Håvard Sæbø

has@lomedia.no

Apartheid, gruver, hiv og kriminalitet. Mandela og ANC. Ikke noe sted i verden er forskjellen mellom fattig og rik større enn i dette landet. Da Nelson Mandela i 1990 ble løslatt og gikk inn for forsoning og samarbeid,trodde alle at det skulle bli bedre.

Men 20 år etter apartheids fall har ikke så mye forandret seg. De rike er blitt enda rikere og de (svarte) fattige har ikke fått den velstanden de kjempet for.

Khayelitsha Township, Johannesburg: Ved kokeplata i det 15 kvadratmeter store skuret steker Nontsikelelo Mkosana innbakt fisk til familien. Skuret er konstruert av sammenraskede papp og treplater med et tak av rustent bølgeblikk.

I dag styrtregner det. Vannet som ikke havner i oppsamlingsbøtta i kroken, drypper inn på to sengebenker som 15 barn og tre voksne deler. Møblene har sett bedre dager i et bedre strøk, for noen tiår siden.

I dag kommer det uventet besøk til middag: En delegasjon fra andre siden av jorda vil se for kunne formidle hvordan de fattigste av de fattige bor i Sør-Afrika.

– Dette er det verste jeg har sett. At det er mulig å leve sånn. Jeg blir helt kvalm …

Bjørn Larsen var ikke forberedt på synet og lukta som møtte ham inne i det rosa skuret. En ekstrem fattigdom, hvor de så vidt klarer seg på én liten inntekt, barnetrygd og uføretrygd.

Ivar Sætre skrev på bloggen samme kveld: Til dere som klager på det norske velferdssystemet: Ta gjerne kontakt med meg, så skal vi ta en prat om hvor bra vi har det hjemme.

Ildsjeler

Alle ambassadørene har forpliktet seg til å blogge og bruke sosiale medier både underveis og etter at de har kommet hjem. De er i Sør-Afrika for å lære og med egne øyne se hvordan pengene som Fellesforbundet gir blir brukt gjennom Folkehjelpa.

Bjørn har allerede skaffet seg seks avtaler i sitt område østpå, hvor han skal fortelle om inntrykkene fra Sør-Afrika. Jorge må forte seg, for bare fem dager etter ankomst Bergen må han ha presentasjonen klar til en rørleggersamling i sitt område på Vestlandet.

– Ambassadører er noe vi prøver ut for første gang, sier Atle Høie som har jobbet som internasjonal sekretær i forbundet i snart 20 år.

Ambassadørkorpset på sju (to kunne ikke reise) er et resultat av at landsmøtet i 2011 inngikk et fireårig samarbeid med Norsk Folkehjelp.

– Målet er at flere skal engasjere seg i solidaritetsarbeid og bli kjent med arbeidet til Folkehjelpa, sier Atle.

Ingen av ambassadørene har vært i det sørlige Afrika før, og for alle ble det et sterkt møte med et land med store forskjeller på fattig og rik.

– Her kjenner jeg det skikkelig på kroppen hvor urettferdig verden er bygd opp, sier Trine.

Urettferdigheten provoserer

– Å ha hørt fire kvinner fra gruvebyen Marikana fortelle hvordan de må tilby sex for å få en jobb, eller se hvordan mange lever i ekstrem fattigdom mens andre har alt, gjør meg skikkelig provosert.

De offisielle arbeidsledighetstallene i landet er på rundt 25 prosent. I tillegg kommer alle som har gitt opp å søke jobb. Mange mener at det riktige tallet er rundt 40 prosent – og så høyt som 60 prosent i fattige townships som Alexandra.

Disse fattigkvarterene ble konstruert av apartheidregimet som svarte gettoer et stykke utenfor bykjernen, som var forbeholdt hvite.

– Det er to virus som herjer Sør-Afrika: Hiv-viruset og arbeidsledighetsviruset, sier Brian Ashley som leder Folkehjelpas samarbeidsorganisasjon AIDC.

Problemet i Sør-Afrika er at man har en økonomisk og økologisk krise som smelter sammen. Mange av gruvene er gamle og ikke så lønnsomme som før. 400.000 arbeidsplasser har forsvunnet fra gruvedriften på 30 år. Kull produserer 90 prosent av all elektrisitet, og landet er verdens 12. største produsent av klimagasser.

Derfor har denne organisasjonen startet kampanjen «1 million klimajobber». Alt fra å etterisolere bygg til å bygge svære vindmølle- og solcelleparker skal få landet og sysselsettingen inn på rett spor, mener Ashley. Finansieringen skal komme fra økte skatter fra de rike som han sier betaler mindre skatt nå enn under apartheid. Samtidig mener han at det alltid finnes penger i systemet.

