Anders Hauge-Eltvik

anders.hauge-eltvik@lomedia.no

Etter 80- og 90-årenes grenseløse markedstenkning på New Zealand, skulle Labour-regjeringen fra 1999 få landet på rett kurs igjen. Noen viktige endringer ble gjort, og staten måtte kjøpe tilbake et ødelagt jernbanesystem og et flyselskap som var på konkursens rand.

Men etter regjeringsskiftet i 2008, har privatiseringen og markedstenkningen skutt fart igjen. Privat drevne fengsler, oppsplitting og utskilling av deler av det som tilsvarer NAV, rykter om salg av postselskapet og private aktører på lokaltogene rundt storbyene, er bare noen av eksemplene. Den konservative regjeringen ligger an til å bli gjenvalgt i høst, og da frykter fagbevegelsen at det tar av med salg av statlige eiendeler, privatisering og markedsretting.

Bekymret

De to generalsekretærene i det største forbundet i offentlig sektor på New Zealand, Public Service Association (PSA), Brenda Pillott og Richard Wagstaff, er bekymret med tanke på valget til høsten.

Arbeiderpartiet (Labour) har hatt problemer internt, og regjeringspartiet National ligger meget godt an på meningsmålingene.

– National vil gå så langt de kan med markedstenkningen sin. Før forrige valg sa de at de ikke ville gjennomføre store privatiseringer før deres andre periode. Nå ser det ut til at de blir gjenvalgt, og vi stålsetter oss for de potensielle privatiseringene, sier Wagstaff, og nevner nedsalg, delt eierskap mellom offentlig og privat, salg av deler av det offentlige ulykkesforsikringsselskapet og signaler om å selge den eneste New Zealand-eide banken som er igjen: Kiwi Bank.

Wagstaff får støtte fra kollegaen:

– Regjeringen kommuniserer det generelle inntrykket av at privat sektor er bra, og offentlig sektor er dårlig. At staten er for stor, og at den må bli mindre – nesten på tross av alle beviser. Fasiten er at New Zealand har en middels stor offentlig sektor etter OECD-standarder, sier Brenda Pillott.

Hjelpen som bare delvis kom

Det startet på 80- og 90-årene. Staten eide mye i New Zealand det skal være sagt. Regjeringer fra begge sider av gjerdet kjørte i gang massive markedsreformer, og landet ble symbolet på New Public Management som hadde gått av hengslene.

I 1999 kom Labour til makta igjen, og skulle få offentlig sektor på skinner.

En del ble gjort. Jernbanen ble kjøpt tilbake, etter en privatisering som var helt skandaløs. Flyselskapet ble også kjøpt tilbake, etter at det holdt på å gå konkurs.

Noen lover ble også ryddet opp i, blant annet lover som anerkjente fagforeninger.

Men PSA-toppene mener Labourregjeringen burde gjort mer.

– Labour gjorde en del viktige endringer, og de begynte å ansette folk i offentlig sektor igjen. De måtte gjøre det, for den hadde blitt redusert forsvarlig mye. Men det de ikke gjorde, var å endre den fundamentale modellen. Den fragmenterte offentlige sektoren, som ble innført i 80-årene fortsatte å gjelde, og gjelder fortsatt. Dét er sannsynligvis det vi er minst fornøyde med, sier Pillott.

Angrep

Da den konservative regjeringen kom til makta i 2008, ga den inntrykk av at de ønsket et godt samarbeid med fagbevegelsen. Det skjedde ikke. I det siste har det dessuten kommet nye lover om angriper arbeidstagernes interesser, ifølge PSAsekretærene.

– Anettelseslovene har blitt verre. Det har nå blitt vanskeligere for fagforeningene å få tilgang til arbeidsplassene. Alle ansatte får en prøveperiode på 90 dager, der de kan bli sparket når som helst.

Har du én sykedag, må du nå skaffe legeerklæring. De kutter også hardt i antall feriedager som du kan bytte mot ekstra lønn, forteller Wagstaff, som også er nestleder i New Zealands LO.

Pillott synes hun ser et bredere angrep på fagbevegelsen.

– Det føles som starten på et bredt angrep på fagforeninger. Det blir en mer utfordrende periode for fagforeninger, og det ser ikke lyst ut, sier hun.

Fare

PSA er ikke tilknyttet noe politisk parti. Men både Wagstaff og Pillott poengterer at Nationals forsøk på å framstå som et sentrumsparti som glemmer ideologi og er pragmatiske for å finne løsninger, må få motstand.

– De er ikke et pragmatisk parti, men et meget strengt ideologisk parti. De har en klassisk konservativ ideologi, som handler om en liten stat, og at det private kan løse så mye. Det er ikke noe annet enn dét, sier Pillot.

En del av dette bildet, er budsjettkuttene som er varslet. Regjeringen peker på gjenoppbyggingen av jordskjelvrammede Christchurch, og før det var det finanskrisa som var årsaken til kuttene.

