Tekst og foto: Ane Børrud

Solveig Lurås har vært vekter i over 30 år. Hennes interesse for historie og fagforeningsarbeid har resultert i en bacheloroppgave om vektere i Christiania og Trondheim fra 1720 til 1830.

– Jeg ville ha rettferdighet for de gamle vekterne. Jeg ville bevise at de var ærekjære folk som gjorde en god jobb, sier hun.

«Avfeldige ordninger». Det er ikke skrevet mye historie om vektere. Og der de er nevnt, er det som oftest i forbindelse med politiets historie. I boken «Kriminologiske byvandringer» fra 2012, viser Liv Finstad til Fartein Valen-Sendstads bok fra 1953, der det står om vekterne: Lønnssystemet var bygget på at vekterne skulle rekrutteres fra fattigfolk som hadde behov for å tjene litt ekstra. Korpset kom derfor til å bestå av avfeldige oldinger, folk som midlertidig trengte et arbeid, eller av arbeidsfolk som ikke fikk den vanlige fortjenesten å strekke til.

– Det blir så feil! Historikerne går ikke alltid til kildene, for det tar tid å grave.

Nye kilder. Men å grave i kildene har Lurås gjort. Hun har lest gjennom vekterrullene, det vil si oversikter over alle vektere, og deres gjøren og laden, samt politirapporter. I disse kildene har hun møtt vektere med yrkesstolthet, ikke avfeldige oldinger.

– Selvfølgelig fantes det brodne kar blant vekterne, som hos alle andre. Men stort sett satt vekterne sin ære i å gjøre en god jobb for byens befolkning, slår hun fast.

Blant annet viser hun til en hendelse i 1801 i Christiania. Byen hadde skiftet leverandør av tran som ble brukt som lampeolje. Den var så dårlig at vekterne nektet å bruke den. Dermed ble vekterne innkalt til rådhuset, og truet med oppsigelse hvis de ikke brukte tranen. Vekterne sa de heller ville slutte enn å bruke den dårlige tranen. I politiretten ble det bestemt at gatelyktene skulle fylles med en annen trantype som var bedre.

– Dette viser vekternes yrkesstolthet og lojalitet med byens befolkning, sier Lurås.

Borgerskapets beskyttelse. I 1859 gikk Oslo over fra vektervesen til å ansette politikonstabler. Hittil har forklaringen stort sett vært at vekterne ikke gjorde god nok jobb. Det tror ikke Lurås noe på, og hun har en hypotese hun nå jobber med å få bekreftet: Vekterne ble byttet ut fordi borgerskapet ville beskytte seg selv.

– Jeg har funnet et brev fra stattholder Severin Løvenskiold til kongen i Stockholm i 1851, der han refererer til et brev fra kongen. Kongen ba om at politiets organisering i Stockholm skulle bli vurdert i Oslo.

Løvenskiold svarer i brevet at han har pålagt politimester Morgenstjerne å skaffe seg nøyaktig informasjon om politiets organisering i Stockholm, og muligheten for å innføre noe tilsvarende i mindre skala i Oslo.

Lurås mener politisjef Morgenstjerne har en nøkkelrolle i dagens forståelse av vekterne på 1800-tallet. For å få med bystyret på å gå bort fra vektere og over til politi, skrev Morgenstjerne en lang innstilling til bystyret, datert 8. februar 1858.

– Denne innstillingen er kilden til den negative omtalen av vekterne, slår hun fast.

Men Lurås tror ikke at det var vekternes elendighet som var årsaken til at Morgenstjerne ville ha dem bort. For det første hadde kongen bedt ham om en omorganisering. For det andre var det store arbeideropptøyer i Europa som hadde smittet til Norge. Thranebevegelsen bredte om seg, og det var arbeideropptøyer over hele landet.

– Jeg er sikker på at det er en sammenheng mellom Thranebevegelsen og endringene i vektervesenet. Jeg tror omleggingen var en måte for borgerskapet å beskytte seg selv. Myndighetene hadde bedre kontrollmuligheter med politiet enn med vekterne, mener hun.

Fortsetter å forske. 1. januar i år gikk Lurås av med pensjon, 70 år gammel. Men historieforskning har hun ikke tenkt å gi seg med.

– Dette kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg kan, slår hun fast.

Og det er ikke mangel på tema. Først skal hun gå gjennom alle forhørsprotokollene ved Christiania Politikammer fra 1817 til 1822. Så skal hun skrive saken om sammenhengen mellom Thranebevegelsen og endringene i vektervesenet.