– Tenk på fotball-VM! Det var ikke noe problem å finne milliarder til å bygge stadioner. Og under finanskrisa fant de penger til å redde bankene, påpeker Ashley.

Den norske delegasjonen lytter og noterer. Mener at dette høres fint ut, men lurer på hvor realistisk prosjektet er.

– Skal man spise en elefant, må man kutte den i små biter, er det metaforiske svaret Brian Ashley gir.

Marikana gruve, 16.august 2012: Politiet skyter inn i en gruppe streikende gruvearbeidere. Resulat: 34 døde og 78 skadet. Politiet hevder de ble angrepet, mens arbeiderne sier de fl yktet fra tåregassen. Uansett snakker man om før og etter Marikana. Hendelsen synliggjorde at noe er alvorlig galt i Sør-Afrika.

– Det var en ren massakre, sier Lizo Gongwana og Aleke Noawanya. De var med i streiken og kunne fortelle at det var NUM (fagforening for gruvearbeidere) som startet blodbadet. NUM forhandlet på vegne av arbeiderne, men fikk ikke gjennomslag for lønnskravene.

Ble møtt av kuler

Derfor bestemte de utålmodige gruvearbeiderne at de selv ville gå i direkte dialog med ledelsen i Lonmin. 10. august gikk de til ledelsen, men ble bare møtt av representanter fra NUM. Dagen etter la de ned arbeidet, og startet protesten ved NUMs kontor.

Her ble de møtt med våpen. NUMs representanter følte seg truet, og svarte med å skyte og drepe to av sine egne medlemmer. De streikende arbeiderne flyktet opp på et fjell i nærheten hvor de var samlet helt til politiet fem dager etter jagde dem med tåregass og skarpe skudd.

Marikana-episoden førte til at NUM mistet svært mange medlemmer til konkurrenten AMCO. Arbeiderne ble lovet en lønnsøkning på 22 prosent og ble fristet med en halv månedslønn hvis de gikk tilbake på arbeid.

– Dette aksepterte vi, men den halve månedslønna ble trukket fra neste lønning, og noen lønnsøkning har vi enda ikke fått, sier de to gruvearbeiderne.

De rike vil ikke dele

Folkehjelpa jobber med demokrati- og organisasjonsutvikling og prøver å bidra til en mer rettferdig fordeling av de store naturressursene i landet som er forbeholdt relativt få rike hvite. En landreform som ble innført i 1994, skulle sørge for at de rikes 87 prosent jord gradvis skulle tilbakeføres til den svarte befolkningen.

ANC gikk høyt ut og lovte at innen 20 år skulle 30 prosent av jorda tilbakeføres. Men nå, ett år før denne fristen, er bare åtte prosent tilbakeført. Utnyttelsen av arbeiderne er den samme som før.

En landarbeider tjener rundt 60 kroner dagen. Noen litt mer, noen betydelig mindre. I den lille byen Zolani, et par timers biltur utenfor Cape Town, har befolkningen begynt å dyrke mat for salg i bakhagene. Utålmodige etter å få kjøpe mer land, har noen også «okkupert» små jordlapper hvor de dyrker grønnsaker. Prisen for land er høy, og selv om staten bidrar med en engangsstøtte på 12.000 kroner til dem som vil kjøpe land, må mange hundre gå sammen for å reise nok kapital til å kjøpe en hel farm.

Det er rundt 600.000 landarbeidere i Sør-Afrika. Etter fjorårets store streik ble minstelønna hevet fra 40 til 62 kroner dagen. Kravet var 90 kroner. Minstelønna er ofte ikke så mye verdt heller, siden mange arbeidsgivere omgår den ved for eksempel å kreve betalt for transport og øke kostnadene for kost og losji.

Lurt av arbeidsgive

Tre uker før Fellesforbundets ambassadører treffer Hanne Jacobs var hun innleid på en farm gjennom et bemanningsselskap. Hun og de andre ble lovet god lønn på 90 kroner dagen, men på lønningsdagen fikk de utbetalt under minstelønna. Hvor er resten, spurte de.

Resten får dere på mandag var svaret. Da de på mandag krevde det de var blitt lovet, ble de bare kastet av lastebilen med beskjed om at de ikke lenger hadde noen jobb.

Det gjør sterkt inntrykk å høre dem fortelle. Ansiktene bærer preg av at de har blitt slått, men de vil ikke si hva som har skjedd. Jorge lurer på om de har noe håp for framtida – noen drømmer. Da blir det helt stille i rommet, før én tar ordet:

En fast jobb er alt jeg ønsker meg. Da kan jeg forsørge familien og gi barna mine en bedre skolegang og en bedre framtid.