PSA-toppene tror ikke på regjeringen, og påpeker at finanskrisa ikke rammet New Zealand i særlig grad.

– De sier det må spares, men samtidig gjennomfører de skattekutt. Spesielt får bedriftene stadige skattekutt, understreker Wagstaff.

Offentlig ansatte i New Zealand kan ikke se fram mot bedre tider på særlig kort sikt, slik professor Bill Ryan ved Victoria-universitetet i Wellington ser det.

Han har forsket mye på reformer i offentlig sektor, og de neste fem år tror han fortsatt vil bli preget av press på å gjøre offentlig sektor så liten og billig som mulig.

Press

– Jeg legger til grunn at de konservative vinner valget i høst. New Zealand er i en vanskelig situasjon, med praktisk talt ingen industri. Vi tar ting av dyrs rygger, eller graver det opp fra jorda og selger det. Vi er en råvareleverandør, og har lite «21.-århundre-greier» som vil gjøre økonomien her bedre. Det betyr at det vil være berettigede krav om å effektivisere offentlig sektor, og da vil høyresiden hamre løs på det. Det gjør det vanskelig å tenke progressive tanker, sier han.

– Hvorfor blir offentlig sektor regelmessig angrepet her i New Zealand?

– Jeg skulle til å si at det er fordi vi har høyrevridde regjeringer, men det smarte svaret mitt er at vi har «veldig» og «ganske» høyrevridde regjeringer. Jeg tror ikke man kan si noe på at Labour-regjeringene i New Zealand og Australia de siste 20–30 årene har vært særlig venstrevridde. Og når alle sier at offentlig sektor er uproduktive, blir offentlig ansatte per definisjon bortkastet plass og penger, spissformulerer han.

– Måtte endre

Ryan og kollegaen Jonathan Boston har jobbet med temaet lenge, og de er enige om at New Zealand måtte gjøre endringer i 80-årene for å få noen slags framgang.

– På den tiden eide staten banker, skoger, hoteller, shippingselskap, flyselskaper og jernbaneselskap. I de fleste demokratier var ikke alt dette eid av offentlig sektor. Det var en lang prosess med både tap og nedskjæringer, men jeg tror ikke mange i dag mener at staten skal eie mange hoteller eller alle bankene i New Zealand, sier Boston.

Ryan mener sågar at reformene i New Zealand totalt sett har vært et gode.

– Jeg vil si, og det sier jeg fra et utgangspunkt til venstre og som en som ikke er glad i privatisering, at i det store og hele har markedstenkningen i offentlig sektor i New Zealand på lang sikt trolig gitt flere fordeler enn ulemper. Men det er bare så vidt, understreker han.

Det mest negative, slik han ser det, er at mange deler av offentlig sektors oppgaver har blitt kraftig ødelagt av markedstenkningen. De største fordelene er at New Zealand sannsynligvis har den mest gjennomsiktige bruken av offentlige midler enn noe annet vestlig land, mener han.

I tillegg kommer oversikt over hva som kommer ut av pengene som blir brukt og hva som gir best valuta for investeringene.

– Disse tingene er store fordeler når du ser på det store bildet, sier han.

Basistjenester

De to forskerne synes det er interessant å se på hva som skjer med basistjenestene til innbyggerne i et land. Det går en diskusjon i landet nå om de tre elektrisitetsselskapene som fortsatt er offentlig eid (ett er solgt) skal selges ut. De tre er drevet etter markedsprinsipper, noe som skaper vanskeligheter.

– Når det gjelder elektrisitet har vi endt opp med markedet på sitt aller verste. Etter jordskjelvet i Christchurch, økte spotprisen med 20 000 prosent for en liten periode. For en som meg, som står på venstresiden, er dette et sterkt argument for at staten skal kjøpe tilbake kraftselskapet, fastslår Ryan.

Boston, som understreker at han er verken for eller imot, peker på vanskeligheter.

– Kraftselskapene som er offentlig eide skal levere et visst overskudd i forhold til deres markedsverdi. Problemet er at denne verdien ble satt altfor høyt. Dermed må selskapene øke kraftprisene for å oppnå det påkrevde overskuddet, noe kundene betaler for i form av høyere priser, og med en ødeleggende effekt på aktiviteten i næringslivet, sier Boston.

– Det er dette som gjør meg personlig gal: Hovedspørsmålet er ikke hvem som eier den fordømte greia, men hvordan den er satt til å operere. Derfor synes jeg det er mest nyttig å bruke begrepet markedstenkning, sier Ryan.

Det oppsummerer han slik:

– Da er du på standardargumentene. Høyresida er pro business, staten er fæl, mens venstresida sier vi ikke skal ha noe av det her. Og når det partiet som skal representere venstresidas interesser har akseptert de nyliberales agenda for forandring, føler vi oss forlatt, sier han.