Frode Rønning

frode.ronning@lomedia.no

I Tyskland produserer fabrikkene for fullt og arbeidsløsheten er lavere i enn de fleste andre EU-land. Tysk presse kaller det et økonomisk mirakel, men landets fagbevegelse minner om medaljens bakside.

– Tyske reallønner har sunket med nesten fem prosent de siste ti årene. I Norge har lønningene økt med 25 prosent samme periode, forteller Hans-Jürgen Urban, styremedlem i IG Metall – Europas største fagforbund, med 2,3 millioner medlemmer.

Mandag var han på møte i representantskapet i LO i Oslo for å fortelle om de tyske erfaringene.

– Vi er opptatt av hvem som skal betale for krisa. Regjeringa sier at folk flest må betale over skatteseddelen. Vi mener de som er ansvarlige for krisa må betale, sier Urban til magasinett.org, og peker ut tre grupper han mener må punge ut: Banker, forsikringsselskaper og de rikeste.

Formueskatt

IG Metall har lagt fram forslag om fem områder som kan skattlegges hardere, deriblant høyere selskapsskatt, økt formuesskatt og en skatt på finanstransaksjoner.

Fagforbundet mener det haster med en ny skattepolitikk. Krisa har tappet de tyske finansene, og nå blir det enten kraftige kutt i offentlige ytelser eller skatteøkninger.

Urban viser fram en avisartikkel fra den konservative avisa Frankfurter Allgemeine, som oppsummerer situasjonen:

«Den største tilbakegangen på 70 år er forbi. Tid for status: De rike er igjen rike. De fattige er fremdeles fattige. Og staten tynges ned av gjeld.»

IG Metall har støtte for enkelte av skattekravene fra sosialdemokratene, mens det nye venstrepartiet Die Linke gir full støtte til forbundets skattekrav.

IG Metall har derfor vendt seg mer mot «de sosial bevegelsene», som Attac, brukerorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner, i håp om å skape et press for en mer rettferdig fordeling i Tyskland.

Reddet arbeidsplassene

IG Metall har jobbet pragmatisk under den økonomiske krisa, som også rammet Tyskland hardt. For to år siden fikk fagforbundet en avtale med tyske myndigheter om at bedrifter kunne permittere ansatte delvis, mot at staten betalte deler av lønnsnedslaget. Ansatte i en bedrift kunne eksempelvis gå ned til 70 prosent stilling, mot at staten kompenserte en stor del av inntektsbortfallet.

På det meste var 1,4 millioner arbeidstakere delvis permittert, mens antallet nå har sunket til 220.000. Dette er en av årsakene til at Tyskland slapp økningen i arbeidsløshet som andre europeiske land opplever. Bedriftene fikk også beholde arbeidskrafta, og de aller fleste er nå tilbake i full jobb.

– Under krisa fikk fagbevegelsen, og særlig IG Metall, ros for den jobben vi gjorde. Også den konservative pressa ga oss ros, forteller Urban.

Én million innleide

Selv om arbeidsløsheten ikke har økt, opplever tysk fagbevegelse tilbakeslag. I 2004 ble det større åpning for å leie inn arbeidskraft, og siden den gang har antall innleide arbeidstakere økt fra 200.000 til én million.

Urban er bekymret for de innleide:

– Vi forsøker å organisere dem, og har til en viss grad lyktes, men vi klarer ikke å gi dem samme vern som dem som er ansatt direkte i bedriftene, sier han.

Nå er imidlertid IG Metall i forhandlinger med regjeringen om et lovforslag som skal gi lik lønn for innleide og ordinært ansatte.

– Det kan bli en løsning allerede neste uke, avslører Urban.

Men for å være på den sikre sida, har IG Metall tillyst en aksjonsdag i hele Tyskland 24. februar, der hovedkravet er faste ansettelser.

Kjølig forhold

IG Metall har tradisjonelt vært nært knyttet til det sosialdemokratiske partiet. Men forholdet kjølnet veldig mens sosialdemokratene satt i koallisjonsregjering med det kristendemokratiske partiet i forrige tiår.

– Sosialdemokratene førte en aggressiv liberaliserings- og privatiseringspolitikk, også mot fagbevegelsen. Nå utvikler vi våre egne krav, og samarbeider med partier som støtter oss og kravene, sier Urban.

Det endte med 24 prosent oppslutning for sosialdemokratene ved valget i 2009 – det laveste etter krigen.

Veien videre

Den en gang så mektige tyske fagbevegelsen har gått på store nederlag de siste åra, og Urban peker ut tre kamper fagbevegelsen må vinne:

– Vi må organisere flere og kjempe mot arbeidsløsheten. Økt arbeidsløshet vil alltid svekke vår forhandlingsposisjon. Videre må vi øke presset på politikerne og vinne kampen i opinionen. Vi må vise folk at fagbevegelsen trengs, sier Urban.