrepet etter knivdrapet.

Men mens folk flest strener trygt forbi, står en annen yrkesgruppe og passer på at det skal gå sømløst for seg: Vekterne.

En av dem er Georgiana. I over et år har hun hatt fast plass ved Narvesen, et gangfelt unna «nye Plata».

Hun vil ikke ha etternavn eller bilde på trykk, da hun frykter at personer i rusmiljøet skal kjenne henne igjen. 

Øynene er alltid på vakt. Om noe skulle skje på andre siden av gangfeltet, er hun parat til å bistå.

– Vanskelig å vite hvor grensene går

Morgenene pleier å være relativt greie, forteller Georgiana, men kveldene derimot, de kan være krevende.

– I løpet av en kveld kan det fort skje at vi må kontakte politiet i alle fall tre ganger om bistand, fortelle vekteren.

Noen har begynt å småkrangle på hjørnet på andre siden av gangfeltet, og Georgiana følger med falkeblikk med på om det eskalerer. 

Selv om det er vekterne i vaktselskapet Skan-kontroll som har ansvaret for tilholdsstedet på andre siden av gata, hender det at Georgina – som er ansatt i Securitas – bistår om det trengs.

– Det er vanskelig å vite hvor grensene går, noen av dem er venner og tar på hverandre, men når de ikke er det kan det fort ende med aggressivitet. Du må være veldig flink til å lese kroppsspråket deres og alltid være veldig på vakt, forteller hun.

Blir seksuelt trakassert 

Georgiana skjønner fort når det kan smelle. Det skjer ofte når det danner seg en klynge med flere personer rundt hverandre. Eller når personene blir mer høylytte, dytter og trekker mot siden – for de vet hvor overvåkingskameraene er og prøver å unngå dem. 

– Vi som jobber her har begynt å kjenne igjen de mest aggressive, de som lager mest bråk. Vi er oppmerksomme på dem og varsler tidlig til politiet. Og så er politipatruljen ofte innom – vi hjelper hverandre mye, sier vekteren. 

Men av og til går det galt. Georgiana var ikke på jobb under knivstikkingen i oktober, men forteller at hun selv har opplevd at noen har prøvd å brekke armen på henne, hun har blitt spyttet på, og trua – men det er ikke det verste.

Det er trakasseringen hun møter fra rusmiljøet – nesten daglig.

– Jeg har blitt tatt på rumpa, jeg har blitt skreket etter, jeg har blitt tatt på private steder – det har skjedd mye. Det er mange ufine kommentarer. Jeg jobber som dame i en gate der det er mange rusa menn. Du kan jo tenke deg selv hvor vanskelig det kan være. 

Hun trekker pusten, forteller at hun hele tiden må se seg bak ryggen og være på vakt.

– Vi aksepterer mye, mye mer her enn det vi tolererer andre steder. Da er det viktig å rapportere, sånn at både kommunen og politiet får et bilde av hvor ille dette miljøet faktisk er. Jeg tåler en god del, men det kan bli mye innimellom. 

Etterlyser vern i straffeloven

Georgiana forteller at hun har hatt flere kollegaer som ikke klarte arbeidshverdagen i Storgata fordi det krever så mye av en, både fysisk psykisk. 

– Du jobber med de samme menneskene hver dag. Du må tørre å møte på dem igjen, og akseptere at de kommer til å gjenkjenne deg, også privat. Det går mye på egen sikkerhet.

– Hvilke sikkerhetstiltak har dere vektere som jobber her, da?

 – Vi har bistand fra kollegaene våre og politiet – det er egentlig det, sier Georgiana.

Nå står et eget vern i straffeloven for vektere høyt på ønskelista hennes. 

For: Selv om ansatte i sikkerhetsbransjen troner høyest oppe på statistikken over yrker som er mest utsatt for vold og trusler – sammen med ansatte i kriminalomsorgen, politiet og psykiatrien – har ikke ansatte sikkerhetsbransjen et særlig vern i straffeloven.

Georgiana er klar på hva hun mener om saken.

– Jeg synes det er skikkelig urettferdig. Vi vektere er i mange tilfeller mer utsatt enn dem som jobber i psykiatrien. Vi trenger det vernet. Spesielt vi som jobber her i rusmiljøet og blir spyttet på og kjenner aggressiviteten til rusmisbrukerne på kroppen. 

Hun ser mot andre siden av gata. Fortsatt på vakt.

– Det er det minste staten kan gjøre for oss. Jeg skulle ønske at vi hadde en lov som beskyttet oss mer.