Yngvil Mortensen

yngvil.mortensen@lomedia.no

Hun er ikke helt velkommen, Johanna Nordbø, når hun møter opp på Fengselssykehuset i Oslo kretsfengsel for å begynne sin nye yrkeskarriere.

Men det er ikke de mannlige kollegene som knurrer.

Det er søstrene, de eldre kvinnelige sykepleierne, som syns at alt egentlig kunne forblitt slik det var, før Johanna.

Fengselsbetjenten som tar seg av fengselsoppgavene ved sykehuset har alltid vært og skal være en mann. En kvinne er upassende. Det er noe nesten alle er enige om.

Men ikke fengselsdirektør Evensen i Oslo.

Kjoledesigner

Så hvordan gikk det egentlig til at hun havnet i Oslo kretsfengsel?

Det var ikke i et fengsel at lille Johanna, «Lita», fra gården på Leinstrand utenfor Trondheim så for seg voksenlivet.

Det var når hun så sydamen Oline komme syklende på veien med symaskinen på bagasjebrettet, at hun så en hun gjerne ville være. 16 år gammel begynner Johanna på kjole – og draktlinjen, går fire år i lære, og et år i Stockholm for å lære design.

Hun leder 12 syersker på en blusefabrikk, og i ti år jobber hun som kjoledesigner. Hun er på motemesser i Paris, Hamburg og København.

37 år gammel blir Johanna syk. Hun får feber, kløe og eksem. Det viser seg at det er stoffene hun ikke tåler.

Til Oslo

Det er en nedtur. Johanna innser at hun må skifte yrke.

En dag ser hun en annonse i avisen. Det averteres etter aspiranter til Fengselsskolen.

«Jeg kan jo prøve», tenker Johanna, som ikke har relevant erfaring og er eldre enn aldersgrensen på 33 år.

Tre uker før skoleåret skal begynne får Johanna beskjed om at hun har kommet inn.

Faren er stolt over at datteren har kommet inn på skolen. Moren føler at det er skammelig å jobbe med «kjeltringer» og er redd for folkesnakk. Venninnene er vettskremte, for dette høres farlig ut.

Johanna flytter til Oslo.

«Ansatt»

Så kommer tiden aspirantene setter opp ønskeliste over arbeidsplasser.

Johanna fører opp Oslo, Ila og Trondheim. Klassekameratene ler, «det får du ikke». For både Oslo og Ila er mannsfengsler, mens det i Trondheim er kvinneavdeling. Dessuten har Bredtvet kvinnefengsel nærmest lagt inn bestilling på tre nye fengselsbetjenter. Dit vil ikke Johanna.

Men klassekameratene tar feil.

Når oppslaget om aspirantenes nye arbeidssteder blir hengt opp på skolen, står det «ansatt» ved siden av ett navn: Johanna Nordbø, Oslo kretsfengsel.

Redde

Det begynner altså ikke godt.

– Den første dagen var helt forferdelig. «Hva skal jeg gjøre», spurte jeg søstrene, som var i 70-årene.

Før de sendte meg inn i vaktsalen, fortalte de meg at de sju innsatte som lå der var virkelig farlige alle sammen.

Da jeg gikk inn til dem hadde jeg alle piggene ute.

«Var du redd vårs», var det en liten pjokk som spurte da jeg senere fortalte dem hvor redd jeg hadde vært for dem.

Men de lengtet jo etter mamma. Mange av dem var så unge. Helt ned til 14 år, og de havnet i fengsel fordi ingen tok seg av dem.

Etter den første dagen har jeg aldri vært redd i fengsel.

I 1972 blir ytterligere to kvinner ansatt ved Fengselssykehuset i Oslo, de er både fengselsbetjenter og hjelpepleiere. Da begynner Johanna som husøkonom/fengselsbetjent i fengselet.

Fraråder kvinnelige betjenter

I 1975 flytter Johanna hjemover og begynner i jobb ved Trondheim fengsel, ved kvinneavdelingen.

Året etter uttaler Norsk Fengselstjenestemannsforbunds landsstyremøte at «det kan være vanskelig å gjennomføre utvidet bruk av kvinnelige betjenter ved mannsfengslene på samme vilkår som de mannlige betjenter og vi vil derfor fraråde å ansette flere kvinnelige betjenter ved disse fengsler før saken er nærmere avklaret».

– Hovedargumentet var at kvinner manglet psykisk og fysisk styrke til å takle voldelige og fysisk tøffe situasjoner. Mange mente at kvinner ikke ville klare dette arbeidet like godt som menn, forteller Yngve Hammerlin, forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter KRUS.

– De som argumenterte for mente at kvinnelige betjenter kunne bidra til å dempe konflikter i fengselet, sier Hammerlin.

Livredde vikarer

En dag Johanna er på jobb i Trondheim fengsel ringer ledelsen og ber henne komme til mannsavdelingen.

Det er ingen betjenter på vakt disse høytidsdagene, bare vikarer, studenter. De har låst seg inne på vaktrommet og alle de innsatte er ute av cellene sine og nekter å gå inn igjen.

Johanna ankommer, og ber alle om gå tilbake på «rommene» sine. De reagerer ikke. «Hvis dere ikke går til rommene deres, så brøler jeg» sier Johanna.

Så hører hun en av dem hviske «hvis vi ikke går inn, så brøler Johanna…».

Da ble det tomt i gangen.

– Jeg har fått én ørefik på 17 års tjeneste og jeg har aldri vært i en situasjon der det har vært nødvendig å bruke fysisk makt. Det gjelder å ta seg tid til å snakke med folk, folk som er ute av seg. Psykisk styrke har kvinner minst like mye av som menn.

Halvparten mot

Undersøkelser fra 1978 viser at halvparten av de mannlige fengselsbetjentene avviser tanken om ansettelse av flere kvinnelige betjenter. Bare 18 prosent av de mannlige betjentene er enige i at flere kvinner bør ansettes i mannsfengsler.

I 1978 er 80 kvinner ansatt i norsk fengselsvesen, nesten 50 av dem i mannsfengsler.

Kjønnsfordelingen blant aspirantene på fengselsskolen jevner seg ut. I skoleåret 1983/84 er det 116 kvinner og 120 menn som søker.

Etter pålegg fra justisdepartementet tar Aspirantnemnda ut 40 aspiranter, 20 menn og 20 kvinner.

– Jeg tenkte ikke så mye over at jeg var kvinne i jobbsammenheng. Jeg trengte et arbeid. Det fikk jeg, og jeg likte jobben. Det er artig at det kom flere kvinner etter meg. Vi må få flere kvinner inn i mannsyrker og flere menn inn i kvinneyrker for å bedre vilkårene, særlig i kvinneyrker der de ansatte får lave stillingsprosenter som det er umulig å leve av, mener Johanna.

Ufør

I 1987 får hun en nervesykdom som i perioder lammer halve ansiktet. Det er voldsomme smerter. Hun har problemer med å snakke. Hun kan ikke lenger jobbe.

– En fengselsbetjent som ikke kan snakke, har ikke noe i et fengsel å gjøre, sier Johanna.

Fengselsbetjening var et stykke unna det Johanna planla som lita.

– Men det ble helt riktig for meg.